Stortingsbygningen. Fra 1884 har Norge hatt et parlamentarisk system, som betyr at regjeringen er avhengig av Stortingets tillit.
Norge – forfatning og politisk system. Stortinget.
Styreform
Norges styreform kan formelt beskrives som demokratisk, parlamentarisk og monarkisk. Disse betegnelsene beskriver også realiteter, men ikke alle realiteter. Demokratisk henviser til at kilden til politisk makt og legitimitet ligger i folket, som likeverdige borgere. Folkestyret kommer først og fremst til uttrykk gjennom valgene til Storting, fylkesting og kommunestyrer. Parlamentarisk henviser til måten folkemakten, via Stortinget, kommer til uttrykk på i den statlige myndighetsutøvelse: regjeringen, den utøvende makt, er avhengig av stortingsflertallet. Monarkisk henviser også til den utøvende makt og impliserer at denne skal ha sitt myndighetsgrunnlag hos monarken. Det hadde den fra Grunnlovens tilblivelse i 1814 til parlamentarismens innførelse i 1884. I dag har Kongen primært en symbolsk funksjon, men som symbol på nasjonens enhet kan han i spente situasjoner spille en betydelig rolle. Det så man ikke minst i vårdagene 1940, da kong Haakon i viktige henseender tok kommandoen i kampen mot de tyske okkupasjonsmyndighetene.
Men om vi formelt kan beskrive landets styreform slik, finner vi ikke denne beskrivelsen i 1814-grunnloven. Grunnloven baserer seg på opplysningstidens ideer om maktfordeling, der den bare delvis folkevalgte nasjonalforsamling skulle balansere den kongeutnevnte regjering, mens disse igjen skulle holdes i sjakk av de uavhengige domstoler. Reformen i styreformen i 1884 opphevet balansen mellom lovgivende og utøvende makt, men uten at dette skjedde i form av grunnlovsendring. De nye realiteter ble regnet som etablert gjennom konstitusjonell sedvanerett. Først i 2007 ble parlamentarismen skrevet inn i Grunnloven. Fra tid til annen har det vært diskutert om man burde ajourføre Grunnloven, eller endog få en ny, moderne en. Men i Norge er grunnlovskonservatismen sterk, og det har ikke vært igangsatt noen formell prosess for en grunnlovsreform.
I tillegg til stemmeseddelen er det en rekke andre muligheter til å påvirke politiske beslutninger: interesseorganisasjoner, store enkeltforetak, massemedia og mer ad hoc-pregede aksjonistgrupper spiller en påvirkende rolle. I tillegg er forvaltningsapparatet vokst frem som en maktmosaikk av stor selvstendig betydning. Den gamle, formelle maktdeling er slik blitt erstattet av en ny, mer uformell, mer omskiftelig og mer uoversiktlig maktdeling. Styreformen er blitt vanskeligere å beskrive. Den er både demokratisk, korporativ, «mediokratisk», byråkratisk og aksjonistisk. I figuren er det gjengitt en forenklet modell av det politiske system.
Øverst finner man de fire sentrale statlige institusjoner; Stortinget, Regjeringen, forvaltningen, og, mer uavhengig av disse, domstolene. Mellom disse er det en rekke institusjoner som formidler mellom samfunnet for øvrig og staten: partiene, massemedia, aksjonsgruppene og interesseorganisasjonene. Samfunnet ved dets enkeltborgere er koblet til staten primært ved at de kan delta i valg på representanter til Stortinget. Borgerne kan også påvirke via deltagelse i interesseorganisasjoner (fagbevegelsen, landbruksorganisasjoner). Gjennom ulike aksjonsgrupper kan man også øve påvirkning på bestemte saksfelter. Ofte oppstår imidlertid en aksjonsgruppe midlertidig, rundt en bestemt sak, som tilfellet har vært der naturverninteresser har aksjonert mot kraftutbyggere (Mardøla 1970, Alta 1978–81), eller ved større politiske saker som EF/EU-striden (1972, 1994). Massemedia spiller en politisk rolle først og fremst ved at de påvirker den politiske dagsorden.
