Norge – energi

Vindkraftparken på Mehuken, Vågsøy kommune, var Norges største vindkraftverk da det ble satt i drift i 2001. Det har 5 vindturbiner og en midlere årsproduksjon på 13 GWh. Per 2005 ligger vårt foreløpig største vindkraftverk i Smøla kommune. Det har 68 vindturbiner og en beregnet årsproduksjon på 450 GWh.

Energiressurser

I forhold til folketallet har Norge store energiressurser som kan nyttes i næringsliv og bosetting. Den viktigste energiressursen er vannfallsenergien. Dette kommer av landets topografi og hydrologi, som gir stor nedbør særlig i de vestlige strøk, med stor avrenning gjennom fosser og konsentrerte fallstrekninger. Naturlige sjøer og vann på høyt nivå og liten eller ingen bosetting i fjellområdene har gitt mulighet for oppdemming og anlegg av reguleringsmagasiner som kan lagre vann fra vår, sommer og høst for tapping over neste vinterperiode.

Landets totale teoretiske vannkraftpotensial, som beregnes ut fra den tenkte situasjon at all avrenning, selv den minste lille bekk, skulle bli utnyttet i kraftstasjoner ned til havets nivå, tilsvarer en årlig elektrisitetsproduksjon på ca. 600 TWh (milliarder kWh). Per 1. januar 2005 er det teknisk-økonomiske nyttbare potensialet beregnet til ca. 205 TWh. Av dette er 44,2 TWh vernet mot kraftutbygging. Summen av midlere årsproduksjon i landets 777 vannkraftstasjoner er per samme dato 118,9 TWh.

Den andre viktige energiressursen for innenlandsk energiforsyning er petroleum fra norsk kontinentalsokkel (se også petroleumsutvinning ). Dette er en energiressurs som på hjemmemarkedet i første rekke brukes til fremstilling av brennstoff til transportmidler (bil, båt, fly), til oppvarming i hjem og industri, og som råstoff i petrokjemisk industri. Pga. vannkraftens sterke stilling har petroleumsprodukter hittil ikke blitt brukt i nevneverdig grad til produksjon av elektrisk energi her i landet, bortsett fra på plattformer på sokkelen. Det er imidlertid gitt flere konsesjoner på bygging av gasskraftverk i Norge; Tjeldbergodden i Møre og Romsdal, Kollsnes i Hordaland, Kårstø i Rogaland, Skogn i Nord-Trøndelag samt Melkøya i Finnmark. Av disse er bare Kårstø og Melkøya blitt realisert, men det er et betydelig behov for økt produksjonskapasitet i det norske kraftsystemet. Dette, kombinert med en økning av markedsprisen på elektrisk kraft på sikt, øker sannsynligheten for at ett eller flere av disse prosjektene blir realisert. Kull utvinnes på Svalbard, med kullkraftverk i Longyearbyen, men kull har liten betydning for den innenlandske energiforsyningen.

Av fornybare energislag utenom tradisjonell vannkraft kan i første rekke vind- og bioenergi nevnes. Utnyttelse av vindenergi har økt kraftig på verdensbasis de siste årene. Norge, med sin kystlinje på hele 2700 km fra Lindesnes til den russiske grense, er svært rik på vindressurser. NVE har beregnet et totalt teoretisk vindkraftpotensiale på 1165 TWh for onshore vindkraftproduksjon i Norge, dersom alle områder med midlere vindhastighet på minst 6 m/sek bygges ut. Dette er nesten 10 ganger den utbygde vannkraftproduksjonen i Norge. Tilsvarende tall for det totale potensialet for offshore vindkraft er av NVE anslått til 829 TWh, dersom en bygger ut på havdyp ned til 50 meter. Dette er selvfølgelig et teoretisk beregnet potensiale og det vil i praksis ha mange begrensninger, men det indikerer likevel at det er snakk om svært betydelige ressurser.

Den første anleggskonsesjonen for et vindkraftverk i Norge ble gitt i 1997. I 2009 ble det i norske vindkraftverk produsert 1,0 TWh. Regjeringen hadde som mål å bygge ut vindkraft i Norge tilsvarende 3 TWh årsproduksjon innen 2010. Dette målet ble ikke nådd. På grunn av at vindkraften ennå ikke er bedriftsøkonomisk lønnsom og derfor er avhengig av offentlig støtte, vil utbyggingstempoet i stor grad bestemmes av de bevilgende myndigheter. Med den tildeling av støtte som Enova har foretatt i løpet av 2010, mener man målet på 3 TWh skal kunne nås.

