Norge – befolkning

Norge (Befolkning) (graf, folkemengdes bevegelse) (bilde)

Den vanligste boligtypen i Norge er den frittliggende eneboligen. Bildet er fra Nøtterøy i Vestfold.

Norge (Befolkning) (graf, folkemengde med prognose) (bilde)

Norge (Befolkning) (befolkningspyramide) (bilde)

Norge (Befolkning) (kart, befolkningstetthet) (bilde)

Befolkningsutvikling

Folketallets utvikling

Ved den første fullstendige folketellingen i Norge 1769 hadde landet 723 618 innbyggere (om folkemengdens utvikling før dette, se Norge (Historie) ). Folkemengden viste svært liten vekst frem til 1814, men deretter fulgte en tiårsperiode med mer enn 1,4 % årlig vekst, den sterkeste vekst i landets historie.

Folkemengden ble praktisk talt fordoblet 1815–65; den første millionen ble passert 1822, den neste 1890. Veksten ble vesentlig redusert fra 1860-årene, i første rekke som følge av utvandringen til Amerika. 1942 passerte folkemengden 3 millioner, i 1975 4 millioner, og ved inngangen til 2011 hadde landet 4 920 305 innb. Folketallet ventes å passere 5 millioner våren 2012.

I 1970-årene ble folketilveksten betydelig lavere enn tidligere, 0,5 % årlig mot 0,9 % og 0,8 % i hhv. 1950- og 1960-årene. Den årlige tilveksten ble ytterligere redusert i 1980-årene og var i perioden 1980–90 som helhet 0,4 % årlig. Lavest var tilveksten i 1984 (0,28 %). Siden har befolkningsveksten igjen økt, men den er noe varierende, i første rekke som følge av svingninger i nettoinnflyttingen fra utlandet. I 1990-årene økte folketallet med gjennomsnittlig 0,6 % årlig, og i årene 2000-2009 med 0,8 % årlig. De fire årene 2007–10 har landets folketall økt med gjennomsnittlig 1,26 % årlig, en sterkere vekst enn gjennomsnittet for verden.

Folkemengdens bevegelse

Folkemengdens bevegelse er nettoresultatet av fødsler og dødsfall (naturlig tilvekst) og inn- og utflytting (netto innvandring). Den naturlige tilvekst viste tidligere store svingninger og lå før 1814 stort sett lavt; i krisetider kunne den endog være negativ. Etter 1814 har den naturlige tilvekst hele tiden vært positiv.

Tallet på levende fødte per 1000 innb. har med unntak for kortvarige svingninger vært i tilbakegang siden siste halvdel av 1800-tallet (jf. fig.). Den sterke nedgang i fødselshyppigheten i første halvdel av 1900-tallet fant i særlig grad sted blant de noe eldre kvinnene. Det faktum at nedgangen i fødselshyppigheten skjedde parallelt med økt ekteskapsfrekvens og redusert giftermålsalder (begge deler frem til 1970-årene), indikerer at det ligger en bevisst familieplanlegging bak.

Bevegelsene i fødselstallene førte til at nettoreproduksjonstallet (det antall levendefødte jenter hver kvinne vil få i løpet av den fødedyktige perioden (15–44 år) med fruktbarhets- og dødelighetsforhold som i det gjeldende året) for første gang etter siste krig falt til under 1 rundt 1975. Tallet på fødte var derved blitt så lavt at befolkningen på lengre sikt ikke «reproduserte seg selv». Senere sank den ytterligere og nådde bunnivået i perioden 1981–85 med 0,804 (0,789 i 1983). Senere har fødselstallene økt betydelig, men nettoreproduksjonstallet har likevel ikke nådd opp i 1; det lå i perioden 2001-05 på 0,868 og i perioden 2006-10 på 0,933.

Fødselshyppighet

Utviklingen i fødselshyppigheten har vist store regionale forskjeller. Frem mot 1930-årene var reduksjonen særlig sterk i byene og de sentrale strøk av landet. Senere har de regionale forskjellene avtatt sterkt, men er ennå av en viss betydning.