Offentlige institusjoner
Stortinget
Siden parlamentarismens innførelse i 1884 har Stortinget formelt vært det øverste politiske organ. Regjeringen utgår fra Stortinget og får sin autoritet fra det, ikke lenger fra Kongen. Regjeringen skal være et slags Stortingets arbeidsutvalg, men har i realiteten vært et politisk viktigere organ enn Stortinget; spesielt gjaldt det under Arbeiderpartiets regjeringstid 1945–65. Under den senere koalisjons- og mindretallsparlamentarisme har Stortingets uforutsigbarhet gitt det en viktigere rolle.
De to viktigste styringsmidler, lover og budsjetter, er det formelt Stortinget som har kontroll over. Regjeringen fremsetter de fleste lovforslag og fremlegger også budsjettforslaget (stortingsproposisjon nr. 1). Selv om saksbehandlingen er grundig i Stortinget, er det totalt sett mindre endringer som blir foretatt i forslagene. Det skyldes særlig at Regjeringen normalt har en flertallsgruppering i Stortinget bak seg, eller i alle fall vet hvor den har stortingsflertallet, og tilpasser sine forslag til det. I årene rundt 2000 var det imidlertid mer vanlig at stortingsbehandlingen førte til større endringer i regjeringens forslag. Det tales i den forbindelse også om at Stortingets stilling er styrket i forhold til regjeringen. Da Thorbjørn Jagland gikk av som statsminister etter stortingsvalget 1997, brukte han uttrykket «stortingsregjereri» om den måten stortingsflertallet hadde behandlet hans regjerings forslag på.
Stortinget har fra 2005 169 representanter. I 1882 var antallet 114. Det økte til 126 i 1918, videre til 150 i 1921, til 155 i 1973 og til 157 i 1985. De to siste utvidelsene skyldtes økte mandattall for Oslo og Akershus, som hadde hatt en sterk befolkningsøkning. I 1989 økte mandattallet til 165 ved innføringen av åtte nye utjevningsmandater. Utvidelsen 2005 hadde sammenheng med en større omlegging av mandatfordelingen og nye utjevningsmandater. Fra 2005 er det ett utjevningsmandat fra hvert fylke, 19 i alt. Stortinget var frem til 2009 inndelt i et odelsting (3/4) og et lagting (1/4). De to tingene ble bare brukt i forbindelse med lovbehandling: Lovforslag (O.t. prp.) ble først behandlet av Odelstinget, så av Lagtinget. Tingene var forholdsmessig sammensatt og delingen spilte derfor liten politisk rolle. Fra 2009 fatter Stortinget utelukkende vedtak i plenum; lovforslag må behandles to ganger. Viktige vedtak som behandlingen av statsbudsjettene har også tidligere blitt behandlet i plenum; det samme gjorde forslag om grunnlovsendringer. Ved grunnlovsvedtak kreves 2/3 flertall, ellers kreves simpelt flertall. Tilsvarende må 2/3 av representantene være til stede når grunnlovsforslag behandles, for øvrig bare halvparten.
Stortinget ledes av et presidentskap bestående av presidentene for Stortinget samt visepresidentene. Disse alternerer om å lede tingets forhandlinger. Stortingets virksomhet er regulert gjennom et eget reglement, Stortingets forretningsorden, men uformelle regler og tradisjoner spiller også en betydelig rolle. Forhandlingene spiller vanligvis liten rolle for sakenes utfall; de har primært som funksjon å belyse sakene overfor offentlighet og ettertid. En del stortingsdebatter er også viktige som en del av partikonkurransen, særlig når valg nærmer seg.
De politisk viktigste organer på Stortinget er fagkomiteene og de mer private partigruppene. Storparten av saksarbeidet foregår i komiteene. Det er her eventuelle endringer i Regjeringens forslag foretas. Komiteene dekker saksområdet til ett eller flere departementer; fra 2005 er det 13 komiteer. Alle representanter på Stortinget representerer et parti og er avhengig av partiet for sin rolle på Stortinget, og delvis for gjenvalg. Partiene spiller derfor en viktig styrende rolle overfor de enkelte representanter. Partigruppene ledes av et gruppestyre med en gruppeleder (parlamentarisk leder).