I økende grad utnyttes også bioenergien i Norge. I hovedsak er dette varmeproduksjon i fjernvarme- og nærvarmeanlegg. Dette bidrar til å redusere forbruket av elektrisk kraft til oppvarming. På denne måten bidrar også satsingen på bioenergi til å bedre kraftbalansen i Norge. Enova SF kan etter nærmere vurdering tildele investeringsstøtte til anlegg som baseres på bioenergi og som erstatter bruken av elektrisk kraft. Tall fra 2005 viser at total tilvekst av biomasse i Norge tilsvarer en energimengde på ca. 425 TWh, hvorav 325 kommer fra landbasert og 100 TWh fra biomasse dannet under vann . Av dette utgjør ca. 140 TWh årlig tilvekst av det som kan brukes til biobrensel, dvs. bruk av treavfall, tynningsvirke fra skogbruket, avfall fra industri og husholdninger, halm, gjødsel og energivekster. Se også bioenergi.

Av andre energiressurser kan nevnes havbølger eller dønninger (bølgekraftverk) og solinnstråling (solenergi). Disse kildene gir også mulighet for redusert bruk av fossilt brensel.

Direkte solvarme utnyttes i økende grad ved utforming av nye bygningskonstruksjoner. Omformet solenergi til elektrisitet i solceller gir høye energikostnader. Likevel finnes bruksnisjer der slike anlegg foretrekkes, f.eks. til belysning og drift av radio- og TV-utstyr i fritidsbebyggelse. Totalt er det per 2005 installert solceller med en samlet maksimal ytelse på ca. 6,5 MW i norske hytter og fritidsbåter.

Det forskes stadig på utnyttelse av energien i havbølger og det er bygget noen prototypanlegg, men denne energiressursen har til nå ikke fått noen praktisk betydning for Norges energiforsyning. Energien i bølgene som slår inn mot norskekysten er per 2005 anslått til 400 TWh per år, men det er bare en liten del av dette som vil kunne utnyttes kommersielt i bølgekraftverk. Tidevannets bevegelsesenergi kan omformes til elektrisk energi i tidevannskraftstasjoner, men antas å kunne gi mindre enn 2 TWh årlig i Norge.

Den kjemiske reaksjonen som skjer når ferskvann fra elver møter saltvann i havet kan også brukes til energiproduksjon i såkalte saltkraftverk. Teoretisk potensial i Norge er 250 TWh per år, men det er bare en liten del av dette som vil kunne utnyttes kommersielt, anslagsvis omkring 12 TWh. Statkraft har bygget et prototypanlegg av et saltkraftverk som er klart for utprøving i 2009. Anlegget er dimensjonert for å kunne produsere 10 kW. Men selv om denne prototypen skulle vise seg å bli en suksess vil det enda ta noen år før man har et fullt utviklet kommersielt saltkraftverk.

Ved bruk av elektrisk drevne varmepumper for utnyttelse av jordvarme er det i tillegg mulighet for å dekke en del av oppvarmingsbehovet som ellers må dekkes av fossilt brensel, trevirke eller elektrisitet. Se også energiressurs, geotermisk energi og varmepumpe.

Kraftproduksjon

Norge er verdens sjette største produsent av vannkraft. Kraftproduksjonen i Norge kjennetegnes bl.a. ved de meget store muligheter man har for å utjevne variasjonen i naturlig tilløp til kraftstasjonene og å regulere produksjonen til en varierende etterspørsel. Reguleringsmagasinene rommer samlet en vannmengde som tilsvarer ca. to tredjedeler av midlere årstilløp til magasinene. Noen magasiner har også rom for å samle vann fra ekstra våte til ekstra tørre år (flerårsmagasiner). Ved hjelp av magasinene blir slike avvik utjevnet gjennom samdriften av hele systemet. Vannkraften egner seg også meget godt for samdrift med varmekraftdominerte systemer i andre land. Samhandel basert på utveksling av kraft produsert i forskjellige systemer gir gjensidige fordeler for alle parter. Se kraftutveksling med utlandet, Nordel og Nord Pool.

