Faktaboks

Nils Andreas Sørensen
Født
8. desember 1909, Kristiania (nå Oslo)
Død
8. juni 1987, Trondheim, begravet på Moholt kirkegård
Virke
Kjemiker
Familie

Foreldre: Lektor Inge Sørensen (1875–1951) og lærer Helene Raknerud (1879–1968). Gift 13.7.1936 i Nes, Buskerud med kjemiingeniør Jørgine Stene (15.10.1905–12.4.1997), datter av gårdbruker Ole Olsen Stene (1867–1939) og Berit Margrethe Gjervan (1875–1935). Dattersønn av Lars Raknerud (1849–1919; se NBL1, bd. 11).

Nils Andreas Sørensen var en norsk kjemiker. Han var professor i organisk kjemi ved Norges tekniske høgskole (NTH) i Trondheim i 38 år og en av de mest markante personligheter i NTH-miljøet.

Bakgrunn og utdannelse

Sørensen vokste opp i Kristiania/Oslo og tok examen artium ved Fagerborg gymnas 1927. Deretter studerte han ved NTH og ble kjemiingeniør i 1933. Han hadde utdanningsstipend i organisk kjemi i årene 1934–1937 og disputerte for dr.techn.-graden 1937. Han giftet seg i 1936 med en studiefelle fra Kjemiavdelingen, Jørgine Stene, og i 1938 hadde de begge studieopphold hos den senere nobelprisvinner Richard Kuhn i Heidelberg. Stene ble Sørensens nærmeste forskningsmedarbeider gjennom tre tiår.

Karriere

Sørensen ble Claus Riibers etterfølger som professor i organisk kjemi ved NTH i 1939, ennå ikke 30 år gammel, og han satt i embetet til han gikk av med pensjon 1977.

Før andre verdenskrig var Sørensens forskning først viet karbohydratkjemien, herunder viktige bidrag til mutarotasjonens kinetikk. Videre isolerte han karotenoider fra marine dyr. Disse arbeidene kulminerte under oppholdet i Heidelberg med strukturstudier av hummerens røde pigment, astaxanthin. Dette fargestoffet er i dag viktig som tilsats til fôret ved lakseoppdrett for å gi fiskekjøttet den attraktive rosa fargen (se Synnøve Liaaen Jensen).

Foranlediget av mangelen på kjemikalier startet Sørensen under andre verdenskrig sine studier over naturlig forekommende acetylenforbindelser i kurvplanter. Dette er høyt umettede, ustabile forbindelser, som noe uventet var naturlig forekommende. Det var Sørensen som åpnet og bearbeidet dette feltet, som senere er videreført av utenlandske forskere. I 1943 ble han arrestert av tyskerne og satt fengslet i to år. Dagen etter arrestasjonen ble han truffet av et vådeskudd, noe som kostet ham en nyre og et lengre sykeleie.

Sørensen var også kjent som en betydelig fagmann i botanikk. I sin kjemotaksonomiske forskning kombinerte han de botaniske og kjemiske disipliner. Botaniske interesser brakte han opp på høyfjell som Store Skagastølstind, Snøhetta og Sunnmørsalpene med tindeøks og klatretau, som gjengitt på hans ex libris, og til Australia på det eneste friåret han tok i sin lange embetstid. Botanikken var også hans store hobby, og det ble dyrket fremmedartede kurvplanter på friland og i drivhuset ved Institutt for organisk kjemi på Gløshaugen.

Sørensen var en sprudlende og inspirerende foreleser. Men han overlot til sine etterfølgere å innføre reaksjonsmekanistiske betraktninger i undervisningen som grunnlag for moderne organisk kjemi. Rundt 100 sivilingeniører utførte sitt diplomarbeid under professor Sørensens veiledning ved studieretningen Organisk kjemi. Ved sin fratredelse var han den av NTHs professorer som hadde frembrakt flest doktorander, og rundt et dusin av hans elever ble professorer i organisk kjemi/biokjemi i Norge.

Sørensens vitenskapelige publikasjoner teller rundt 100 titler, særlig om karbohydrater, karotenoider og naturlige acetylenforbindelser, foruten forelesningskompendier og kronikker. Festskriftet Sørenseniader, som ble utgitt til hans 67-årsdag, består av utvalgte innlegg fra hans omfattende forfatterskap og illustrerer hans enorme interessefelt og holdninger, slik de ble uttrykt i skrift og tale, preget av ukonvensjonell tankegang og søking etter alternativer. Hans innlegg i debatter var alltid basert på ekte engasjement, inngående analyser og en frapperende bred viten, alltid velformulerte og spirituelle, ofte stilistiske mesterverk. Uten å være kverulant kjempet han som en løve for sine standpunkter. Men han var lojal overfor de vedtak som ble fattet, ikke sjelden mot én stemme i NTHs professorråd.