Målt etter fruktbarhetstallet (antall levendefødte en kvinne føder i løpet av sin fruktbare alder under forutsetning av en fødselshyppighet på hvert enkelt alderstrinn som i det observerte året) har Rogaland og Sogn og Fjordane høyest fruktbarhet med et samlet fruktbarhetstall på hhv. 2,20 og 2,12 i 2010; lavest ligger Hedmark med 1,80 og Vestfold med 1,81. Den sterke utjevningen av fruktbarheten i de enkelte fylkene illustreres ved at fylket med lavest fruktbarhet, Oslo, i perioden 1971–75 hadde et samlet fruktbarhetstall som lå 25 % under landsgjennomsnittet, og fylket med høyest fruktbarhet, Finnmark, 22 % over. I 2010 lå fylket med lavest fruktbarhet, Hedmark, 8 % under, mens fylket med høyest fruktbarhet, Rogaland, lå 13 % over landsgjennomsnittet.

Blant de vesteuropeiske landene har bare Irland, Island og Frankrike en høyere fruktbarhet enn Norge målt etter nettoreproduksjonstallet i 2010, hhv. 1,02, 1,00 og 0,95 mot Norges 0,93.

Dødeligheten

Dødeligheten viste i tidligere tider sterke svingninger som følge av uår, krig og epidemier. Landets økonomiske og sosiale utvikling og i særlig grad bedringen i helse- og medisinalforholdene har praktisk talt eliminert svingningene og ført til en radikalt redusert dødelighet. Dette skyldes særlig reduksjonen i spedbarnsdødeligheten og elimineringen av tuberkulosen som folkesykdom. Nedgangen i dødeligheten uttrykkes best ved middellevetiden (gjennomsnittlig gjenstående levetid ved fødselen), som siden 1830-årene har vist stadig økning. Den lå 2010 på 78,9 år for menn og 83,2 år for kvinner. Dette gir befolkningen i Norge en av de høyeste levealdrene i verden. De regionale forskjeller i dødeligheten er betydelig mindre enn for fødselshyppigheten. Se også avsnittet sosiale forhold (helse).

Ut- og innvandring

Flyttingene spiller en vesentlig rolle for den regionale befolkningsutviklingen, men betyr i dag mindre for landet som helhet enn f.eks. i siste halvdel av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallet da utvandringen til oversjøiske land – særlig til USA – var meget stor. Utvandringen fikk et særlig stort omfang fra midten av 1860-årene. I årene 1866–70 utgjorde den således over ²/₃ av den naturlige tilveksten. Utvandringen viste senere sterke svingninger. Den lå lavt i størstedelen av 1870-årene, men fikk et oppsving i begynnelsen av 1880-årene (1882 25 976 utvandrede). I 1880 og 1881 oversteg endog utvandringen fødselsoverskuddet. Utvandringen lå høyt frem til 1893, da den falt sterkt. I årene 1900–10 fikk man så et nytt oppsving i utvandringen (1903 26 784 utvandrede). Den første verdenskrig medførte på mange måter et vendepunkt i utvandringen til USA. Tallet økte igjen i 1920-årene, men nådde på langt nær det tidligere nivå, og med den økonomiske verdenskrise fra 1930 stanset utvandringen nesten helt. Siden har den ikke noe år nådd 1 ‰ av folkemengden, mot 10–15 ‰ da den var på sitt høyeste.

Fra slutten av 1960-årene har Norge hatt en ikke ubetydelig nettoinnvandring; 1967 oversteg den første gang 1000 personer, og i 1970-årene og første halvdel av 1980-årene lå den med unntak for det økonomiske tilbakeslaget i 1979 på rundt 4000–5000 årlig (vel 1 ‰ av folkemengden). Fra siste halvdel av 1970-årene har nettoinnvandringen til Norge fra utlandet ligget klart høyere enn tidligere. Den lå på 5681 i årlig gjennomsnitt i 1980-årene, 10 362 i 1990-årene, og i perioden 2000-2010 på 24 100 i gjennomsnitt.

På bakgrunn av det synkende fødselsoverskuddet her i landet frem til midten av 1980-årene parallelt med en økt nettoinnflytting, gikk sistnevntes andel av den totale befolkningsveksten markert opp. Andelen lå i perioden 1971–75 på bare 15 %. Senere har andelen fortsatt å øke og lå i perioden 2001–10 på 38 % til tross for et relativt stabilt fødselsoverskudd. Siden 2005 har nettoinnvandringen hvert år vært større enn den naturlige tilveksten.

