Nord-Koreas økonomi har vært en av verdens mest sentralstyrte og isolerte. Matmangel og omfattende underernæring har gjort seg gjeldende siden 1980-årene. Tørke, skadeflom og mangel på drivstoff og kunstgjødsel førte i 1990-årene til ren sult. Utenlandsk katastrofehjelp ble nødvendig.
Jordbruket er en viktig næringsvei, men landet har siden 1945 lagt vekt på å utvikle tungindustrien, som baserer seg på rike forekomster av bl.a. kull og jernmalm. Den såkalte juche-tanken om å «skape alt med egne krefter» har vært rettesnoren for den økonomiske politikken, men siden begynnelsen av 1980-årene er kravet om selvforsyning innen økonomien blitt noe moderert. Økonomien, og da særlig industrien, vokste ellers i rask takt etter Koreakrigens slutt 1953. Nord-Korea hadde lenge høyere BNP enn Sør-Korea og var mer industrialisert. I 1980-årene så man følgene av en stivbent planøkonomi: energimangel, foreldet produksjon, svakt transportsystem. Sovjetunionen stod da for halvdelen av Nord-Koreas utenrikshandel og finansierte landets årlige handelsunderskudd. Sovjetunionens oppløsning 1991 ble et slag mot Nord-Koreas økonomi. 1994 lot det til at industrien gikk med under halve kapasiteten.
Bruttonasjonalproduktet (BNP) var i 2004 beregnet til 1700 USD per innb.
Utenlandske investeringer ble forberedt i 1992–93 gjennom vedtak av lover om skattefritak og andre fordeler for utenlandske selskaper som etablerer seg i en spesiell økonomisk sone, Rajin-Sunbong, i den nordøstre delen av landet. Sonen ble åpnet i 1996, men investorene har vært avventende.
Regjeringen oppmuntrer utenlandske selskaper til å gå inn i felleseide selskaper sammen med Nord-Korea. I 1996 var et fåtall slike selskaper blitt etablert, stort sett med selskaper som eies av den koreanske minoriteten i Japan. Det første felleseide selskapet med en sørkoreansk partner (Hyundai) ble etablert 1992.
Den økonomiske situasjonen var i 1998–99 svært vanskelig, og industriproduksjonen ble stadig avbrutt pga. manglende energiforsyninger. Nord-Koreas leder, Kim Jong II, gav uttrykk for at han vil videreføre farens politikk med økonomisk og kulturell selvberging for landet, men pga. landets økonomiske krise har styresmaktene tatt imot økonomisk bistand fra andre land. I 1999 drev statseide foretak over 90 % av all økonomisk virksomhet i Nord Korea.
Turistbesøk ble lenge tillatt bare i nøye kontrollerte grupper. Siden tusenårsskiftet forsøker regjeringen å få inn hard valuta, og nye hoteller er åpnet, dertil et spillekasino i Pyongyang. Sørkoreanske Hyundai har siden 1998 kunnet sende turistgrupper med cruiseskip/jernbane til fjellstrøket Kumgang (Diamantfjellene). Inntil høsten 2005 hadde en million sørkoreanere og andre avlagt korte turistbesøk i Kumgang.
Energi
Nord-Korea har alvorlig energimangel. Ca. 80 % av landets energitilførsel er kullbasert. Olje ble inntil ca. 1990 kjøpt billig fra Kina og Sovjetunionen, men siden er oljemangelen blitt prekær. Det er visse forhåpninger om forekomster av olje og gass på landets kontinentalsokkel. Ca. 75 % av landets energitilførsel er kullbasert. Andre viktige energikilder er petroleum og vannkraft. Landet har betydelige vannkraftreserver, og ca. 60 % av Nord-Koreas produksjon av elektrisk kraft genereres fra vannkraft. I en avtale undertegnet 2005 ble Nord-Korea stilt i utsikt en lettvannsreaktor på betingelse av at landet avvikler sitt atomvåpenprogram. I ventetiden vil Nord-Korea årlig kunne få gratis leveranser av 500 000 tonn olje, samt elektrisk strøm.