I forhold til Regjeringen spiller Stortinget en rolle ikke bare som vedtaksorgan. Det spiller også en rolle som saksbehandlingsorgan, forsåvidt som Regjeringen, før den fremlegger proposisjoner, ofte fremlegger saker (som stortingsmeldinger) for Stortinget til mer allmenn diskusjon. Og i siste instans er Stortinget av spesiell betydning som kontrollorgan. Stortinget fører en løpende kontroll med Regjeringens virksomhet, men har ellers et eget kontrollorgan i Riksrevisjonen. For kontrollformål spiller også de ulike spørreordninger en viktig rolle. Det var tidligere tre slike: interpellasjoner (1908), grunngitte spørsmål (1922, 1926) og spørretimespørsmål (1950). Nå er bare den første og siste ordningen tilbake. Ved interpellasjoner, som gjerne gjelder større saker, får interpellanten 10 minutter til å begrunne sitt spørsmål og den aktuelle statsråd like lang tid til å svare. Så kan statsministeren og andre statsråder holde ett innlegg hver på inntil tre minutter. Videre kan det følge en kortere debatt; debatten kan ende med vedtak. Nesten hver uke når Stortinget er samlet, holdes det spørretime, vanligvis skjer det onsdager. Først er det en muntlig spørretime, der regjeringsmedlemmer svarer direkte på spørsmål fra representantene. Spørsmålene er ikke gjort kjent på forhånd. Statsministeren meddeler stortingspresidenten senest mandag hvilke statsråder som vil delta i spørretimen den aktuelle uken. Spørreren får ett minutt til å stille spørsmålet, statsråden to minutter til å besvare det; for øvrig er det bare en kort debatt. Etter den muntlige timen følger den ordinære spørretimen (fra 2005 annenhver onsdag), hvor statsråder svarer (tre minutter) på spørsmål de har fått skriftlig på forhånd; spørreren har adgang til å stille korte tilleggsspørsmål. Antallet interpellasjoner er lavt, stort sett under 20 per år, mens antallet spørsmål er høyt og stigende.
I forbindelse med kontroll kan Stortinget i siste instans gripe drastisk inn overfor Regjeringen eller enkelte av dens medlemmer. Av størst betydning er trusselen om å gjøre parlamentarisk ansvar gjeldende: et stortingsflertall kan uttrykke mistillit til Regjeringen eller en statsråd. Da fremtvinger dette Regjeringens eller statsrådens avgang. Undertiden vil Regjeringen selv tvinge Stortinget til å uttale seg om den har Stortingets tillit i en sak. Regjeringen stiller da kabinettspørsmål. Hvis Stortinget finner at Regjeringen eller noen av dens medlemmer har brutt lover eller grunnlovsbestemmelser, kan den også stille dem til konstitusjonelt ansvar, dvs. reise riksrettssak mot dem det gjelder. Fra 2009 er Riksretten forenklet; den består av seks medlemmer valgt av Stortinget og de fem høyesterettsdommerne med lengst ansiennitet. Riksretten spilte en rolle frem til 1884, men er siden bare brukt én gang (1926–27, mot ministeriet Berge). Politiske virkemidler har erstattet de juridiske.
Regjeringen
Etter Grunnloven skal Regjeringen bestå av statsministeren og minst sju andre medlemmer. Antallet har variert noe, i 2009 er det 18. Noen departementer har til tider hatt to statsråder (i 2009 Utenriksdepartementet og Kunnskapsdepartementet). Regjeringen fungerer som kollegium både gjennom det offisielle statsråd hver fredag, hvor Kongen fører forsete, og gjennom regjeringskonferansene (normalt mandager og torsdager) og forberedende statsråd (torsdag). Statsrådet spiller ingen reell rolle; alle saker er avgjort når de kommer opp i statsråd. Mange av de viktigste sakene kommer ikke opp i statsråd, men behandles bare i regjeringskonferanse. Det politisk viktige organ er regjeringskonferansen. Her fører statsministeren forsete. De avgjørelser som fattes i statsråd (kongelige resolusjoner), signeres av Kongen, men må kontrasigneres av statsministeren: Kongen skal være ansvarsfri. Statsråder som er uenige i avgjørelser som fattes i statsråd, må føre sin dissens til protokolls for å unngå konstitusjonelt ansvar.