Sammensetning

Folkemengden etter kjønn og alder

Utviklingen i folkemengdens fordeling på kjønn og alder illustreres godt ved befolkningspyramider (se befolkning). Den viktigste endringen i befolkningssammensetningen de siste hundre årene er økningen i andelen eldre (jf. økningen i middellevetiden) og reduksjonen i andelen barn (jf. den reduserte fødselshyppigheten). De økte fødselstallene fra midten av 1980-årene har igjen ført til økte barnetall, ikke bare i absolutte tall, men også i andel av den totale folkemengden.

Befolkningens fordeling på kjønn, den såkalte kjønnsproporsjonen (antall kvinner per 1000 menn), har også gjennomgått store endringer. I 1769 hadde man 1108 kvinner per 1000 menn, 1801: 1089, 1900: 1064, 1950: 1017 og 1960: 1007. Nedgangen skyldes først og fremst bedrede helseforhold, som i særlig grad har redusert dødeligheten blant gutter og yngre menn. Etter 1960 økte igjen kvinneoverskuddet; det lå i 1976 på 1014 og 1995 på 1022. Siden har kvinneoverskuddet vært i tilbakegang, særlig sterkt i tiden etter 2005. I 2011 var det for første gang i landets historie flere menn enn kvinner i befolkninga (999 kvinner per 1000 menn). Denne bemerkelsesverdige endringen i kjønnsproprosjonen skyldes i hovedsak at nedgangen i dødelighet de senere årene i særlig grad har kommet menn til gode, men også at innvandringen de siste årene har vist et mannsoverskudd.

Forholdet mellom antall kvinner og menn viser store ulikheter for de enkelte aldersgrupper. Det fødes flere gutter enn jenter (i 2010 1049 gutter per 1000 jenter). På grunn av høyere dødelighet blant gutter/menn blir overskuddet ved fødselen redusert med alderen. Frem til 1930-årene inntrådte kvinneoverskuddet alt ved aldersklassene omkring 20 år, men senere har overskuddet vist seg i stadig høyere aldersgrupper; 2011 først ved 65 års alder.

Folkemengden etter nasjonalitet og etnisk tilhørighet

Per 1. januar 2011 hadde 369 228 personer bosatt i Norge utenlandsk statsborgerskap (8,1 % av befolkningen). Til sammenlikning tilhørte 500 500 innvandrerbefolkningen (bosatte i Norge med to utenlandskfødte foreldre). Av innvandrerbefolkningen 2011 kom 44,8 % fra vestlige land (EU-/EØS-land i Vest-Europa, samt Sveits i Europa og Canada, USA og Australia/New Zealand i verden for øvrig), herav 12,6 % fra de øvrige nordiske landene. Blant dem med ikke-vestlig bakgrunn kommer 68 % fra Asia, 24 % fra Afrika og 7% fra Sør- og Mellom-Amerika. Viktigste enkeltnasjonaliteter er Polen (11,4 % av innvandrerbefolkningen), Sverige (6,5 %), Tyskland (4,5 %), Irak (4,3 %), Somalia (3,9 %), Danmark (3,6 %) og Pakistan (3,5 %). Innvandrere fra ikke-vestlige land får i stor grad norsk statsborgerskap etter noen år; dette er sjelden tilfelle for dem med vestlig bakgrunn; de ønsker i langt større grad å beholde sitt statsborgerskap.

Det er særlig mange med innvandrerbakgrunn i de store byene, fremfor alt i Oslo med 22 % av befolkningen, hvorav vel 18 % fra et ikke-vestlig land (2005). Konsentrasjonen til storbyene kan være særlig stor for enkeltnasjonaliteter.

Den samiske befolkningen ble anslått til ca. 20 000 personer i 1930. Etter folketellingen i 1930 foreligger ingen telling av samisk befolkning som omfatter hele landet. I samemanntallet som innebærer en frivillig registrering, er det registrert 13 890 stemmeberettigede personer i forbindelse med Stortingsvalget 2009. Se for øvrig samer.

Landets sigøynerbefolkning innvandret første gang på 1500-tallet, og er i dag anslått til noen hundre.

Se også Norge (Historie – Norge etter 1980 – Det flerkulturelle samfunn).