I 1960- og 1970-årene ble det arbeidet med planer for innpassing av kjernekraft i det norske kraftsystemet, men disse ble lagt til side da Stortinget i 1979 bestemte at kraftforsyningen inntil videre skulle baseres på fortsatt utbygging av vannkraft. Mens vi ser at f.eks. vårt naboland Finland fortsatt (2009) satser stort på utbygging av ny kjernekraft.

Samlet elektrisitetsproduksjonen i Norge var i 2007 på vel 137 TWh. Det er en ekstra høy produksjonen og skyldes spesielt mye nedbør. Av dette ble om lag 135 TWh produsert
i vannkraftverk, 0,9 TWh i vindkraftverk og 1,5 TWh i gasskraftverk og andre typer varmekraftverk. Vi ser at fortsatt utgjør vannkraften 98,5 % av elektrisitetsproduksjonen i Norge.

Kraftforsyning

Distribusjon av elektrisitet til alminnelig forbruk i Norge skjer med 230 og 400 volt lavspent og 11 og 22 kilovolt (kV) høyspent fordelingsnett. Regionvis knyttes disse nettene sammen gjennom 66 eller 132 kV hovednett, kalt regionalnett, som igjen er forbundet gjennom transformatorer til landets hovedoverføringsnett - sentralnettet. Overføringsnettet er utviklet gradvis fra lokale, atskilte nett for lav og midlere spenningsnivå til sammenkoblede nett slik vi kjenner det i dag. Dessuten ble etter hvert større kraftanlegg bygd for levering til mer vidstrakte forsyningsområder. Dette krevde økt transportevne, dvs. ledningsnett for høyere spenning – 300 og 420 kV. Slike ledninger ble bygd mellom Østlandet, Vestlandet og Trøndelag og senere gjennom de nordlige landsdelene.

Nå er systemene knyttet sammen gjennom dette hovednettet (sentralnettet) slik at de enkelte kraftstasjoner under varierende produksjonsforhold kan utnyttes optimalt gjennom samkjøring og handel med kraft. I tillegg er det bygd ledninger til naboland for tilsvarende samdrift og handel med kraft over landegrensene. I et deregulert marked basert på markedspriser er man svært avhengig av et sterkt hovednett mellom landsdelelene for at prisforskjellene ikke skal bli for store. Dette har man i de senere år fått tydelig demonstrert ved at strømprisene i midt-Norge til tider har ligget betydelig over prisene i resten av landet, noe som skyldes et svakere grensesnitt mellom Sogn og Sunnmøre.

Det aller meste av forsyningen av bensin og fyringsolje ivaretas av de store oljeselskapene Shell, Statoil og Esso.

Organisasjon, forvaltning, lovgivning

Kraftutbygging og energiutnyttelse er aktiviteter som fra slutten av 1800-tallet har ført til utviklingen av et omfattende lovverk som fastsetter konsesjonsplikt i flere sammenhenger. Det er statsforvaltningen som gir konsesjon til kraftutbygginger og vassdragsreguleringer. Stortinget, regjeringen, Olje- og energidepartementet og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er formelt ansvarlig for behandlingen av en konsesjonssøknad. Andre organer, som for eksempel andre fagdepartementer, regnes ikke som en del av konsesjonsmyndigheten selv om de ofte har en sentral rolle i konsesjonsbehandlingen.

Etter at en søknad har vært til høring hos lokale myndigheter og organisasjoner, foretar NVE en samlet vurdering av saken og oversender sin innstilling til departementet. Departementet tilrettelegger saken for regjeringen i form av en tilråding som utarbeides på bakgrunn av søknaden, NVEs innstilling, berørte fagdepartementers syn og departementets egne merknader. Deretter fatter regjeringen vedtak om utbygging og regulering i form av en kongelig resolusjon. Store og kontroversielle regulerings- og kraftutbyggingssaker forelegges Stortinget i form av en Stortingsproposisjon. Energiloven regulerer forholdene rundt kraftforsyningen, og har betydning ved utbygging, drift og eierskap av forsyningssystemets enkelte deler og for handel med elektrisk energi. Tilsvarende lover om vassdrag, foruten Industrikonsesjonsloven (lov av 14. desember 1917 nr. 16), regulerer utbygging og drift av vannkraftverk. Se forøvrig energirett.

