norsk geistlig og politiker, biskop i Oslo fra 1190, sønn av lendmannen Arne (Kongsmåg) på Stovreim i Nordfjord og kong Harald Gilles enke, den svenske prinsesse Ingrid Ragnvaldsdatter; halvbror av kong Inge Krokrygg. Han og hans ætt var nært knyttet til kong Magnus Erlingssons kirkevennlige parti. 1180 var han i Magnus' hær under slaget på Ilevollene. 1189 ble han valgt til biskop i Stavanger. Sverre motsatte seg valget, men gav neste år samtykke til at han ble biskop i Oslo. I flere år avfant han seg med Sverres kongedømme, og kronte kongen i Bergen 1194. Ble for dette bannsatt av paven sammen med de øvrige norske biskoper, men reiste neste år til Danmark og forsonte seg med den landflyktige erkebiskop Eirik. I Danmark reiste Nikolas baglerflokken mot kong Sverre og var selv partiets militære og åndelige leder, inntil han igjen måtte forlate landet 1199. Inngikk forlik med Håkon Sverresson, men reiste baglerflokken igjen etter Håkons død 1204. Til baglernes konge fikk Nikolas valgt sin søstersønn, Filippus Simonsson. Forliket mellom baglere og birkebeinere 1208, da Filippus ble anerkjent som hersker i Viken, var en stor diplomatisk seier for biskopen. Etter denne tid synes hans politiske aktivitet å opphøre; han gikk inn for å bevare den fred som var etablert og reiste ingen motstand mot Håkon Håkonsson etter Filippus' død 1217.
Oppfatningen av Nikolas som en troløs intrigant, slik han delvis fremstilles i sagaen og hos Ibsen i Kongsemnerne (1863), er utformet av hans motstandere og kan ikke gjøre krav på ubetinget tiltro. Nikolas fremstår ellers som en aktiv kirkeorganisator i sitt bispedømme. Trolig var det han som innførte den spesielt tidlige prosti-ordningen vi finner i Oslo stift, og det ser ut til at han satte i gang byggingen av den bispeborgen i Oslo som det ennå finnes rester av rett vest for Hallvardskirken i Gamlebyen i Oslo.