Befolkningen etter levevei

Den økonomiske og teknologiske utvikling har endret befolkningens yrkesmessige fordeling siden 1880-årene. Det viktigste element i denne utvikling er overgangen fra primærnæringene (jordbruk, skogbruk, fiske) til sekundærnæringene (industri, bygge- og anleggsvirksomhet m.m.) og siden 1960-årene til først og fremst tertiær- eller servicenæringene (jf. tabell). Primærnæringene har vist uavbrutt nedgang så vel absolutt som i andel av yrkesbefolkningen helt siden midten av 1800-tallet. Den økonomiske krisen i 1920- og 1930-årene bremset overgangen fra primærnæringene, men etter den annen verdenskrig har nedgangen vært særlig sterk. Industrialiseringen medførte en betydelig vekst i industriens andel av folkemengden mot slutten av 1800-tallet og frem til den første verdenskrig. I mellomkrigstiden viste industrisysselsettingen svak vekst og andelsmessig stagnasjon. Nytt oppsving i industrisysselsettingen fikk man i slutten av 1930-årene frem til rundt 1970. Siden har den gått tilbake. Industriens andel av sysselsettingen økte til omkring 1950, siden lå den relativt stabilt et par tiår. Siden 1970 har industriens sysselsetting gått kontinuerlig tilbake og utgjorde 2001 15,0 % av landets sysselsetting, 16,7 % inkl. oljeutvinning og bergverk.

Servicenæringene har hatt en så vel absolutt som andelsmessig vekst i sysselsettingen i mer enn hundre år. Veksten har vært særlig markert etter den annen verdenskrig og skyldes i første rekke økning i sysselsettingen i offentlig administrasjon og offentlig og privat tjenesteyting.

Fra 1880 til 1970 viste andelen av folkemengden over 15 år med yrke en nærmest kontinuerlig tilbakegang; fra 62 % i 1880 til 51 % i 1970. Dette har sammenheng med bl.a. økt utdannelse, innføring av offentlige trygder, f.eks. alders- og uføretrygd, og en økende andel eldre. Nedgangen i de yrkesaktives andel av folkemengden frem til midt i 1960-årene skyldtes også til en viss grad den økte ekteskapsfrekvensen i denne perioden; gifte kvinner hadde da en betydelig lavere yrkesdeltakelse enn ugifte. Fra 1960-årene har imidlertid den sterkt økte andelen yrkesaktive av folkemengden over 15 år ikke minst vært et resultat av den sterke økningen i yrkesdeltakelsen for gifte kvinner. Denne økningen representerer kanskje den viktigste endringen i yrkesaktiviteten i Norge i dette århundret, og har medført at kvinnenes andel av de yrkesaktive har økt fra 23 % i 1960 til 47 % i 2004.

Bosetningsmønster

Landsdeler og fylker

Forskjellen i befolkningsutviklingen mellom landsdeler og fylker er først og fremst et resultat av flyttinger, i betydelig mindre grad en følge av forskjeller i naturlig tilvekst. Flyttebevegelsene er på sin side et resultat av ulik utvikling i næringslivet og derved sysselsettingsmulighetene i de forskjellige deler av landet. Flyttingene vil også indirekte påvirke befolkningsutviklingen ved at de i sin tur får konsekvenser for fødselsrater og dødelighet. Dette skyldes flytternes spesielle aldersstruktur; knapt 49 % av innflytterne til landets kommuner i 2010 var i aldersgruppen 20–34 år, og bare 2,4 % var over 65 år. Dette bidrar til økt fødselshyppighet i tilflyttingsområdene og redusert dødelighet; det omvendte er tilfelle i fraflyttingsområdene.

Fra 1875 til 1930-årene

Tabellen viser at man i det førindustrielle samfunn hadde små forskyvninger i befolkningen mellom landsdeler og fylker (jf. tallene for 1801 og 1875). Ingen landsdeler hadde en endring i andelen av landets folkemengde på over 1,0 % i denne perioden. Etter 1875 satte industrialiseringen inn for alvor. Dette førte til stor flytting til byene og større forskyvning i folkemengden også mellom landsdeler og fylker. Emigrasjonen påvirket bare i liten utstrekning befolkningens geografiske fordeling innenlands ettersom den forekom i alle landsdeler så vel på landsbygda som i byene. Emigrasjonens omfang var dog noe mindre i Nord-Norge enn i resten av landet, noe som i stor utstrekning kan tilskrives oppsvinget i fiskeriene og mer nydyrking av jord i denne landsdelen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Forskyvningene i den geografiske fordeling av befolkningen ble i denne perioden påskyndet av utbyggingen av kommunikasjonene, særlig jernbanenettet og kystrutetrafikken.