I takt med veksten i statens myndighet er stadig mer lovgivningsmyndighet delegert til den utøvende makt, til Regjeringen, men reelt ofte enda lenger, til de enkelte departementer. Norge har slik et utpreget ministerielt styre. Formelt, og til dels også reelt, er regjeringskollegiets, og spesielt statsministerens, stilling svakere i Norge enn i svært mange andre vestlige land. Det er ingen formell rangorden mellom de ordinære statsråder, men utenriksministeren har tradisjonelt vært statsministerens første vikar. Rangordenen for øvrig følger ansiennitet (som statsråd). I koalisjonsregjeringene fra 1997 har lederen for det største partiet i regjeringen (bortsett fra statsministerens) blitt utnevnt til statsministerens stedfortreder, uavhengig av hvilket departement vedkommende har styrt. Bistandsministeren/utviklingsministeren har også blitt utnevnt til utenriksministerens stedfortreder. Reelt sett er enkelte statsrådsposter mer sentrale enn andre; det gjelder særlig posten som finansminister.
Før annen verdenskrig var statsråden alene som politiker i sitt departement. I 1947 ble stillingen som statssekretær innført. Etter hvert har alle departementer fått statssekretærer; noen har to, statsministeren har som regel flere. I praksis har disse innad i departementet blitt en slags viseministre, og i de fleste saker (bortsett fra de rent administrative) overordnet den øverste faste embetsmann, departementsråden. Siden 1960-årene er det også opprettet stabsstillinger på politisk nivå, først som politisk (personlig) sekretær og siden også som politisk rådgiver. Til sammen utgjorde de politiske stillingene knyttet til regjeringen på 2000-tallet ca. 70 personer. Alle de politiske embets- og tjenestemenn må gå med sin statsråd.
Siden parlamentarismens innføring i 1884 har Norge hatt nesten 50 regjeringer (det nøyaktige antallet er avhengig av hvordan man teller), med en gjennomsnittlig regjeringstid på litt under tre år. I en betydelig del av denne tiden har koalisjons- eller mindretallsregjeringer vært det vanlige. Slike regjeringer har ofte vært svake og har sittet kort. Vanskeligst var regjeringssituasjonen i perioden 1920–35, da den gjennomsnittlige regjeringstiden var på vel halvannet år, og ingen regjering var i nærheten av stortingsflertall. En mer stabil flertallssituasjon har man bare hatt noen ganger i Venstres stormaktstid (1884–88, 1891–93, 1898–1903 og 1913–18), men særlig i Arbeiderpartiets flertallsperiode (1945–61, med et forspill fra 1935 og et etterspill til 1965). En tabell over regjeringene er tatt inn nedenfor i historieavsnittet.
Forvaltningen
Forvaltningen skal være et utredende og iverksettende organ for de egentlig bestemmende organer, Stortinget og Regjeringen. Forvaltningen er i praksis langt mer enn det. Den øver en selvstendig innflytelse, i mange henseender en større innflytelse enn de politiske organer. Dens innflytelse skyldes mange forhold, men ikke minst spiller omfanget av og kompleksiteten i den offentlige virksomhet en stor rolle.
Departementene
Departementene er Regjeringens umiddelbare administrative redskap. Det var i 2009 17 departementer pluss Statsministerens kontor. I 1814 var det 6, i 1884 7 og i 1947 12 departementer. Navn og virkeområder for departementene kan skifte ofte – og som regel ved hvert regjeringsskifte. Antallet ansatte i departementene var i 1814 60, i 1884 370, i 1947 ca. 2000, i 1990 ca. 3500 og i 2006 ca. 5000. Departementene er i hovedsak hierarkisk bygd opp, med en departementsråd (utenriksråd, finansråd) som øverste leder. Så følger trinnvis nedover ekspedisjonssjef (avdelingsnivå), avdelingsdirektør (avdelings- eller seksjonsnivå), underdirektør (seksjonsnivå) og førstekonsulenter/konsulenter (saksbehandlernivå). Tidligere var betegnelsen byråsjef (kontornivå) vanlig, men den er nå gått ut av bruk i tråd med omorganiseringen i enheter og seksjoner. Det er også stabspregede stillinger, særlig som (spesial)rådgivere (som lønnsmessig kan være høyt plassert) og prosjektledere. Tradisjonelt har departementene vært dominert av jurister og har fungert juridisk. På 1800-tallet var praktisk talt alle saksbehandlere og ledere jurister, og helt til 1960-årene var om lag halvparten av de nyansatte jurister. Den nest største gruppen har lenge vært økonomene, med ca. 1/10 av de ansatte. Andre samfunnsvitergrupper representerer nå de raskest voksende faggrupper i departementene.
