Allerede før skriftkulturens oppkomst på 1100-tallet fantes det en rik diktning i Norge – en muntlig diktning som ble overlevert fra generasjon til generasjon før den ble skrevet ned, i all hovedsak på Island på 1200-tallet. Rudimenter av en skriftlig litteratur finnes også, allerede fra før vikingtiden – i form av innskrifter på runesteiner med tegn fra det eldre runealfabetet (Tunesteinen fra Østfold og Eggjasteinen fra Sogn). Versemålet på disse innskriftene er det felles gammelgermanske: to kortlinjer (= en langlinje) med to trykktunge stavelser og et ubestemt antall lettere stavelser i hver kortlinje, og de to kortlinjene sammenholdt med bokstavrim. Men runealfabetet ble bare i beskjeden grad brukt til litterære formål. I hovedsak hadde runeinnskriftene en minnefunksjon eller en magisk-religiøs funksjon. Først i vikingtiden (800–1066) ble diktning dyrket som kunstart i Norge, og dikterne hadde endog en høy status i samfunnet.
Denne tidens muntlige diktning omfatter både dikt og prosa. Versediktningen kan deles i to hovedgrupper: 1) eddadikt og 2) skaldedikt. Eddadiktningens forfattere er anonyme, og vi kjenner bare diktningen gjennom islandske overleveringer fra 1200- og 1300-tallet. Eddadiktene kan igjen deles inn i tre grupper: 1) gudedikt, 2) heltedikt og 3) visdomsdikt. Gudediktene er enkeltstående dikt med motiver hentet fra norrøn mytologi og med en eller flere av de sentrale norrøne gudene i hovedrollen (Trymskvadet, Loketretten) eller dikt som handler om verdens skapelse, tilstand og videre skjebne (Voluspå).
Heltediktene er syklisk diktning som bygger på fellesgermansk sagnstoff (Sigurd Fåvnesbane, Gjukungene, Atle og Brynhild), men det opptrer også særnordiske skikkelser (Helge Hundingsbane). Heltediktene har en stram oppbygging, og veksler mellom handling og dialog. Grunnstemningen er tragisk. Forskjellen mellom helte- og gudedikt er ikke alltid like stor. Gudene griper også inn i heltediktene, og flere av heltene har guddommelig opphav. Visdomsdiktningen (Håvamål) er belærende og en god kilde til den norrøne tids moral og levesett. Eddametrikken har sitt opphav i det norrøne språket selv. Den bygger på en veksling mellom tunge og lette stavelser og en regelbundet allitterasjon (stavrim). Eddadiktene har to versemål: fornyrdislag og ljodahått.
Motsatt eddadiktene er skaldediktene en diktning skapt av navngitte skalder som Brage Boddesson (800-tallet), Torbjørn Hornklove (ca. 900), Øyvind Skaldespiller (900-tallet), Sigvat Tordarson (ca. 1000) og Einar Skulesson (1100-tallet). Også denne diktningen kjenner vi fra islandske håndskrifter fra 1200- og 1300-tallet. Skalden var knyttet til kongens eller høvdingens hird, og oppgaven hans bestod i å kaste glans over sin oppdragsgiver. Det typiske skaldedikt er således et lovkvad, men det finnes også overlevert en rekke «hverdagsvers», gjerne enstrofinger, som blir kalt «lausviser». Vi kjenner navnet på mer enn 250 skalder – hvorav sju kvinner – som det er bevart dikt eller deler av dikt av, i alt ca. 5000 strofer. Skaldediktene skiller seg fra eddadiktene ved at de henter sine motiver fra den faktiske historien.
Det viktigste versemålet kalles drottkvætt, som sannsynligvis er utviklet fra fornyrdislag. Det er et mer komplisert og intellektuelt krevende versemål enn eddadiktenes. Det er strengere regulert og rikere på variasjoner, både når det gjelder verselinjenes stavelsestall, rytmen, innrimet og grupperingen i stavelser. Karakteristisk for språket er de mange poetiske omskrivningene (kenningar), som gjerne tar utgangspunkt i den norrøne gudelæren. Ordstillingen er også uvanlig fri, og skaldediktningen omfatter langt flere versemål enn hovedformen.
Av den norrøne versediktningen ble sannsynligvis de første heltediktene til i et norsk miljø. Deler av Håvamål kan også ha blitt skrevet i Norge, likeledes flere av de eldste skaldediktene. Vi kjenner navnet på flere norske skalder, men etter hvert overtok islendingene mer og mer. Etter innføringen av kristendommen (ca. 1000) ble skaldediktningen nærmest en islandsk spesialitet. Også mesteparten av den yngre eddadiktningen har sannsynligvis blitt til på Island. I Norge finnes imidlertid en leilighetsdiktning i drottkvætt og eddaversemålene helt frem til 1300-tallet, noe man ser av innskrifter i stein og tre med det yngre runealfabetets tegn.