De første etterkrigsårene var gylne år for bokbransjen. Antallet utgivelser var nesten fordoblet sammenlignet med det siste fredsåret, men etter hvert gikk både utgivelses- og salgstallene ned. Innenfor prosaen tok man i hovedsak opp tråden fra før den annen verdenskrig. Historiske romaner, folkelivsskildringer og psykologisk-realistiske romaner er de viktigste litterære formene. I begynnelsen av 1950-årene får dessuten den gode novelle et oppsving. Ellers preges etterkrigslitteraturen i stor grad av krigserfaringene. Forfattere med Hoel (Møte ved milepelen, 1947) og Sandemose (Varulven, 1958) i spissen presenterer psykologiske analyser av den nazistiske mentalitet sammen med Kåre Holt, Sigurd Evensmo, Odd Bang-Hansen, Finn Havrevold, Johan Borgen o.fl. IHuset i mørkret (1945) tar Vesaas opp okkupasjonen i allegorisk form. Flere utgir romaner med dokumentarisk preg om dramatiske krigsbegivenheter, bl.a. Sigurd Evensmo (Englandsfarere, 1945).
Den realistiske fortellertradisjonen ble tatt vare på av bygdelivsskildrere som Johannes Heggland, Pål Sundvor, Kristian Kristiansen, Åsta Holth, Terje Stigen, Ola Viker, Alfred Hauge og Sigbjørn Hølmebakk, hvor især de to siste utvider perspektivet til å omfatte allmenne etiske og religiøse temaer, for Hauges vedkommende også i en modernistisk form (Utstein Kloster-syklusen, 1967–84). Den sosialrealistiske tradisjonen blir ført videre av bl.a. Øyvind Bolstad, Ingvald Svinsaas og Kåre Holt. Rundt 1960 videreføres den historiske romantradisjonen av bl.a. Ragnhild Magerøy og Vera Henriksen.
Barndom og oppvekst er hyppig forekommende motiver, bl.a. i Borgens noveller og i Torborg Nedreaas' Herdis-bøker (1950–71). Agnar Mykle – en av etterkrigsprosaens frodigste forfattere – viderefører kulturradikalernes anti-puritanisme i dobbeltromanen Lasso rundt fru Luna (1954) og Sangen om den røde rubin (1956). Jens Bjørneboe tar hånd om den sosiale tendensromanen (Jonas, 1955; Den onde hyrde, 1960).
Sett under ett bærer periodens prosadiktning sterkt preg av den realistiske fortellertradisjonen. De viktigste eksperimentene står allerede etablerte diktere som Sandemose, Vesaas og Borgen for. Flere av Vesaas' etterkrigsromaner (Brannen, 1961; Båten om kvelden, 1968) er symbolske og allegoriske romaner med ekspresjonistiske trekk. I hovedverker som Fuglane (1957) og Isslottet (1963) går symbolikk og realisme hånd i hånd. Borgen viderefører den psykologiske romantradisjonen i Lillelord-trilogien (1955–57) – et hovedverk i norsk etterkrigsprosa. Til de eksperimentelle hører også Finn Carling og etter hvert Bergljot Hobæk Haff. I Georg Johannesen (Høst i mars, 1957) og Axel Jensen (Line, 1959) får en ny opprørsk ungdomsgenerasjon sine talsmenn.
Krigslyrikk i tradisjonell form dominerer de første etterkrigsårene. Diktsamlinger av Øverland og Grieg slo alle salgsrekorder. Sentrale lyrikere som Inger Hagerup, André Bjerke, Tor Jonsson og Jan-Magnus Bruheim holdt seg for det meste innenfor tradisjonelle former. Sammen med Øverland ble Bjerke en av de krasseste kritikerne av den modernistiske (eller sensymbolistiske) lyrikken som brøt gjennom omkring 1950 med Paal Brekke, Tarjei Vesaas, Gunvor Hofmo og Erling Christie som sentrale skikkelser. En eldre lyriker som Gunnar Reiss-Andersen tok også preg av den nye modernismen, mens Ernst Orvil og Rolf Jacobsen videreførte sitt særegne formspråk fra før krigen. Olav H. Hauge begynte som tradisjonalist, men utviklet seg etter hvert til en av etterkrigstidens viktigste fornyere. Til det modernistiske oppbruddet bidrog også på ulikt vis lyrikere som Hans Børli, Harald Sverdrup, Astrid Hjertenæs Andersen, Marie Takvam, Peter R. Holm og Arnold Eidslott. En sentral viderefører i 1960- og 1970-årene er Stein Mehren.
I dramatikken føres den realistiske tradisjonen videre av bl.a. Axel Kielland, Hans Heiberg og Finn Havrevold, mens Tore Ørjasæter, Finn Carling, Jens Bjørneboe, Stein Mehren og Georg Johannesen m.fl. på ulike vis overskred realismens grenser. Ørjasæter skrev ekspresjonsistisk dramatikk, mens Borgen og Carling var inspirert av absurdismen og Bjørneboe av Brecht og det politiske teater. Det nye radiohørespillet er ellers en av tidens viktigste dramatiske sjangere.