Kort tid etter århundreskiftet skjer det en vending tilbake til realismen, men denne «nye» realismen tar opp i seg elementer fra 1890-årenes diktning. Et generasjonsskifte finner sted. Mellom 1905 og 1910 dør Skram, Ibsen, Kielland, Lie og Bjørnson. Garborg er fortsatt aktiv, men slutter å skrive skjønnlitteratur. Hamsun og Kinck har også nå en dominerende stilling, men begge går i mer realistisk retning. I en rekke brede samfunnsromaner med brodd mot den nye tid og med forherligelse av det gamle bondesamfunnet (Segelfos by, 1915 og Markens Grøde, 1917, som han ble tildelt Nobelprisen i litteratur for) knytter Hamsun an til en tematisk hovedlinje innenfor nyrealismen: skildringen av konfliktene mellom en gammel bondekultur og et mer moderne, kapitalistisk industrisamfunns verdier og omgangsformer. Den nye mobiliteten og den sosiale uroen som moderniseringen medførte, ikke minst gjennom fremveksten av en industriarbeiderklasse i byer og på anlegg, la grunnlaget for en ny realistisk diktning preget av sosial indignasjon, men også av etiske og individualpsykologiske problemstillinger. Den modernistiske prosadiktningen i det øvrige Europa går stort sett hus forbi. Sånn sett befinner norsk litteratur seg i utakt med utviklingen utenlands i denne perioden – slik den også gjorde under romantikken.
Innenfor prosaen er perioden frem mot 1925 de store historiske romanverkenes tid. Rundt 1905 debuterte flere forfattere som gav sitt besyv med til dreiningen mot det (sosial)historiske. Olav Duun kombinerer psykologisk analyse og folkelivsskildring i en rekke romaner med motiv fra Namdalen før han gir ut det store historiske seksbindsverket Juvikfolket (1918–23). Sigrid Undset skildrer moderne kvinneskjebner i kontor- og kunstnermiljø i flere bøker før hun vender seg mot middelalderen i sitt store hovedverk, romantrilogien Kristin Lavransdatter (1920–22), som innbrakte henne Nobelprisen i litteratur. Størst i omfang er Kristofer Uppdals tibinds-serie Dansen gjennom skuggeheimen (1911–24), som skildrer arbeiderklassens fremvekst. Sammen med Johan Falkberget, som etter hvert også utgav store historiske romanverk i flere bind, hører Uppdal til arbeiderlitteraturens fremste pionerer i Norge.
Samlet sett spenner den nyrealistiske prosadiktningen over et større sosialt og geografisk felt enn tidligere perioders diktning. Dette henger bl.a. sammen med at rekrutteringen til forfatteryrket blir bredere. Det tales i denne sammenheng gjerne om en litterær kartlegging av landet. Diktere som Matti Aikio (Finnmark), Regine Normann og Andreas Haukland (Nordland), Duun, Uppdal, Falkberget, Peter Egge og Johan Bojer (Trøndelag), Sven Moren (Trysil), Gabriel Scott (Sørlandet), Sigrid Undset og Oskar Braaten (Kristiania) bidrog på ulikt vis til denne kartleggingen.
Den nye generasjonen teller også en rekke betydelige lyrikere. Flere av dem dyrker stemninger og livsholdninger som kan minne om 1890-årslyrikkens, men de vender seg i all hovedsak bort fra de formelle eksperimentene. Det samme skjer innenfor lyrikken som innenfor prosaen. Norsk versediktning forblir så godt som uberørt av en moderne strømning som ekspresjonismen – i motsetning til den danske og svenske. Av den nye generasjonen debuterte bokmålslyrikerne Herman Wildenvey, Arnulf Øverland og Olaf Bull først. Senere kom nynorsklyrikerne Olav Aukrust, Olav Nygard og Tore Ørjasæter til, samt bokmålsforfatterne Alf Larsen og Gunnar Reiss-Andersen. En av de få som dyrket «frie vers», var proletarforfatteren Uppdal. Den fremste arbeiderlyrikeren er Rudolf Nilsen.
Moderne samisk litteratur hører til 1900-tallet. Den første samiskspråklige romanen er Anders Larsens Beaivi-álgu (på norsk Daggry) fra 1912. Tre år senere fikk Pedar Jalvi gitt ut dikt- og novellesamlingen Muohtačalmmit (Snøfnugg). Til pionerene innenfor samisk lyrikk hører Paulus Utsi. Til de nyere forfatterne hører Rauni Magga Lukkari.
Bokmarkedet vokste kraftig – til tross for at det skrevne ord fikk konkurranse fra nye populære medier som film, grammofon og radio. Økningen hang bl.a. sammen med at leseferdigheten nå var utbredt til alle samfunnsklasser. Hovedparten av økningen stod imidlertid underholdningslitteraturen for. Til tidens mest leste forfattere hører folkelitterater som Rudolf Muus og Jon Flatabø og krimforfattere som Sven Elvestad og Øvre Richter Frich.