Under unionstiden var det kommet ut svært få bøker i Norge. Dette bildet endret seg ikke vesentlig etter 1814. I 1819 kom det ikke mer enn 28 skrifter av alle slag, fortrinnsvis religiøs oppbyggelseslitteratur og polemiske skrifter. I årene 1814–19 utkom det i gjennomsnitt ca. 4 skjønnlitterære verk per år. Først i 1830-årene fikk vi en skjønnlitterær bokproduksjon av et visst omfang, og mens romantikken blomstret for fullt i den samtidige danske og svenske poesi, var det lille som ble skrevet i Norge i årene etter 1814 preget av klassisistiske forbilder. Det meste er leilighetsdiktning. Tidens ledende versdiktere, Conrad N. Schwach og Henrik Bjerregaard, ble avfeid av den litterære kritikk allerede i 1830-årene og er senere glemt. Størst levedyktighet har novellisten Maurits Hansen vist seg å ha. Han skrev både riddereventyr og etter sin tid realistiske folkelivsskildringer. Dessuten har han fått æren for å ha skrevet Norges første kriminalroman.
Det finnes romantiske trekk i hans diktning, men et egentlig gjennombrudd for romantikken kan man ikke tale om før Henrik Wergeland stod frem omkring 1830. I hans diktning forenes romantikk og opplysningstid, politisk liberalisme og kosmisk-religiøs universalisme. Han utfoldet seg i de fleste sjangere, men skapte sitt ypperste som poet. Formelt bryter han med klassisismens harmoniske idealer. Både som dikter og polemiker utfoldet han et særegent og dypt personlig talent i markant opposisjon til den litterære arven fra dansketiden.
Wergelands fremste motstander, J. S. Welhaven, reagerte kraftig både mot Wergelands brudd på etablerte estetiske normer og mot hans sterke patriotisme. Han mente at det var en nødvendighet å holde fast ved de kulturelle forbindelsene til Danmark, og i sin poetikk la han vekt på klarhet og harmoni. Hans idé om at dikterne skal fornemme en skjult mening i tingene og formidle «det uutsigelige», er imidlertid også romantisk arvegods. I enkelte av sine dikt makter han å skape en harmonisk forening av tanke, stemning og klang. I 1840-årene knytter han til seg den nasjonalromantiske bevegelsen, der beundring for den gamle norske storhetstiden forenes med bondedyrking og begeistring for norsk natur og folkeliv. Asbjørnsen og Moes eventyrsamlinger, M. B. Landstads folkevisesamlinger, P. A. Munchs historieverk, Lindemans innsamling av folkemelodier og Ivar Aasens studier av bygdedialekter er de klareste uttrykk for denne vendingen mot folkelige kulturformer som ble oppfattet som spesifikt norske. I litteraturen viser dette seg bl.a. i dikt av Welhaven, Andreas Munch og Jørgen Moe, og i P. Chr. Asbjørnsens natur- og folkelivsskildringer.