Kraftforsyningens organisasjonsstruktur fikk sin form hovedsakelig ut fra det som var hensiktsmessig for utbygging av systemet. Enheter oppstod for å skaffe kraft til industrireising, for å elektrifisere lokale områder, for å skaffe kraften så rimelig som mulig gjennom å gå sammen om å bygge store vannkraftanlegg og overføringsledninger og senere for samdrift av systemer. Det førte til et meget stort antall enheter av ulike slag, eid dels av lokale kraftlag, kommuner og fylker, staten og industrien.

Dagens organisasjonsstruktur gjenspeiler denne historiske utviklingen med totalt 328 enheter (2005) som har omsetningskonsesjon til å drive med produksjons-, omsetnings- eller nettvirksomhet. 163 selskaper er involvert i mer enn en av disse virksomhetene. 165 selskaper produserer kraft (hvorav 40 rene produksjonsselskaper), 226 selskaper driver kraftomsetning (hvorav 80 rene kraftomsetningsselskaper), 173 selskaper har nettvirksomhet (hvorav 45 rene nettselskaper). I tillegg kommer statens produksjonsselskap Statkraft AS , overføringsselskapet Statnett SF og noen firmaer for kraftmegling.

Konkurranselovgivningen og energiloven krever nå atskillelse av de fire ulike funksjonene innen kraftforsyningen, dvs. produksjon, hovednett (sentralnett), distribusjonsnett og handel. Drift av overføringsnett er å betrakte som naturlig monopol, mens utbygging, drift og eie av produksjonsanlegg foruten handel med kraft er virksomhet som kan og bør utsettes for konkurranse. Oppdelingen innebærer organisatorisk skille eller regnskapsmessig atskillelse mellom funksjonene og krav om at underskudd i driften av en funksjon ikke kan dekkes av overskudd i en annen funksjon. Myndighetene representert ved NVE og Konkurransetilsynet fører kontroll med at virksomhetene drives etter lovens forordninger.

Med hjemmel i energiloven er kraftforsyningen innordnet i en felles kraftforsyningsberedskap, som trer i funksjon for å kunne opprettholde viktige samfunnsfunksjoner under større kriser som naturkatastrofer eller krig.

Historie

Bioenergi er den eldste energikilde i Norge, som andre steder. I uminnelige tider var ved det viktigste brensel og gav varme både til husholdningsformål og industri. Fortsatt er mange husholdninger oppvarmet med vedfyring som viktigste energikilde. Vannfallsenergien ble tatt i bruk i Norge allerede i tidlig middelalder. Møller og kvernkaller fantes allerede på 1200-tallet. Omkring 1750 fantes nærmere 30 000 kverner, og vannhjul ble brukt til mekanisk drift av kjerrater og sagbruk, hammer- og stampeverk, knusere, blåsebelger, lensepumper og løfteinnretninger ved jernverkene og i gruvene. Vannhjul, som tidligere ble laget av trevirke, ble fra ca. midten av 1800-tallet etter hvert laget av stål og med bedre muligheter for utnyttelse og regulering av vanntilgangen.

Kraftstasjonene var i elektrisitetens pionertid ofte påkostede byggverk: Fritzøe elektrisitetsverk, Larvik (1901), tegnet av Nationaltheatrets arkitekt Henrik Bull.

Da elektrifiseringen begynte mot slutten av 1800-tallet, gav de mange vannfallene grunnlag for kraftforsyning til så vel vanlig forbruk som til industri, som nå kunne plasseres lenger vekk fra vannfallene takket være utviklingen innen vekselstrømteknikken. Med vannfall i egnet størrelse og beliggenhet, som fantes nesten over alt, kom Norge tidlig med i utnyttelsen av slike nyvinninger. Det gav mulighet for utvikling av industri og dannelse av lokale enheter for forsyning til alminnelig forbruk.

I 1946 bodde fremdeles ca. 650 000 personer, dvs. 20 % av befolkningen, i forholdsvis grisgrendte områder, uten tilgang på elektrisitet. Gjennom en statsstøtteordning, som startet 1938, og som har fortsatt helt opp til våre dager, er midler blitt stilt til disposisjon for å dekke deler av investeringskostnaden der grunnlaget var dårlig for å få til en økonomisk selvbærende forsyning. I 1965 var tallet på uforsynte personer kommet ned i 2650. Alle fastboende har nå tilgang på elektrisitet. De som bor fjernt fra distribusjonsnett, får tilskudd til bruk av dieselaggregater for sin forsyning. I dagens pengeverdi er totalt ca. 4 mrd. kr blitt bevilget i form av slik investeringsstøtte til elektrisitetsforsyningen.