Mellom 1875 og 1930 økte Østlandets og Nord-Norges andeler av landets befolkning; de andre landsdelene hadde tilbakegang. Økningen i Østlandets andel skyldes imidlertid utelukkende Oslo/Akershus' befolkningsvekst. Her økte andelen av landets folkemengde fra 10,6 % i 1875 til hele 17,4 % i 1930. Særlig innlandsfylkene Hedmark og Oppland, der landbruket hadde en «oversysselsetting» i forhold til arbeidsmulighetene, hadde en sterk tilbakegang i folkemengden. Agderfylkene hadde den klart største andelsmessige tilbakegang i perioden 1875–1930. Dette har særlig sammenheng med at den meget betydelige sjøfarten i disse fylkene ikke maktet å følge med i overgangen fra seil- til dampskip. På kyststrekningen Rogaland–Finnmark hadde Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag og i særlig grad Sogn og Fjordane andelsmessig tilbakegang 1875–1930.

1930–1970-årene

Utviklingen 1930–70 viser en langt større stabilitet i landsdelenes andeler av folkemengden. Østlandet, som hadde den største endring i andelen av landets folkemengde 1930–70, hadde en økning i andelen på bare 0,9 %, fra 48,2 % til 49,1 %. Endringene i fylkenes andeler av folkemengden var derimot fortsatt betydelige etter 1930. I samme periode gikk utviklingen i retning av konsentrasjon av bosetningen innen den enkelte landsdel, både til storbyområder og de mindre og mellomstore tettstedene i disse. Bosetningsutviklingen i Norge i perioden 1930–70 er således i vesentlig grad karakterisert ved utviklingen av «desentraliserte konsentrasjoner». Av fylkene hadde Hedmark sterkest tilbakegang i andelen av landets folkemengde 1930–70 med 1,0 prosentandel. Andre fylker med en tilbakegang på mer enn 0,4 prosentandel i denne perioden er Oppland, Telemark, Aust-Agder, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag og Nordland; Oslo/Akershus og Rogaland hadde en økning i andelen på over 0,4 %. Utflyttingen fra Nord-Norge var i denne perioden betydelig. At Troms og Finnmark likevel opprettholdt sine andeler av landets folkemengde, må i stor grad tilskrives høyere fødselshyppighet enn i resten av landet i denne perioden. At tradisjonsrike industrifylker som Østfold og Telemark hadde tilbakegang i andelen av landets folkemengde 1930–70, skyldes bl.a. stagnasjon eller rasjonalisering i eksisterende industri uten at etablering av ny industrivirksomhet kompenserte dette, samt relativt liten vekst i de tjenesteytende næringer.

1970–1990-årene

I 1970-årene fikk man nye tendenser i befolkningsutviklingen. Den årlige tilveksten totalt sett gikk tilbake, først og fremst som følge av redusert fruktbarhet og dermed reduserte fødselstall, og veksten fordelt på fylker var jevnere enn før. Dette siste var resultat av en rekke faktorer som trakk i samme retning. Den generelle, statlige distrikts- eller regionalpolitikken spilte atskillig rolle, innføringen av niårig skole over hele landet og en sterk økning i den kommunale tjenesteyting og derved sysselsetting i landets kommuner og fylkeskommuner likeså. Endelig fikk jordbruk og fiske økte overføringer, og dette bidrog også til bedrede sysselsettingsmuligheter i distriktene. Innføringen av folketrygden i 1967 bidrog antakelig også til å bremse utflyttingen fra distriktene.

Oslo/Akershus hadde i tiårsperioden 1970–80 for første gang en nedgang i andelen av landets folkemengde, fra 20,7 % i 1970 til 20,3 % i 1980. Dette er hovedårsaken til at Østlandet fikk sin andel av landets folkemengde redusert i denne perioden. Også Nord-Norge hadde andelsmessig tilbakegang 1970–80; alle de øvrige landsdeler hadde vekst. Befolkningsveksten var i denne perioden klart størst i Rogaland, i første rekke som følge av oljevirksomheten i fylket. Også Agderfylkene viser en andelsmessig økning, for Aust-Agders vedkommende etter 100 års kontinuerlig tilbakegang.