Nils Andreas Sørensen nedla et stort arbeid i forskningsadministrasjon og medvirket i et stort antall styrer og komiteer, både ved og utenfor NTH. Han hadde et usedvanlig vidt interessefelt og engasjerte seg blant annet i skogsspørsmål, naturvern og produktkontroll. I de senere år var han spesielt kritisk til den norske forskningen på mulige miljøeffekter av sur nedbør.

Medlemskap, utmerkelser og ordener

Sørensen var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, Norges Tekniske Vitenskapsakademi (også medstifter og nestformann i interimstyret) og Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskap, han var æresmedlem av Norsk Kjemisk Selskap og fikk Nansen-fondets pris for sin forskning. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1965 og mottok Guldberg-Waage-medaljen fra Norsk Kjemisk Selskap 1966. En skulptur som viser Nils Andreas Sørensen med tavlekritt i hånden, er plassert i det nye Realfagbygget på Gløshaugen.

Personlige egenskaper

Professor Sørensen var lenge en entusiastisk elgjeger. Det berettes at han en gang kom ilende inn på Trondheim jernbanestasjon, trukket av en ragget elghund og iført kjole og hvitt, flosshatt, ryggsekk og rifle, på vei fra doktordisputas til elgjakt. Han var kjennetegnet av et intenst energioverskudd – i en periode etter krigen bestyrte han samtidig hele tre professorater ved Kjemiavdelingen, og han har treffende vært beskrevet som et kulelyn, iført dobbeltspent dress, utendørs alpelue og innendørs sigar.

Elegant vidd, kritisk sans og spesiell evne til å trekke assosiasjoner var karakteristiske egenskaper ved Nils Andreas Sørensen. Med unntak av familien, noen nære venner og medfanger fra krigens dager var han «De's» med alle, inklusive kolleger og studenter. Som pensjonist drev han skogbruk, kjørte traktor og plantet utenlandske tresorter på sin kones gård Øvre Gjervan ved Jonsvatnet utenfor Trondheim. Han døde av kreft i 1987.

Utvalgte publikasjoner

  • Konfigurative Studien über Zucker und ihre Derivate (sammen med B. Trumpy), Det Kongelige Norske Videnskabers skrifter 1934 nr. 6, Trondheim 1934
  • Beiträge zur Kinetik der Mutarotation, doktoravhandling, ibid. 1937 nr. 2, Trondheim 1937
  • Über Carotinoide der Forelle. Lipochrome mariner Tiere VIII (sammen med J. Stene Sørensen), ibid. 1938 nr. 9, Trondheim 1939
  • Über Astaxanthin und Ovoverdin (sammen med R. Kuhn), i Bericht der Deutschen Chemischen Gesellschaft, bind 71, 1938, s. 1879–1888
  • Studies related to naturally occurring acetylene compounds (sammen med flere), i Acta Chemica Scandinavica, 35 artikler 1950–1969
  • Plantegeografiske problemer i Oppdalsfjellene (sammen med O. Gjærevoll), i Blyttia 12, 1954, s. 117–152
  • Kjemoterapeutika, Trondheim 1973
  • Sørenseniader (redigert av C. Krohn), Trondheim 1976
  • Is the deposition of anthropogenic sulphate onto Scandinavia mature for a harrowing reconsideration?, i International Symposium on Acidification and Water Pathways, bind 1, 1987, s. 303–321

Etterlatte papirer

  • Sørensens arkiv fra årene 1939–1987 finnes ved UBT (Privatarkiv Tek 33)

Avbildninger

  • Skulptur (støpt jernepoxy) av Johannes Bloch Hellum, 1992; NTNU, Trondheim

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • “Jørgine Stene Sørensen”, i Vi fra NTH 2, 1950
  • Stud. 1927, 1952
  • HEH 1979
  • S. Liaaen Jensen: Minnetale over professor dr.techn. Nils Andreas Sørensen, særtrykk av DNVA Årbok 1988

Faktaboks

Nils Andreas Sørensen
Historisk befolkningsregister-ID
pf01036372010165

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg