I 1850 står en ny forfattergenerasjon frem – med Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson i spissen. Den kom til å dominere norsk åndsliv i bortimot 50 år. I begynnelsen var også denne generasjonen nasjonalromantisk orientert. Vitnesbyrd om dette er historiske skuespill av Ibsen og Bjørnson og den sistes bondefortellinger. De nasjonale motivene dominerer i alle sjangere i 1850- og 1860-årene, men graden av realisme er større både i dramatikken og prosaen. Dette gjelder ikke bare for Bjørnsons bondefortellinger, som var stilistisk nyskapende, men også for mindre kjente diktere som f.eks. Nicolai Ramm Østgaard.
En særlig plass i periodens prosadiktning inntar Camilla Collett – den store litterære pioneren i norsk kvinnebevegelse – med romanen Amtmandens Døttre (1855), som ansees for å være det første eksempelet på problemdebatterende, realistisk tendensdiktning i Norge. Kvinnene begynte i det hele tatt å gjøre seg bemerket i disse årene, og de dyrket fortrinnsvis prosaen som sammen med dramatikken var i ferd med å overta etter poesien som dominerende sjanger. Mellom 1850 og 1870 debuterte i alt 13 kvinnelige forfattere. Ved siden av Collett er Magdalene Thoresen, Ibsens svigermor, den mest interessante.
Dreiningen mot det realistiske viser seg ikke minst i prosaen til A. O. Vinje, den første betydelige dikteren som skrev på det nye landsmålet. I sine journalistiske arbeider (Ferdaminne frå sumaren 1860, 1861) forener han detaljskarpe observasjoner med innsiktsfulle politiske kommentarer i en fremstilling som veksler mellom ironisk vidd og poetisk følsomhet. Til periodens aller ypperste verk hører imidlertid Ibsens to versdramaer Brand (1866) og Peer Gynt (1867), der dikteren tar et oppgjør med nasjonalromantikken. Hovedlinjene og grunnideene i hans dramatikk finnes utformet her. Peer Gynt er et av Ibsens rikeste skuespill, og det første norske drama som forsvarer sin plass blant verdenslitteraturens moderne klassikere.