I tillegg til departementene omfatter statsforvaltningen også direktoratene og andre lignende organer. Antallet direktorater utgjorde i 2009 ca. 50, men antallet har variert noe med sammenslåinger og omorganiseringer. Ofte tales det også om en tredje statlig forvaltningsgren, den lokale. Denne går imidlertid over i rent tjenesteytende virksomhet f.eks. i Jernbaneverket, Avinor, de statlige undervisnings- og helseinstitusjoner osv. Det er derfor vanskelig å si nøyaktig hvor stor den er. I alt var det i 2009 om lag 131 000 statsansatte. Langt de fleste befinner seg i den lokale statsforvaltning og i tjenesteytende virksomhet.
Når det tales om en kollegial forvaltning, tenkes det på de tidligere nevnte statlige utvalg, styrer og råd. Men forsåvidt som disse har uavhengige ytre representanter, kan man se på dem som kombinert politiske og administrative organer.
Domstolene
Domstolene har tradisjonelt vært omtalt som den tredje statsmakt. De representerer fortsatt en relativt uavhengig statsmakt. Politisk kan man si de spiller en rolle på to måter: for det første ved at de ved sin dømmende praksis er med på å iverksette lovvedtak fattet av Stortinget, og for det annet ved at de kan føre en viss kontroll med at den lovgivende og utøvende makt følger de lover de selv (tidligere) har vedtatt. Den siste rollen har politisk vært sett på som særlig viktig. Domstolene kan prøve lover vedtatt av Stortinget, og hvis de finner at en lov eller en lovbestemmelse er grunnlovsstridig, kan de sette den til side (la være å bruke den i konkrete saker). Denne «sensurretten» domstolene har overfor Stortinget er ikke grunnlovsfestet og har vært omstridt. Retten ble særlig hevdet og brukt i perioden 1884–1918, da flere radikale lovreformer ble stanset av Høyesterett. Siden har domstolene vært tilbakeholdne med å bruke prøvelsesretten, men den er allikevel allment anerkjent. Alle nivåer i det ordinære domstolsvesen kan prøve lover, men saker som inneholder et element av lovprøvelse, vil alltid ende hos Høyesterett. Domstolenes rett til å prøve både individuelle forvaltningsvedtak og administrative forskrifter har aldri vært anfektet. De alminnelige domstolene i Norge er Høyesterett, Høyesteretts kjæremålsutvalg, lagmannsrettene, tingrettene og forliksrådet. Dessuten finnes det flere særdomstoler. Norge er inndelt i seks lagdømmer.
Norge er en enhetsstat. Den politiske myndighet fylkes- og primærkommuner har, er delegert fra staten. Staten er representert på lokalt nivå gjenno ...
Les mer
Den demokratiske kanal: valg, valgordning og partier
I 1814 var adgangen til å påvirke de politiske prosesser gjennom valg begrenset til embetsmenn, kjøpstadsborgere og jordeiere over 25 år. Begrensningen ble blant annet begrunnet med at det krevdes ansvar for å utvikle relevant kompetanse. Siden ble stemmeretten utvidet. Den ble allmenn for menn over 25 år i 1898 og for kvinner i 1913. I 1920 ble stemmerettsalderen senket til 23, i 1946 til 21, i 1967 til 20 og i 1978 til 18 år. Fortsatt henger litt av kompetanse- og ansvarstenkningen igjen, forsåvidt som de yngste ikke har adgang til å stemme. Valgbarhetsalderen har siden 1948 fulgt stemmerettsalderen; tidligere var den på 30 år. Valgdeltagelsen sank noe i forbindelse med de store utvidelsene av stemmeretten i 1898 og 1913, men steg så frem til 1936 da den nådde 84 %. Siden har den svingt omkring dette nivået, men har gått en del tilbake siden 1980-årene.
