Norge flyr fra Svalbard
11. mai 1926 fløy Luftskipet Norge fra Svalbard. De som var om bord var ganske sikkert de første mennesker til å nå Polpunktet. Fotografi tatt fra Richard Byrds fly ved Ny-Ålesund, Svalbard.
Av /NTB Scanpix.
sjøis
Nordpolen sett fra luftskipet Norge 12. mai 1926
Av /Nasjonalbiblioteket i Oslo.
Lisens: CC BY 2.0

Nordpolen er det nordligste punktet på Jorden og ligger i Polhavet. Havdybden er målt til 4261 meter (2007) og området er dekket av drivis. Nærmeste land regnes ofte for å være Kaffeklubbøya nord for Grønland, cirka 700 kilometer (km) sør for polpunktet.

Nordpolen er punktet på den nordlige halvkulen hvor Jordens omdreiningsakse tenkes å skjære jordoverflaten, på 90 grader nordlig bredde. Aksen mellom Nordpolen og Sydpolen er Jordens rotasjonsakse. Punktet ligger ikke i ro, se polvandring.

Den magnetiske nordpolen er en pol definert ut i fra jordas magnetfelt, se Jordas magnetiske poler. Rutenettnord er retningen av nord–sør-linjen i rutenett på kart, og faller bare sammen med geodetisk nord langs tangeringsmeridianen, se rutenettnord.

Utforsking

Børge Ousland

Børge Ousland planter det norske flagget på Nordpolen i 1994

Børge Ousland
Av /NTB Scanpix ※.

Mens sydpolpunktet (Sydpolen) ligger på et kontinent, ligger Jordens nordpolpunkt (Nordpolen) i et hav dekket av is. Derfor er det ikke fysisk mulig markere at noen har reist til Nordpolen, eksempelvis med flagg, slik det kan gjøres på Sydpolen. Havisen med markøren flyter vekk og forlater punktet etter kort tid. Blant annet derfor har det vært vanskelig å påvise med sikkerhet hvem som kom først til polpunktet.

Etter at letingen etter en sjøvei nord for Asia eller nord for Nord-Amerika (Nordøst- og Nordvestpassasjen) på 1800-tallet gikk over fra å dreie seg om handelsvei til å være mer et spørsmål om geografisk utforskning og oppdagelse, ble mye innsats konsentrert om å være først på Nordpolen. Det var en idé om at det eksisterte et åpent polhav, og mange ønsket å seile gjennom isbeltet og mot den andre siden. Seilere ønsket å komme seg så langt nord som mulig og mange ekspedisjoner ble foretatt for å få «lengst nord-rekorden». Mange av disse reisene hadde tragiske utfall.

Kappløp om å nå polpunktet først

Fridtjof Nansen, med Fram-ekspedisjonen fra 1893 til 1896, hadde håpet å enten drive over polpunktet i Fram eller å nå det sammen med Hjalmar Johansen over isen. Salomon A. Andrées svenske ballongekspedisjon fra VirgohamnaSvalbard i 1897 kom ikke så langt nord, og de tre deltakerne omkom etter en vandring til fots over isen. Roald Amundsens motivasjon for å gå til Sydpolen før den planlagte driften over Polhavet, og forhåpentlig Nordpolen, var at to amerikanere i 1909 hver for seg påsto å ha vært på Nordpolen allerede. Frederick Cook mente at han i 1908 var førstemann dit, og Robert E. Peary mente det samme i 1909. Peary hadde et sterkt støtteapparat bak seg og ble utropt som vinneren, mens Cook ble stemplet som løgner. I dag mener forskere at ingen av dem kom helt frem til punktet. Peary hadde med seg sin afrikansk-amerikanske medhjelper Matthew Henson (1866–1955), som også ble berømt som den første mørkhudede personen på Nordpolen.

I mai 1926 var Roald Amundsen, Lincoln Ellsworth, Umberto Nobile og flere klare til å fly med luftskip over Nordpolen fra Ny-Ålesund på Svalbard til Alaska. Like før fløy amerikaneren Richard E. Byrd sammen med Floyd Bennett i et Fokker-fly fra Ny-Ålesund og returnerte med beskjed om at de hadde vært over Nordpolen. Også dette er senere funnet å være usant. Så de første en vet med sikkerhet fløy over Nordpolen, var luftskipet med Roald Amundsen med flere. Derved ble Amundsen og Oscar Wisting, som også var i luftskipet Norge, de første til å nå begge polene etter å ha vært på Sydpolen i 1911.

Første fysiske landing

De første som faktisk sto på polpunktet var mannskapet på et sovjetisk fly som landet på isen i 1948. Den amerikanske ubåten USS «Nautilus» ble første skip (neddykket eller på overflaten) i august 1958. Det første overflateskipet som nådde Nordpolen var den russiske atomdrevne isbryteren «Arktika», som nådde polpunktet i august 1977. I 1968 ankom amerikaneren Ralph Plaisted (1927–2008) sammen med tre andre polpunktet med snømobil, og året etter nådde britiske Wally Herbert med tre andre Nordpolen fra Alaska med hundesleder. De fortsatte videre til Svalbard etter en overvintring på isen og ble derved de første til å gå hele veien over Polhavet.

