Norge er et høyt utviklet industriland. Levestandarden og levealderen er blant de høyeste i verden, analfabetismen er ubetydelig og helsetilstanden, ernæringstilstanden og boligstandarden ligger høyt i internasjonale sammenhenger. Årsakene til den høye materielle standard er ikke i utgangspunktet landets naturresurser, men at Norge i likhet med de andre land i Vest-Europa ble trukket inn i den industrialiseringsprosess som har pågått i 200 år. Siden har landet fulgt med i de omstillinger som krevdes for økonomisk vekst. Gjennom et omfattende handelssamkvem og annen kontakt med andre land mottok det norske samfunn og næringsliv impulser til ny, avansert økonomisk virksomhet.
Etter den økonomiske statistikk å dømme akselererte den økonomiske veksten på 1900-tallet. Den gjennomsnittlige årlige stigning i nasjonalproduktet var 1,8 % 1865–90, 2,6 % 1890–1915, 3,2 % 1920–39 og 4,4 % 1946–84. Denne veksten skyldes mange forhold, og det er vanskelig å isolere og tallfeste hver enkelt faktors bidrag. Det er imidlertid grunn til å regne med at høye investeringer i produksjonsutstyr, bedre og lengre utdannelse samt tekniske og organisatoriske fremskritt i næringsliv og offentlig administrasjon har betydd mye for veksten.
I likhet med de øvrige land i Vest-Europa har Norge stort sett bygd på privat eiendomsrett og privat virksomhet i utbyggingen av industrien og de fleste andre næringer. Landets økonomiske system har derfor et sterkt preg av markedsøkonomi. Staten har imidlertid både ved sin egen næringsvirksomhet og ved reguleringen av den private virksomhet brakt inn elementer av en planøkonomi, slik at Norges økonomiske system best karakteriseres som en blandingsøkonomi. Det karakteristiske er offentlige reguleringer av store deler av den private virksomhet. Dette har vært kombinert med statsdrift i enkelte nøkkelindustrier, men det statlige engasjementet er blitt nedtrappet i takt med deregulering og privatisering over hele den industrialiserte verden.
Av primærnæringene bygger så godt som hele jordbruket og fisket på privat virksomhet, mens staten eier ca. 10 % av det produktive skogareal.
Industrien er i hovedsak i privat eie. Staten var eneeier av de militære bedrifter (Kongsberg våpenfabrikk, Raufoss Ammunisjonsfabrikker og Horten Verft, tidligere Marinens Hovedverft) og av Norsk Jernverk og Norsk Koksverk. Fra 1980-årene er Horten Verft nedlagt, Kongsberg Våpenfabrikk oppløst i flere selskaper, Raufoss delprivatisert og Norsk Jernverk helt privatisert. Som ledd i krigserstatningsbetalingene etter den annen verdenskrig mottok staten fra Tyskland store aksjeposter i bl.a. Norsk Hydro, slik at staten oppnådde eiermajoritet i disse selskaper. De industriselskaper der staten har eierinteresser, drives stort sett som tilsvarende private selskaper. Enkelte av bedriftene har hatt perioder med til dels betydelige tap, og staten har nok stilt lavere krav til forrentning av aksjekapitalen enn det tilsvarende private bedrifter må gjøre.
Staten er en betydelig eier av vannkraft og elektrisitetsverk. Krigsoppgjøret førte også til at staten fikk betydelige interesser i bergverkene, og i forbindelse med en mer aktiv Svalbard-politikk overtok staten i 1975 hele kapitalen i Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Den norske stats oljeselskap (Statoil) inntar en dominerende stilling i oljeutvinningen på kontinentalsokkelen, samt i petrokjemisk industri, oljeraffinering og -markedsføring. Statoil og Norsk Hydro er de største statlige industriforetak.
Innen de tjenesteytende næringer er staten enerådende når det gjelder jernbaner og post, men disse selskapene (NSB og Posten) har fått en friere stilling i forhold til staten. Teletjenestene har frem til 1990-årene vært et statlig monopol, og selv om det statlige aksjeselskapet Telenor fra 1998 er utsatt for konkurranse på alle områder, har de beholdt en dominerende posisjon i markedet. Tendensen mot svakere tilknytning til staten viser seg også innen bl.a. kringkasting, for øvrig har EØS-avtalen ført til at importmonopolet på alkohol og medisiner har falt bort. Innen bankvesenet finnes det statsbanker for de viktigste næringer (landbruk, fiske, industri), for kommunene, distriktsutbygging, boligformål og utdanning. Postbanken (med postgiro) vender seg til allmennheten.
Statens regulering av næringslivet gir seg ulike utslag. Forskjellige konsesjonsordninger begrenser omsetningen av næringseiendommer og den bruk det kan gjøres av disse. Reguleringer av arbeidsmiljø og forurensninger, produktkontroll, regnskapsbestemmelser o.l. setter grenser for utøvelsen av næringsvirksomhet. Innføring av bedriftsdemokrati gir de ansatte rett til å ta del i avgjørelser som tidligere lå til eierne. Skatter, avgifter og subsidier påvirker også virksomhetenes lønnsomhet og driftsvilkår.
Statens eierinteresser er sterkt spredt, og bakgrunnen for statsengasjementet er svært forskjellig, som regel har statsdrift vært betraktet som et hensiktsmessig virkemiddel til å løse konkrete næringspolitiske eller sosialpolitiske problemer; bare unntaksvis har prinsipielle sosialiseringssynspunkter spilt noen rolle. Fra 1990-årene bærer det statlige eierskapet i næringslivet mer preg av rene finansielle investeringer.