Valgene til Stortinget foregår med utgangspunkt i fylkene. Hvert fylke har et antall mandater som tilnærmelsesvis skal representere fylkets areal og befolkningsandel. De 169 mandatene fordeles på de enkelte fylker for to valg om gangen med utgangspunkt i fylkets areal og folketallet ved nest siste årsskifte før det aktuelle stortingsvalget. Mandatfordelingen fylkene imellom er den samme ved valgene i 2005 og 2009, men tas opp til ny vurdering før valget i 2013 (med utgangspunkt i folketallet 1. jan. 2012). Ved fordelingen av mandatene mellom partiene deles først stemmetallene på 1,4; 3; 5 osv., etter den tilpassede Sainte-Laguës metode. Det første deletallet er satt til 1,4 istedenfor 1 for å skape en sperre mot representasjon for småpartier. Det siste mandatet i fylket fordeles som nasjonalt utjevningsmandat; fra 2005 er det 19 utjevningsmandater, ett fra hvert fylke. For å få delta i fordelingen av utjevningsmandater, må et parti ha over 4 % av stemmene. 1921–49 var en mer storpartivennlig utregningsmetode i bruk (d'Hondts). Her var deletallene 1, 2, 3 osv.
Folks stemmeatferd var tidligere nokså stabil. De fleste utviklet relativt faste partitilknytninger, gjerne fra foreldrene, og stemte på det samme parti fra valg til valg. Gjennom 1950- og 1960-årene var andelen trofaste velgere på rundt 2/3. Siden 1970-årene har velgermobiliteten tiltatt. Det har også ført til større svingninger i tilslutningen til partiene. To nye partier har klart å etablere seg, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, mens landets eldste parti, Venstre, i perioder har hatt problemer med å bli representert på Stortinget.
Folks preferanser fordeler seg slik at det oppstår et flerdimensjonalt partisystem i Norge. Den viktigste dimensjonen har tradisjonelt vært den såkalte venstre–høyre-dimensjonen, der partiene fordeler seg etter hvor opptatt de er av økonomisk utjevning og av offentlig planlegging og kontroll. Til venstre, som mest utjevningsorientert, finner man de sosialistiske partier. De to kommunistpartiene, Norges Kommunistiske Parti og det tidligere Arbeidernes Kommunistparti (Rødt), har liten politisk betydning. Sosialistisk Venstreparti og spesielt Arbeiderpartiet har stor politisk innflytelse. Når Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre omtales som mellompartier eller sentrumspartier, er det på grunn av deres mellomposisjon på venstre–høyre-dimensjonen. De definerer seg som «ikke-sosialistiske» eller «borgerlige». Til høyre finnes først Høyre og så Fremskrittspartiet. Men man taler også om flere andre dimensjoner, som en moralsk-religiøs, en territoriell og en vekst–vern-dimensjon. Langs disse har ikke minst «mellompartiene» markert seg, men da som «fløypartier». Det er et viktig trekk ved norsk parlamentarisme at når saker med tilknytning til disse dimensjoner blir viktige, som EU- eller abortsaken, blir de parlamentariske forhold uklare. Partiene kan også ha ulike tilnærminger til ulike tider. Mest karakteristisk er Senterpartiet, som var i regjering med Høyre i 1980-årene, med de øvrige sentrumspartiene i 1990-årene og med Arbeiderpartiet og SV på 2000-tallet.
Når det gjelder partienes oppslutning ved valgene, se tabell nedenfor i historieavsnittet.
Partiene er bygd opp relativt likt. De baserer seg på åpent, i de fleste tilfeller individuelt, medlemskap og er organisert gjennom lokallag, fylkeslag og nasjonale partier; vanligvis med landsmøtet, til dels landsstyret, som det formelt øverste organ og sentralstyret (eller arbeidsutvalget) som det øverste utøvende organ. Partiets leder velges av landsmøtet. Ofte, men ikke alltid, er partilederen også partiets parlamentariske leder, statsminister eller leder for partiets fraksjon i regjeringen. Formelt er de «ytre» partiorganer de ledende, men i praksis har stortingspartiene ofte vært vel så toneangivende, spesielt i Høyre. Personfellesskap har imidlertid begrenset spenningene mellom partiorganene innenfor og utenfor Stortinget.
Den korporative kanal: organisasjonene
Mens påvirkningen i den demokratiske kanal omfatter den offentlige politikk i sin helhet, er påvirkningen i den korporative kanal stykket opp og saksspesialisert. Her kan de som har spesielle interesser, forsøke å påvirke offentlige beslutninger gjennom deltagelse i saksspesialiserte organisasjoner. Disse igjen påvirker myndighetene primært gjennom sin kontakt med de aktuelle forvaltningsorganer. Denne kontakten er av ulike slag. Til dels er den uformell, til dels skjer den gjennom «høringer» (offentlige forslag og utredninger sendes til uttalelse til berørte organisasjoner), og til dels finner den sted ved at organisasjonene deltar i offentlige utvalg, styrer og råd.
Ved inngangen til 2000-tallet var det nesten 2000 landsomfattende organisasjoner. Den første ble dannet i 1760 (Det Kgl. Norske Videnskabers Selskab). I 1850 var det 14 organisasjoner, men den raske veksten kom først mot slutten av århundret; antallet var nådd 154 i 1900. I 1940 var det 710 organisasjoner, i 1950 939, i 1970 1336, i 1985 1685 og i 1993 2392. Ca. 2/3 av organisasjonene har sin basis i arbeids- og næringsliv. Et viktig nyere trekk ved organisasjonssamfunnet er at det dannes stadig flere «paraplyorganisasjoner», dvs. organisasjoner av organisasjoner. Eldre slike er Landsorganisasjonen (1899) og Norsk Arbeidsgiverforening (1900), fra 1989 gått sammen med Norges Industriforbund og Norges Håndverkerforbund i Næringslivets hovedorganisasjon. Blant de nyere er Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (1977) og Akademikerne (1997). Vel 70 prosent av den voksne befolkning er medlem i minst én organisasjon. Til sammen har organisasjonene ca. 17 millioner medlemmer. Gjennomsnittsnordmannen er altså med i knapt fire organisasjoner.
Den korporative kanal har gradvis fått økende betydning. Man ser også en viss saksspesialisering blant stortingsrepresentantene, ofte som en følge av komitémedlemskap. Slik kan man si den demokratiske kanal tilpasses den korporative. Det at det er utviklet tette kontakter mellom stortingskomiteer, fagdepartementer og interesseorganisasjoner, har ført til at det tales om en segmentert stat: Man får f.eks. industri-, landbruks- og skolesegmenter.
Massemedia som politisk kanal
Den demokratiske og korporative politikk er preget av rutiner. Den har et relativt forutsigbart preg. Massemedia spiller en mer uforutsigbar rolle. De har spesielt betydning for utformingen av den politiske dagsorden, dvs. for hva de politiske ledere vier oppmerksomhet og gjør noe med. Mediene fungerer uavhengig av de politiske myndighetene. Medienes økende rolle gjør at mange forsøker å bruke dem. Det gjelder politikere selv, men også organisasjonene, ulike aksjonsgrupper, enkeltbedrifter og enkeltpersoner. Massemedia, spesielt fjernsynet, har også bidratt til en mer personorientert politisk debatt.
Dagsavisene begynte for alvor å vokse frem i siste halvdel av 1800-tallet. Avisene vokste til dels frem sammen med partisystemet og ble nært koblet til det. De fleste aviser knyttet seg til partier, i første omgang Venstre og Høyre. Fordi de første avisene fikk et konkurransemessig fortrinn fremfor senere aviser, har de opprinnelige Høyre- og Venstre-aviser forblitt de dominerende: Høyre-aviser i de fleste østlandsbyer samt Trondheim; Venstre-avisene i sør- og vestlandsbyene. Disse avisene oppstod imidlertid ikke som partieide aviser, og siden 1970-årene har praktisk talt alle avisene kuttet båndene til partiene. Arbeiderpressen fikk sitt gjennombrudd i første halvdel av 1900-tallet, og avpolitiseringen kom også til disse avisene i 1990-årene.
Mens de trykte mediene har vært preget av konkurranse og partipolitikk, hadde de elektroniske mediene inntil 1980-årene et enhetlig og nøytralt preg. Kringkastingsselskapet startet sine sendinger i Oslo som privat selskap, med reklame, i 1925. Dette, og tre andre lokale kringkastingsselskap, ble til det statlige Norsk rikskringkasting i 1933. NRKs monopol, både for radio- og fjernsynssendinger, ble gradvis uthulet i 1980-årene. Fra 1981 kom de første private nærradioene og i 1988 den første uavhengig norske fjernsynskanal. På tross av det senere mediemangfoldet har de elektroniske mediene fortsatt et mer nøytralt og uavhengig preg enn pressen.
Aksjoner som politisk påvirkningsform
Aksjoner i politikken kan være alt fra underskriftsaksjoner og politiske streiker til revolusjonært opprør. I mange land spiller denne form for politikk en dominerende rolle. I Norge er den av underordnet betydning, noe som i seg selv er et vitnesbyrd om det politiske systems stabilitet. Men siden slutten av 1960-årene har aksjoner, primært av mer moderat karakter, kommet til å spille en større rolle. Nesten halvparten av alle nordmenn over 15 år har deltatt i minst én aksjon, men bare 13 % har deltatt i tre eller flere aksjoner. Den klart viktigste aksjonsform er det å skrive under på opprop. 756 000 skrev i 1965 under på et opprop til forsvar for kristendommens plass i skolen, mens 610 000 i 1974 støttet Folkeaksjonen mot selvbestemt abort. Det er relativt ressurssterke grupper som deltar i aksjoner. De har imidlertid en tendens til å tilhøre de grupperinger som tradisjonelt har stått svakest i den demokratiske og korporative kanal, nemlig SV, KrF og Venstre. Mens generelle økonomiske og næringspolitiske saker kommer opp i de regulære kanaler, spiller saker med tilknytning til moral og livssyn, naturmiljøet, internasjonale forhold og lokale spørsmål en særlig rolle i «aksjonspolitikken». Både antallet aksjoner og oppslutningen om dem har økt i takt med at nye elektroniske medier har blitt allemannseie, f.eks. ved at man kan skrive seg på et opprop via e-post eller på Facebook.
De politiske prosesser kan beskrives som sirkulære: folk aktiviserer seg politisk gjennom de ulike kanaler for å påvirke statlige beslutninger; dis ...
Les mer
Norge er inndelt i 19 fylker. Fylkesinndelingen bygger på de gamle administrative enheter fra middelalderen, og er uttrykk for den betydelige selvs ...
Les mer
Kommunene
Norge har (2009) 430 kommuner. Det gamle lokale selvstyre i Norge ble formelt opphevet ved Christian 5s norske lov av 1687, da lokalstyret på landet ble lagt under amtmannen og fogden, i byene under magistraten. Gjenopprettelsen av det lokale selvstyret var derfor viktig i byggingen av det nye Norge etter 1814, og ved formannskapslovene i 1837 ble kommunene opprettet med prestegjeldene som basis. Det var da 37 byer og 355 herreder i Norge. Mellom landkommuner (herreder) og bykommuner var det lenge et markert skille som først ble helt opphevet 1992.
Antallet kommuner økte kraftig, særlig fra 1860-årene og fremover. I 1930 var antallet 747. Etter 1945 begynte man å vurdere å slå kommuner sammen og avvikle særkommunene. Den store reformen med kommunesammenslåinger kom i 1960-årene, og 1967 var antallet kommuner kommet ned i 454. Senere har det bare vært foretatt mindre sammenslåinger, bl.a. i enkelte byområder. En større reform av kommuneinndelingen er blitt aktualisert på 2000-tallet, men det har ikke vært politisk enighet verken om mål eller midler.
Forfatning og politisk system
| Norske forhold er også beskrevet bl.a. i artiklene Stortinget, valg |