Allerede fra begynnelsen av 1900-tallet var vannkraften tatt i bruk til oppbygging av kraftintensiv industri, jf. Norsk Hydro og treforedlingsbedriftene langs elvene. Etter den annen verdenskrig ble kraftintensiv industri, basert på vannkraft for produksjon av aluminium og for elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri, i stor grad bygd ut i Norge som ledd i arbeidsdelingen ved gjenoppbyggingen av Europa. Den mest intense utbyggingen av vannkraft foregikk i periodene 1910 til 1925, med gjennomsnittlig ca. 0,37 TWh økt produksjonsevne per år, og fra 1960 til 1985 med ca. 2,8 TWh/år. Den sterke økningen skyldes flere forhold – industriell og økonomisk utvikling med krav om økt komfort, omlegging fra fossilt brensel og trevirke til bruk av elektrisitet til oppvarming, stigende oljepriser og ønske om å gå bort fra forurensende brensel.

Fra 1985 avtok omleggingen og dermed den sterke økningen i etterspørselen etter elektrisitet. Dessuten økte utbyggingskostnaden for vannkraft, og det var ingen ekspansjon i kraftintensiv industri. Gjennom årene 1993–2003 sank vannkraftproduksjonen med 1,2 % per år. i snitt. Mange av de kraftstasjonene som ble bygd for 50–60 år siden, er fortsatt i full drift. Den norske vannkraften representerer derfor en fornybar energiforsyning som kan bestå i generasjoner.

Norge gikk inn i oljealderen med de første funn av petroleum i Nordsjøen mot slutten av 1960-årene, og landet ble nettoeksportør av olje og gass 1975. Mens den største interessen har vært knyttet til oljefunn og -utvinning, pga. høyere pris på olje, er naturgassens betydning gradvis økt, etter hvert som avsetningsmulighetene er utviklet og funnene har blitt flere (se for øvrig petroleum og petroleumsutvinning).

Oljekrisen 1973 førte internasjonalt til en ny interesse for fornybare energikilder. Arbeidet som legges ned i forskning omkring, og utvikling av disse energiformene, var i begynnelsen motivert ut fra økonomiske forhold, men senere er økologiske betraktninger blitt stadig viktigere. De viktigste nye fornybare energiformene som er blitt utprøvd i Norge, er vindkraft, utbygd første gang 1986 på Frøya; varmepumper og nye former for bioenergi, som forskjellige former for biomasse til varmeproduksjon, og bioetanol og biodiesel til drivstoff. Solenergi kom «på markedet» rundt 1980, først og fremst i forbindelse med solcellepaneler til hyttemarkedet.

Netto sluttforbruk1 av energibærere

Kilde: SSB

¹⁾ Tallene omfatter forbruk i industri, bergverk, transport, fiske, jordbruk, private husholdninger og andre forbrukergrupper. Forbruk i energisektorene, omvandling til andre energibærere, energibærere brukt som råstoff, og svinn er ikke medregnet.

²⁾ Brenngass medregnet fra og med 1990.

³⁾ Bensin, parafin, mellomdestillater og tungolje.

Energiforbruk som nyttiggjort energi for ulike forbrukergrupper

Kilde: SSB, tall fra 2004

Industrien er i stor grad basert på bruk av elektrisk energi til produksjon av aluminium, ferrolegeringer og treforedling. Det samme gjelder husholdningene, hvor det i Norge har vært langt mer vanlig å benytte elektrisk energi også til oppvarming. Dette innebærer at elektrisitetsforbruket per innbygger i Norge er høyere enn i noe annet land, 23 232 kWh (2003), mens totalt energiforbruk per innbygger (5,11 toe) ligger omtrent på samme nivå som i mange andre industriland. (Kilde: IEA: Key World Energy Statistics 2005.)

Utvinning av energivarer

Tabellen viser uttak av energivarer, fra innenlandske ressurser (2004). Tallene inkluderer energivarer brukt som råstoff. Kilde: SSB.

¹⁾ Inkludert petrolkoks.

Energi

Anbefalt lenke

• Energiloven (Lovdata)