Perioden etter 1990

Utover i 1980-årene endret befolkningsutviklingens geografiske mønster seg igjen, og har nå mange av de samme trekkene som i 1950- og 1960-årene med sterkest vekst i Oslo-området og andre storbyer. Befolkningsnedgangen har vært særlig betydelig i Nord-Norge siden 1980-årene, og Oslo/Akershus, Rogaland og Hordaland har hatt sterkest vekst. Siden 1990-årene har veksten i større grad vært konsentrert om disse fylkene, særlig Oslo/Akershus som 2006-2010 hadde hele 38 % av landets samlede befolkningsvekst, Rogaland og Hordaland hhv. 14 % og 11 %.

Dagens bosetningsmønster

Vel så viktig som den landsdels- og fylkesmessige utviklingen i befolkningen, er de geografiske forskyvningene innen fylkene. Selv fylker med stagnerende folketall har imidlertid områder med betydelig vekst. Befolkningsutviklingen i Norge etter 1980-årene er således atskillig mer sammensatt enn det rene «fylkesbetraktninger» kan gi inntrykk av.

Dagens bosetningsmønster viser en klar konsentrasjon til begrensede områder, i første rekke det sentrale Østlandsområdet, konsentrasjoner langs kysten som Arendal, Kristiansand, Nord-Jæren, Haugesund/Karmøy, Bergensområdet og ytre deler av Sunnmøre, samt områdene øst og sør for Trondheimsfjorden. Karakteristisk for bosetningen i innlandet er konsentrasjonen til smale «bånd» i dalene langs hovedkommunikasjonene. Konsentrasjon av bosetningen til kysten er særlig karakteristisk i Nord-Norge, der 90 % av befolkningen bor mindre enn 4 km fra sjøen, tettest på strandflaten på Helgelandskysten og i Lofoten/Vesterålen og langs skipsleia i Sør-Troms, fra fylkesgrensen mot Nordland til Tromsø. Befolkningstettheten i den nordlige landsdelen kan imidlertid ikke måle seg med den man finner i de tettest befolkede områdene i Sør-Norge. Lengst i nord er bosetningen konsentrert til fiskevær ofte med flere mil folketom kyst imellom. I innlandet her finner man den mest spredte bosetningen i Norge. Den kolossale forskjellen i befolkningstettheten mellom disse områdene og landets tettest befolkede områder kan illustreres med at f.eks. Kautokeino kommune med ca. 3000 innb. har et areal større enn Østfold, Akershus og Oslo til sammen. Kautokeino har 0,3 innb. per km², Østfold, Akershus og Oslo 156 innb. per km² landareal (2010).

Tettsteder

Spredt bosetning har vært den karakteristiske bosettingsform på landsbygda i Norge. Gårdsklynger som kan minne om landsbyer, har stort sett bare forekommet på Lista og enkelte steder på Vestlandet. Selv fiskeribefolkningen har, når man unntar de aller nordligste strøk av landet, stort sett bodd spredt, noe som ikke minst skyldes den meget vanlige yrkeskombinasjonen fiske–jordbruk. De eldste byene var grunnlagt på handelsvirksomhet og beskyttet ved kongelige privilegier. Noen større rolle som bebyggelsesform spilte ikke byene før 1700-tallet, og særlig fra industrialiseringen tok til for alvor etter midten av 1800-tallet. I begynnelsen av 1700-tallet var således bybefolkningen anslått til å utgjøre ca. 40 000 innb., mindre enn 7 % av landets folkemengde. Andelen lå 1801 på 9 % og 1845 ennå bare på 12 %.

Den sterke veksten i den tett bosatte befolkning begynte på 1800-tallet også utenfor de administrative byene. (Se by.) I 1875 bodde 23 % av landets befolkning i tettsteder, herav 18 % i administrative byer. Det fantes dette år 127 tettsteder, men bare 9 hadde over 10 000 innb., 4 over 20 000 (Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger). De fleste tettstedene lå ved kysten. Hedmark, Oppland, Sogn og Fjordane og Nordland hadde alle under 4 % av befolkningen i tettsteder; høyest tettstedsandel fant man i fylkene rundt Oslofjorden og Rogaland.

Perioden 1875–1900 er karakterisert ved sterk industrialisering og tettstedsvekst, 2,5 % i gjennomsnitt per år. Jernbanebyggingen i denne perioden satte ellers sitt preg på utviklingen. Nye tettsteder vokste opp rundt jernbanestasjonene, og de allerede eksisterende fikk oppsving. Krisen i skipsfarten i Agderfylkene førte til en stagnasjonsperiode for tettstedsutviklingen i disse fylkene.