Den første nordmannen som sto på isen ved polpunktet var antageligvis Helge Siljuberg (1946–2011) som var helikopterpilot ved den amerikanske isdriftstasjonen Fram II (mars−juli 1980) oppe i Polhavet. Han tok en avstikker med sitt Bell 204B-helikopter og sammen med mannskapet, en svenske og to amerikanere, landet de på Nordpolen 24. april 1980 og dokumenterte det ti minutter lange oppholdet med målinger og bilder.

Ulike typer ekspedisjoner etter 1980

I 1982 ble britiske Ranulph Fiennes (1944–) og Charles Robert Burton (1942–2002) de første til å krysse Polhavet i én og samme sesong, med ski og snøscooter, fra Ellesmereøya i Canada til farvannet nord for Svalbard, der de måtte hentes med skip fra den smeltende drivisen. I 1990 gikk Erling Kagge og Børge Ousland til Nordpolen uten hjelp utenfra, og i 1994 gikk Ousland alene med pulk og ski til Nordpolen. Den første kvinnen til å gå til Nordpolen var amerikanske Ann Bancroft (1955–) som gikk dit ved hjelp av hunder i 1986. I 2007 plantet en privat ekspedisjon med miniubåt et russisk flagg på havbunnen ved Nordpolen. Plasseringen av flagget har imidlertid ingen juridisk relevans.

Fra 2000-tallet er det blitt stadig mer vanlig å reise til Nordpolen, med forskningsskip, i atomdrevet russisk cruiseskip, ved å fly til 89° nord og gå de siste 110 kilometerne på ski. På Nordpolen kan turister spille golf og fotball, bade gjennom hull i isen, fly med luftballong, hoppe i fallskjerm og så videre.

Vitenskapelige ekspedisjoner

Vitenskapelig utforskning av nordpolområdet har økt de senere årene ettersom mer og mer av isen i Polhavet smelter. MOSAiC-ekspedisjonen (Multidisciplinary drifting Observatory for the Study of Arctic Climate) med den tyske isbryteren RV Polarstern var en stor internasjonal ekspedisjon. Skipet drev med isen over det sentrale Polhavet fra september 2019 til oktober 2020. «Arven etter Nansen» var en annen omfattende ekspedisjon med utgangspunkt i det norske forskningsfartøyet Kronprins Haakon. Mer enn 350 dager ble brukt på havet mellom 2018 og 2022 for å gjennomføre undersøkelser av fortidens, nåtidens og framtidens klima og økosystem i det nordlige Barentshavet.

En geofysisk ekspedisjon i mye mindre skala var Fram-2014/15 isdrift-ekspedisjonen med luftputebåten Sabvabaa. Professor Yngve Kristoffersen og Audun Tholfsen fra Nansen senter for miljø og fjernmåling i Bergen nådde frem til 72 kilometer (89o 20.82’ grader nordlig bredde) fra Nordpolen 18. oktober 2014. Under den tolv måneder lange driften ble kontinuerlige målinger og observasjoner tatt over 2200 kilometer, og ekspedisjonen fremskaffet en mengde nye og vesentlige data om forholdene i nordpolområdet.

Klima

Polhavet rundt Nordpolen er omtrent like stort som det antarktiske kontinent og har noenlunde lik beliggenhet i forhold til selve polen, men i motsetning til Sydpolen blir nordpolområdet regulert av havet. Dette medvirker til at temperaturen over Polhavet er mer enn 10 °C varmere enn et tilsvarende sjikt over Antarktis. Klimaet i nord er også langt mer komplisert. Polhavet tilføres ferskvann gjennom elver fra de omkringliggende landmassene og varme gjennom Den norske atlanterhavsstrømmen og dens forgreninger mot nord og øst.

De pågående globale klimaendringene fører imidlertid til store endringer i hele Arktis, også ved Nordpolen. Både arealet og tykkelsen på isen om sommeren minsker drastisk, og forskerne estimerer at Polhavet vil være et blått (isfritt) hav om sommeren innen 2050. Endringene følges nøye av forskere både under tokt med isgående fartøy og gjennom overvåking og målinger som gjennomføres regelmessig fra satellitter.

Dyreliv

Binne med unger
Isbjørnbinne med to unger på Svalbard. Der isen stort sett dekker hele polområdet, er det ikke mattilgang for landdyr. Isbjørner, som oppholder seg mest på isen, har ingen grunn til å vandre så langt nord og beveger seg sjelden langt nord for iskanten.

Sjøpattedyr som seler og hvaler må kunne nå overflaten for å puste, og oppholder seg derfor bare der det er åpent vann eller råker som de kan bruke. Med mindre sjøis rundt Nordpolen kan disse artene oppholde seg lengre nordover enn vanlig, så lenge mattilgangen er bra nok.

