i Nore og Uvdal kommune, Buskerud, består av de to kraftstasjonene Nore I og Nore II med de tilhørende reguleringsinnretninger Tunnhovdfjorden (med reguleringshøyde 736–718 moh.) og Pålsbufjorden (750–727 moh.). Utbyggingen av Nore I (204 MW, 1110 GWh) utnytter fallet (363 m) i Numedalslågen fra inntaket i Tunnhovdmagasinet og ned til Rødberg i Numedal. Nore II (52 MW, 314 GWh) nytter fallet (100 m) fra Rødbergdammen (utløpet av Nore I) til Norefjorden.
Historikk
I årene etter unionsoppløsningen og frem til etter den første verdenskrig ble Nore-prosjektet og lignende saker behandlet i Stortinget en rekke ganger i forbindelse med statens kjøp av fallrettigheter og statens rolle og engasjement i kraftutbygging og elektrifisering av landet. De første bevilgninger til Nore-utbyggingen kom over statsbudsjettet i 1917, de første aggregater ble satt i drift i mars 1928. Nore I var i sin tid et meget stort kraftprosjekt. Nore II ble påbegynt under krigen og fullført 1946.
På grunn av nedgangstidene i landet etter at Nore I kom i produksjon, ble det vanskelig å få solgt all kraften, og spørsmålet om salg av Nore I-stasjonen og andre kraftstasjoner som staten var medeier i, ble fremlagt. Økningen i kraftforbruket ut gjennom tredveårene og under krigen 1940–45 gjorde at spørsmålet bortfalt. Statens engasjement i utbygging av store kraftprosjekter startet med utbyggingen i Nore, se Norges vassdrags og energidirektorat,NVE.
1996 ble rørgaten bestående av de åtte trykkrørene som opprinnelig var lagt i dagen, av sikkerhetshensyn erstattet av en trykksjakt utsprengt i fjell. Begge stasjonene er fremdeles i full drift, noe som illustrerer vannkraftens meget lange økonomiske levetid.
Arkitektonisk utforming
Stasjonsbygningen for Nore I ble utformet i ny-klassisistisk stil av arkitektene Carl Buch og Lorentz Harboe Ree. Den er dobbelt så lang som det kongelige slott i Oslo og gitt en utforming som illustrerer den betydning slike anlegg ble tillagt. Se foto, Norge (Energi).