Årene 1900–10 hadde lavere tettstedsvekst enn 1875–1900. Særlig rammet krakket 1899 Oslo hardt, og byen hadde flere år med stagnasjon, endog tilbakegang, i folketallet. Tettstedene økte sin befolkning betydelig i perioden 1910–20, 2,3 % årlig i gjennomsnitt mot 1,5 % 1900–10. Den økonomiske krisen i 1920- og 1930-årene gav seg utslag i en ny periode med lav tettstedsvekst. Befolkningsveksten i tettstedene lå imidlertid hele tiden godt over veksten for landet som helhet, og deres andel av landets folkemengde økte således kontinuerlig. Andelen lå i 1910 på 38 % og i 1930 på 46 %. Nye tettsteder oppstod, og forstadsbebyggelsen til de administrative byene bredte seg stadig lenger ut i omegnskommunene i denne perioden. Det var 391 tettsteder i 1930 hvorav 8 med over 20 000, 4 over 50 000 innb.

Etter 1945 har man hatt en periode med særlig sterk vekst i tettstedsbefolkningen og i motsetning til før krigen en absolutt nedgang i den spredt bosatte befolkning. Andelen bosatt i tettsteder steg til 51 % i 1950, 66 % i 1970, 71 % i 1990, 77 % i 2000 og 79 % i 2010. Sterkest urbaniseringsgrad har fylkene rundt Oslofjorden og Rogaland. Lavest andel av befolkningen i tettsteder har Sogn og Fjordane, Hedmark, Oppland og Nord-Trøndelag.

De sterkt bedrede kommunikasjonene har siden 1960-årene bidratt til en sterk desentralisering av bosettingen i de større byområdene, og tettstedenes geografiske utstrekning har vokst betydelig. Mange mindre tettsteder er på denne måten «oppslukt» av storbyen. Man bør således være oppmerksom på at tettstedenes vekst over tid kan inneholde et betydelig element av geografisk ekspansjon av tettstedet fordi folkemengden ikke nødvendigvis refererer seg til samme geografiske område fra år til år.

En del av den befolkningen som naturlig «hører til» en storby ved at de yrkesaktive har arbeid i byen, faller på den annen side utenfor tettstedet ved at enten husavstanden er for stor (over 50 m) eller befolkningen i tettbebyggelsen totalt sett er for liten (under 200 innb.). En slik bosetting er funksjonelt sett å betrakte som bymessig bebyggelse, men faller utenfor tettstedsbegrepet i offisiell norsk statistikk. Fenomenet går gjerne under betegnelsen «skjult urbanisering».

Et spesielt forhold representerer tilfellene der to eller flere tettsteder bebyggelsesmessig er vokst sammen og således må betraktes som enhetlige tettsteder. Fra 1999 har en på denne bakgrunn i offisiell norsk statistikk valgt å slå sammen slike tettsteder. På den måten er Sarpsborg/Fredrikstad, Stavanger/Sandnes, Drammen/Hokksund, Skien/Porsgrunn og fra 2002 også Ålesund/Spjelkavik/Langevåg slått sammen selv om de består av flere større sentre og er delt av kommunegrenser. Dette har medført endret rekkefølge mellom landets største byer. F.eks. er Stavanger/Sandnes etter denne endringen Norges 3. største tettsted, Fredrikstad/Sarpsborg, Drammen og Porsgrunn/Skien hhv. det 5., 6. og 7. største.

Språk

Religion

Befolkningen etter fylker og landsdeler

Største tettsteder

Befolkningsutvikling i de største tettstedene

Fra 1999 behandles sammenvokste tettsteder i offisiell statistikk som ett tettsted. Fra dette tidspunktet er dermed f.eks. det sammenvokste tettstedet Stavanger/Sandnes rangert som Norges tredje største tettsted.

Befolkning

Folkerikeste kommuner

Folkemengdens bevegelse

Høyeste fødselstall etter den annen verdenskrig: 1946 (70 727 fødte; folketilvekst 1,26 %)

Laveste fødselstall etter den annen verdenskrig: 1983 (49 937 fødte; folketilvekst 0,29 %)

Beregningsgrunnlagene for de historiske tallene kan variere noe. Utflyttingstall markert med kursiv gjelder bare oversjøisk utvandring

Anbefalte lenker

Om folkeveksten i Norge for 2011 hos forskning.no