Der isen stort sett dekker hele polområdet, er det ikke mattilgang for landdyr. Isbjørner, som oppholder seg mest på isen, har ingen grunn til å vandre så langt nord. Norsk Polarinstitutt følger vandringene til mange isbjørner fra svalbardområdet gjennom påmonterte halsbånd som sender posisjonen til satellitter. Bjørnene beveger seg sjelden langt nord for iskanten. Den nordligst registrerte vandringen over isen av en isbjørn fra Svalbard gikk til mellom 200 og 400 kilometer fra Nordpolen. Noen hundre kilometer fra Nordpolen oppdaget MOSAiC-ekspedisjonen isbjørner som ventet på isen ved pustehull for seler, noe som indikerer at det også finnes fisk i havet som selene spiser. Eksemplarer av atlantisk torsk og maneter er også registret.

Gjennom forskningsprogrammet «Arven etter Nansen» (2018−2024) påviste forskere fra Nord universitet at i de grunnere områdene av Polhavet nord for Svalbard finnes børstemarker og muslinger, krepsdyr og sjøstjerner som hører til dyregruppen makrobentos, «store bunndyr». I henhold til rapporten publisert i desember 2023 var det overraskende å oppdage at disse bunndyrene er i aktivitet gjennom hele året. De lever av det som er å finne i sedimentene på bunnen eller i vannet som omgir dem. De er en viktig del av økosystemet, både som mat for andre organismer og i bearbeiding av sedimentene. Lenger nord i det dypere havområdet omkring Nordpolen var bunnfaunaen mer spesialisert og omfattet unike dyregrupper tilpasset store dyp og begrenset mattilgang.

På et tokt med Kronprins Haakon i 2021 ble det trålet der det var mulig så langt nord som 87,5. breddegrad. Forskere ved blant annet Havforskningsinstituttet kunne konstatere at de bare fikk syv fisker i trålen etter tolv omganger. De små polartorskene som ellers finnes, holder som regel til rett under isen og blir derfor ikke fanget i trålposen som ligger dypere.

Nordpolen i mytologi og litteratur

«Gudenes hjem» har vært beskrevet i flere kulturer som et sted som kunne tolkes som nordpolområdet. Assosiasjoner med jordens topp, midtpunkt eller endepunkt var lett å knytte til et mystisk sted det var umulig for mennesker å komme til. Midnattssol og nordlys var fenomener som gjorde forestillinger om Nordpolen til noe nesten utenomjordisk.

Ifølge gresk mytologi levde et folk kalt hyperboreer i et land nord for nordavinden hvor året var delt i én lang dag og én lang natt, noe som indikerer nordpolområdet. Vedaene («kunnskap») er de eldste kjente hellige skriftene i India. De begynte som muntlige overføringer og ble nedskrevet mellom år 1500 og 500 fvt. Ut fra tolkning av disse skriftene argumenterte den indiske nasjonalisten Bal Gangadhar Tilak på slutten av 1800-tallet at Nordpolen var det opprinnelige hjemstedet til arier, navnet på dem som hører til den indiske kulturverden. De skal ha dratt derfra som følge av klimaendringer omkring 8000 fvt. og vandret til de nordlige delene av Europa og Asia.

Selv etter at vitenskap og utforskning hadde gitt mer kunnskap om Nordpolen, var det fremdeles et litterært grep å bruke Nordpolen som et lokkende mål i det fjerne eller et sted hvor det kunne oppstå usedvanlige ting. I det populære engelske uketidsskriftet Household Words, skrev journalist Henry Morley (1822–1894) i 1853 at «Det finnes ingen historier om risiko og initiativ som interesserer oss engelske menn, kvinner og barn, gamle og unge, rike og fattige, så altoppslukende som fortellinger som kommer fra Nordpolen».

I Mary Shelleys (1797−1851) roman om Frankensteins monster fra 1818 blir Frankenstein funnet på et isflak av et skip hvis kaptein er på leting etter Nordpolen. Frankenstein selv lette etter monsteret han hadde skapt og som hadde rømt nordover. Jules Verne (1828−1905) skrev i 1864 om «Kaptein Hatteras' eventyr» hvor kaptein John Hatteras leder en ekspedisjon til Nordpolen. Han kommer etter hvert frem dit og finner der en vulkan som han hopper ned i. Også Jane Austen (1775−1817) og Charlotte Brontë (1816−1855) introduserte idéer om det frosne området lengst nord i sine romaner. Både samtidig og senere ble beretningene om utforskningsreiser til nordpolområdet ivrig lest. Også bøker for barn og ungdom hadde Nordpolen som tema, som den britiske forfatteren Arthur Ransomes (1884−1967) bok fra 1933 med tittelen «Winter Holiday» hvor barn leker at de er Fridtjof Nansen på vei til Nordpolen med Fram. Ikke minst er fortellingen om Julenissen som bor på Nordpolen kjent og omfavnet av barn i mange land i dag.

Nordpolområdet stod svært sentralt i britisk liv på 1800-tallet. De berømte britiske ekspedisjonene på utforskningsekspedisjoner bidro til interessen og fascinasjonen. Dette omfattet polare sanger, middager med polare temaer, oppsetninger som tok utgangspunktet i polarekspedisjoner, samt romaner og noveller.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg