Norge er en enhetsstat. Den politiske myndighet fylkes- og primærkommuner har, er delegert fra staten. Staten er representert på lokalt nivå gjennom fylkesmannen og dennes administrasjon. Det lokale selvstyret er forankret (siden 1837) i vanlig lovgivning, ikke i Grunnloven. Antallet og typen undernasjonale enheter har variert svært over tid. Antallet kommuner var opprinnelig nokså høyt; i tillegg var mange herredskommuner inndelt i sognekommuner. I 1948 var det 429 sognekommuner i 148 herredskommuner. Disse ble opphevet i 1950. Fra 1951 til 1974 ble så kommunetallet redusert fra 744 til 443. Senere har det bare vært mindre justeringer; fra 2006 er det 431 kommuner i Norge. Med Oslos vedtak i 1972 om å opprette bydeler som underkommunale enheter har man igjen fått en desentraliserende utvikling; noe som ligner på sognekommunene kommer tilbake, men i byene. I Oslo (1988, revidert 2004) og Bergen (2000) er det administrative bydeler med egen stab og budsjetter. Fylkeskommunen var inntil 1962 en slags forening av et fylkes herredskommuner. Fra dette år gikk byene med i fylkeskommunene, og i 1975 ble det vedtatt å etablere fylkeskommunen som en selvstendig politisk enhet (fra 1976), med egne valg og en egen administrasjon. Det er 18 fylkeskommuner; bare Oslo står utenfor ordningen. På 2000-tallet har det vært en kontinuerlig debatt om kommunestrukturen og fylkeskommunens fremtid, men det er per 2009 ikke enighet om noen ny struktur.
Utover disse administrative enheter er det også en del andre. Tidligere fantes det egne særkommuner, f.eks. for brannvern, vannforsyning e.l. Ellers er det fortsatt egne geistlige (11 bispedømmer, 104 prostier, 613 prestegjeld og 1296 sogn) og rettslige (seks lagdømmer, 87 domssogn) inndelinger. Politiet er inndelt i 27 politidistrikter og 385 lensmannsddistrikter. Det er også enkelte andre inndelinger (f.eks. for forsvarsgrenene og næringsmessige inndelinger).
Primær- og fylkeskommunene er i hovedsak organisert på like måter. Det er fireårige valg til henholdsvis kommunestyrer og fylkesting. Mandatene fordeles etter forholdstallsprinsippet. Antallet mandater varierer fra 11 til 85 (kommunestyre) og 33 til 57 (fylkesting). Ved fylkestingsvalget 2003 gikk det samlede mandattall i fylkestingene ned fra 880 til 728, i tråd med fylkeskommunens reduserte oppgaver. Antallet kommunestyrerepresentanter gikk også ned fra 12 234 til 11 138. Som utøvende politiske organer fungerer i første rekke formannskap og fylkesutvalg. Disse utgjør 1/4 av kommunestyrer/fylkesting og er valgt etter forholdstallsprinsippet. Parlamentarismen gjelder altså ikke på lokalt nivå, bortsett fra i Oslo (1986) og Bergen (2000), hvor det er innført et parlamentarisk ansvarlig byråd. Etter disse reformene er det nå bare Trondheim som velger maksimumsantallet på 85 kommunestyrerepresentanter. Så vel kommunestyre/fylkesting som formannskap/fylkesutvalg ledes av en valgt (fylkes)ordfører. I enkelte kommuner har det vært forsøksordninger med direkte valg av ordfører, men det vanlige er fortsatt at ordføreren velges av kommunestyret. Administrasjonen i kommuner og fylkeskommuner er ikke administrativt underordnet de politiske organer, men selvstendig ledet av en (fylkes)rådmann. I tillegg til disse organer er det i kommuner og fylkeskommuner egne valgte styrer og utvalg (i stigende grad såkalte hovedutvalg), med et visst administrativt ansvar på sine områder.
Kommunene har det videste saksfelt, med grunnskoler, sosialomsorg, kommunale veier, vann og kloakk, grunnlagsinvesteringer for øvrig og fysisk regulering som de viktigste ansvarsområder. Fylkeskommunenes viktigste oppgaver er videregående undervisning, drift av en del kulturinstitusjoner og en del tekniske tjenester. Ansvaret for sykehusene ble overført fra fylkeskommunene til staten i 2002. Både primærkommuner og fylkeskommuner driver en viss forretningsvirksomhet. De to forvaltningsnivåene får sine inntekter dels gjennom egen beskatning, egne avgifter og egen forretningsdrift og dels gjennom overføringer fra statlige og andre offentlige organer. De statlige overføringer gis primært som rammebevilgninger. Det foregår enkelte forsøk med organiseringen av fylkeskommunen; Hedmark er som en prøveordning et parlamentarisk styrt enhetsfylke, dvs. at fylkeskommunen er integrert med fylkesmannen til ett regionalt organ.