Nigeria (Historie) (Alexandra gir Balewa overenskomst)

I 1960 ble Nigeria en selvstendig forbundsstat innenfor The Commonwealth. Prinsesse Alexandra, representant for den britiske kronen, overrekker her statsminister Abubakar Tafawa Balewa overenskomsten.

Av /KF-arkiv ※.

Etter frigjøringen i 1960 og fram til 1999 var Nigeria preget av hyppige maktskifter, oftest gjennom militærkupp. Fra 1999 har landet hatt en sammenhengende periode med demokrati og fredelige, sivile maktskifter.

Landet er fortsatt preget av vold, utført av både statlige og ikke-statlige aktører. Politisk vold har vært knyttet til valg. Tre konflikter har preget perioden etter 1999: Ressurskonflikter over olje i Nigerdeltaet, landkonflikter i Midtbeltet og konflikten med Boko Haram i nordøst.

På tross av sterk økonomisk vekst mellom 2000 og det internasjonale oljeprisfallet i 2014, er det fortsatt stor fattigdom og økende økonomisk ulikhet. Landets sterke oljeavhengighet har gjort dem spesielt sårbare for svingninger i den internasjonale oljeprisen.

Frigjøring og gradvis kamp for demokrati

Den første republikk 1960–1966

1. oktober 1960 ble den føderale staten Nigeria selvstendig, med Abubakar Tafawa Balewa som stats- og utenriksminister. I november samme år ble Nnamdi Azikiwe generalguvernør for landets tre regioner (Nord, Øst og Vest). De tre regionene var ledet av seremonielle guvernører. Lagos var den føderale hovedstaden. Da landet ble republikk i 1963, ble Azikiwe Nigerias president.

I 1961 ble Nigerias territorium utvidet da et flertall av befolkningen i den nordlige delen av britiske Kamerun gjennom folkeavstemning valgte å slutte seg til Nigeria framfor Kamerun.

Ved selvstendigheten stod Nigeria overfor store regionale og etniske motsetninger. I 1962 ble en Midtvest-region etablert for å dempe spenningene. I 1964 gjorde tiv-folket i Benueområdet opprør mot den dominerende stillingen til Northern People's Congress (NPC) , og flere hundre ble drept da hæren ble satt inn.

Militærstyre og Biafrakrigen

Nigeria (Historie) (borgerkrig, Biafra)

Fra borgerkrigen i Biafra, 1967–70. Ca. én million iboer i Nord-Nigeria flyktet til østregionen, som 1967 rev seg løs fra resten av Nigeria og tok navnet Biafra. Nigerianske styrker førte en nådeløs krig for å gjenerobre Biafras oljeressurser. Krig og hungersnød krevde ca. 1,5 mill. menneskeliv, før Biafra kapitulerte i 1970. – Kart, se Biafra.

Av /NTB Scanpix ※.

I januar 1966 forsøkte en gruppe offiserer å ta makten ved et kupp, og flere politiske ledere ble drept, blant annet statsminister Balewa. Makten ble så overdratt de militære under ledelse av generalmajor Johnson Aguiyi-Ironsi, en ibo. Den spente situasjonen fortsatte, med nye voldsutbrudd mellom hausaer og iboer i nord. Urolighetene var en indikasjon på hausafolkets bekymring over for sterk ibodominans i den nye ledelsen; de fleste offiserene var iboer.

I juli 1966 tok offiserer fra nord over makten gjennom et motkupp, hvor Aguiyi-Ironsi ble drept. Oberstløytnant (senere general) Yakubu Gowon tok over som landets nye leder. Gowon lyktes ikke i å dempe konflikten. Etter at mer enn 10 000 iboer var drept i sammenstøt i nord, flyktet en stor del av de overlevende fra de nordlige strøk til ibo-områdene i Øst-Nigeria. Forfølgelsen styrket kravet om selvstendighet blant ibofolket.

30. mai 1967 rev øst-regionen seg løs fra Nigeria og erklærte seg selvstendig under navnet Biafra. Området dekket også det oljerike Nigerdeltaet. Løsrivelsen førte til den såkalte Biafra-krigen (1967–1970), som muligens krevde over én million menneskeliv; langt de fleste ofre var sivile, og de fleste døde av sult. Biafra oppnådde anerkjennelse fra noen få stater, men opprøret ble slått ned av den føderale hæren og endte i biafransk overgivelse.

Etter borgerkrigen arbeidet Gowon for å lege sårene og forene Nigeria igjen. Biafra ble reintegrert i Nigeria, kommunikasjonene ble gjenutbygd, og mange biafranske offiserer gjeninntatt i den nigerianske hæren. Den biafranske opprørslederen Chukwuemeka Odumegwu «Emeka» Ojukwu fikk asyl i Elfenbenskysten.

I løpet av Biafra-krigen ble landet oppdelt i 12 delstater, til erstatning for de gamle fire provinsene, for igjen å bli utvidet til 19 i 1976.

Fra militært styre til den andre republikk

Obasanjo

Olusegun Obasanjo var Nigerias president både fra 1976 til 1979 og igjen fra 1999 til 2007.

Av .

I 1974 kunngjorde Gowon at det ikke lenger forelå planer om en overgang til sivilt styre, og i mai 1975 ble han styrtet i et kupp. Han ble etterfulgt av brigadegeneral Murtala Ramat Muhammad, som kunngjorde at de militære ville overdra makten til en valgt, sivil regjering før 1979. Han ble imidlertid selv drept i et mislykket kuppforsøk i 1976. Muhammads nestkommanderende, generalløytnant Olusegun Obasanjo, tok over ledelsen for militærregjeringen og ledet Nigeria frem til sivilt styre.

Den nye grunnloven bygde på USAs forfatning, med et tokammerparlament og en utøvende president. Unntakstilstanden ble opphevet i 1978, og samtidig ble partipolitisk virksomhet tillatt. En rekke partier ble dannet, men bare fem ble godkjent for deltakelse i valgene året etter. Shehu Shagari ble valgt til Nigerias president, og hans parti, National Party of Nigeria (NPN), ble det største i nasjonalforsamlingen.

Etter tidsplanen tok Shagari og den sivile administrasjonen over styringen i Nigeria 1. oktober 1979, og Den andre republikk tok til.

Oljeboom, korrupsjon og nytt militærstyre

Det ble funnet olje i Nigeria i 1956, og produksjon startet i 1958. Biafra-krigen falt sammen med økte oljepriser internasjonalt. På slutten av 1970-årene hadde Nigeria blitt verdens syvende største oljeprodusent, og staten fikk inn store inntekter fra oljeproduksjonen. Store mengder kapital ble sprøytet inn i landets økonomi, men mangelfull statlig styring over investeringer og utvikling førte til enda mer utbredt korrupsjon og til store låneopptak.

Shagari ble gjenvalgt i 1983, men de militære grep igjen makten nyttårsaften samme år, og avsluttet dermed Den andre republikk. Begrunnelsen var den manglende økonomiske styringen og den utbredte korrupsjonen. Landets nye statssjef, generalmajor Muhammad Buhari, ble i august 1985 avsatt i et palasskupp, og generalmajor Ibrahim Babangida tok over ledelsen av det militære råd og stillingen som statssjef.

Mot slutten av 1980-årene startet Babangida en prosess for å gjeninnføre demokratisk styre, og i 1988 trådte en grunnlovgivende forsamling sammen i den nye hovedstaden Abuja. Forbudet mot politiske partier ble opphevet i 1989, men politisk virksomhet ble likevel begrenset: Bare to partier fikk stille i valget, begge nye: Social Democratic Party (SDP) og National Republic Convent (NRC).

Det første av en serie valg ble innledet med lokalvalg i 1990. Ett år senere ble det avholdt valg til delstatsforsamlinger og -guvernører. Samme år ble antall delstater økt til 30 (i 1996 økt ytterligere til 36).

Den kortvarige tredje republikk og Abacha-regimet

Valget på ny nasjonalforsamling ble avholdt i 1992, og SDP fikk flertall i både Senatet og Representantenes hus. Presidentvalget ble, etter flere utsettelser, avholdt i 12. juni 1993. Selv om fullstendige resultater aldri ble offentliggjort, var det klart at Moshood (MKO) Abiola fra SDP vant flertall. Valget ble imidlertid kjent ugyldig av regjeringen.

Demokratiaktivister og fagbevegelsen stod sammen i massive protester der de krevde anerkjennelse av valget og innsetting av Abiola. Også deler av militæret satte press på Babangida, som måtte gå av. Imidlertid ble ikke Abiola innsatt, men det ble nedsatt en midlertidig regjering ledet av Shonekan. Shonekan ble også utpekt til statssjef, en stilling han frasa seg i november 1993. Kaos og protester fortsatte.

General Sani Abacha foretok et statskupp og overtok selv stillingen som statssjef. Han forbød politisk aktivitet og fengslet politiske motstandere samt flere demokratiaktivister. Abiola ble arrestert i 1994 etter at han krevde å bli innsatt som rettmessig og demokratisk valgt president, noe som utløste omfattende aksjoner. Protestene tiltok fra 1995, etter at militærregimet henrettet ni Ogoni-aktivister, inkludert forfatteren og miljøaktivisten Ken Saro-Wiwa. Henrettelsene førte til massive støtteaksjoner også internasjonalt, og Nigeria ble suspendert fra Samveldet av nasjoner (Commonwealth).

Abacha iverksatte de første skrittene på veien mot nytt sivilt styre med lokale valg i 1997. Ved de påfølgende valgene på delstatsforsamlingene og nasjonalforsamling fikk bare partier godkjent av sentrale valgmyndigheter lov til å stille. Fem partier ble godkjent; alle fem utpekte Abacha som sin ønskede kandidat ved det planlagte presidentvalget i august.

Men Abacha døde i 1998 og ble etterfulgt av general Abdulsalam Abubakar. De nylig avholdte valgene ble annullert. Politiske fanger ble løslatt og opposisjonelle i eksil, blant dem nobelprisvinner i litteratur Wole Soyinka, fikk lov å vende hjem. Blant de løslatte var tidligere statssjef Olusegun Obasanjo.

Demokrati på ny: Den fjerde republikk 1999

Valg på president og nasjonalforsamling ble avholdt i februar–mars 1999, og en ny grunnlov ble vedtatt i april. Olusegun Obasanjo, som stilte for People's Democratic Party (PDP), ble valgt til president. Partiet fikk også flertall i de fleste delstater og i parlamentet, og det fikk guvernørposten i 21 av de 36 delstatene.

Obasanjo ble gjenvalgt i 2003, da en av motkandidatene var den hjemvendte Biafra-lederen Ojukwu. PDP har beholdt maktdominansen på alle nivå i alle valg fram til valget i 2015.

Første sivile maktovergang mellom partier

Året 2007 markerte den første sivile maktoverføringen i landets historie. Den nigerianske grunnloven begrenser en persons mulighet til å være president til to valgperioder. Forut for valget i 2007 forsøkte Obasanjo å få endret grunnloven, for å kunne stille til en tredje presidentperiode. Dette ble ble avvist av senatet. For PDP stilte derfor guvernøren i Katsina, Umaru Musa Yar'Adua, som ble valgt med 69,8 prosent av stemmene. Muhammadu Buhari fra ANPP fikk 18,7 prosent og Atiku Abubakar fra Action Congress (AC) 7,5 prosent.

Året 2015 markerte både første maktovergang mellom to sivile regimer og første gang en kandidat fra den sittende presidentens parti ikke vant valget. All Progressive Congress (APC) sin kandidat, Buhari, vant over PDP og sittende president Goodluck Jonathan. Buhari vant med god margin, med 54 prosent mot Jonathans 45 prosent. Jonathan aksepterte nederlaget.

Buhari vant igjen i 2019, med 56 prosent mot opposisjonskandidaten fra PDP, Atiku Abubakar, sine 41 prosent. Abubakar avviste valgresultatet og vil gå rettens vei for å utfordre det. Både nasjonale og internasjonale valgobservatører har påpekt omfattende logistiske problemer, og i enkelte områder store problemer, men anser at Buhari er den reelle vinner.

Fra internt maktdelingsprinsipp til maktskifte

Nigeria ble ført ut i en konstitusjonell krise da tidligere president Yar’Adua ble dødssyk vinteren 2009/2010 og i en lengre periode var utilgjengelig under sykehusopphold i Saudi-Arabia. Landet var en periode uten et fungerende statsoverhode fordi Yar'Adua og hans støttespillere ikke ville gi visepresident Goodluck Jonathan fullmakt til å fungere som president. Til slutt brøt parlamentet inn og sørget for at Jonathan fikk de nødvendige fullmakter. Da Yar'Adua døde i mai 2010, overtok Jonathan.

Bak konflikten om Jonathans presidentskap under Yar'Aduas sykeleie lå PDPs maktdelingsprinsipp mellom nord og sør, og posisjonering før valget i 2011. Prinsippet er at presidentskapet skal veksle mellom nord og sør, og president og visepresident skal komme fra hver sin landsdel. Prinsippet ble utfordret da Jonathan fra sør overtok i en periode styrt fra nord (Yar'Adua). Aktører i nord fryktet også at dersom Jonathan skulle overta for Yar'Adua, ville det bli vanskeligere for nord å kreve presidentskapet ved valget i 2011. Jonathan ble gjenvalgt som president i 2011, og stilte igjen som kandidat til valget i 2015, noe som møtte motstand i nord. Dette kan delvis forklare opposisjonens valgseier i 2015.

Valget i 2015 var første gang der ett parti (APC) overtok makten fra det sittende partiet (PDP) i sivilt valg, noe som regnes for en demokratisk milepæl. Nord-sør-spørsmålet preget også to-partisystemet, og i 2019 stilte både APC og PDP med presidentkandidater fra nord (Buhari og Abubakar). I 2023, stod valget reelt mellom tre valg, noe som utfordret topartisystemet. Videre var begge presidentkandidatene fra APC (Tinubu) og PDP (Abubakar) muslimer, og brøt dermed maktdelingsprinsippet om å skifte kandidat. Bola Tinubu, som vant presidentvalget, er muslim fra sør, og hadde også en muslim fra nord som vise-presidentkandidat.

Valgavvikling

Valgavvikling i Nigeria er forbundet med betydelige uregelmessigheter, til dels også voldsutøvelse. Opposisjonen, så vel som nigerianske og utenlandske observatører, har påpekt uregelmessigheter ved alle valg. Særlig valget i 2007 var preget av omfattende vold, og rundt 200 personer skal ha blitt drept. Opposisjonens krav om at presidentvalget måtte annulleres på grunn av juks ble i 2008 avvist av Nigerias høyesterett.

Valget i 2007 regnes for det verste under Den fjerde republikk, og det var massivt press både innenfra og internasjonalt for å forbedre valggjennomføringen i 2011. Valgobservatører noterte seg sterke forbedringer både i 2011 og 2015, men rapporterte både om vold og valgfusk. 2019 var preget av logistikkutfordringer. Valget i 2015 ble utsatt i seks uker på grunn av konflikt nord i Nigeria, og vold og valgfusk var særlig knyttet til Nigerdeltaet, der president Jonathan hører hjemme og fikk majoritet. Valget i 2019 ble utsatt en uke, kun timer før planlagt avvikling. Under valget i 2023 ble det avdekket vold og trakassering, og valget var preget av store tekniske problemer. Lokale og internasjonale valgobservatører er ikke sikre på at det påvirket sluttresultatet, men de to største opposisjonspartiene (PDP og Labour Party) aksepterte ikke valgutfallet.

Religiøse skillelinjer og nord–sør-spørsmålet

Som tilfellet er for flere andre land i Vest-Afrika, er Nigeria religiøst delt mellom et muslimsk nord i Sahel-beltet og et kristent sør ved kysten.

Samtidig er Nigeria i enda større utstrekning enn andre stater i regionen etnisk sammensatt. Ulikt andre land er den religiøse sammensetningen nær likt fordelt mellom muslimer og kristne. Historisk har den politiske eliten i overveiende utstrekning kommet fra det vesentlig muslimske nord. Imidlertid har representanter fra sør dominert presidentskapet under Den fjerde republikk: Både president Obasanjo (1999–2007) og Jonathan (2010–2015) er kristne og fra sør. Yar'Adua (2007–2010) var muslim fra en høvdingfamilie i nord, men satt i knapt to år. Buhari (2015-2023), er muslim fra nord, og den Tinubu (2023- ) er muslim fra sør.

Det muslimske nord-området beskrives ofte som marginalisert både økonomisk og politisk. Fattigdom og mistillit til staten danner grunnlag for terror og konflikt i nord, se spesielt Boko Haram. Dette er en intens konflikt som har grenset mot borgerkrig og har internasjonale dimensjoner, men det er først og fremst en lokal konflikt mellom opprørsgrupper og staten, ikke mellom nord og sør.

Nigeria har unngått en voldelig konflikt mellom nord og sør. Den eneste borgerkrigen i landets historie, Biafra-krigen, utspant seg mellom grupper i sør og staten. Men helt tilbake til denne krigen har det vært tilfeller av sammenstøt mellom religiøse og etniske grupper både sør og nord i landet; dels knyttet til økonomiske forhold, dels til religiøse. I 1999 brøt det ut alvorlige opptøyer blant annet i Warri i sør, i Kaduna lenger nord og i Kano helt i nord, og mellom hausaer og yorubaer rundt Lagos, samt i flere andre delstater.

De religiøse motsetningene ble skjerpet i 1999–2000 ved at flere delstater i nord innførte islamsk lovgivning, sharia, noe som medførte voldsutbrudd i flere steder, særlig i Kaduna. Senere har det ved flere anledninger, og i flere delstater, vært alvorlige sammenstøt mellom kristne og muslimer, og mellom milits og myndigheter, med flere tusen drepte og en rekke religiøse bygg stukket i brann.

Omfattende vold brøt ut flere steder i 2004, blant annet i statene Plateau, Borno, Rivers, Adamawa, Kaduna og Yobe, samt i Nigerdeltaet. Samme år ble 27 militante islamister drept etter en militær aksjon i Borno-staten; de tilhørte gruppen al Sunna wal Jamma, som hadde startet et opprør for å etablere et Taliban-regime i det nordlige Nigeria. Framveksten av militant islam fryktes å skape grobunn for forsterket sekterisk vold. Publisering av de danske karikaturtegningene av profeten Muhammed i 2006 bidro også i Nigeria til voldelige demonstrasjoner, med mange drepte.

I Midtbeltet, det geografiske beltet som skiller nord og sør, har volden mellom fastboende, kristne bønder og muslimske, fulani-pastorialister økt. Konfliktene beskrives ofte som religiøse og etniske sammenstøt, men handler grunnleggende om tilgang til land. Fra 2000 til 2017 ble det anslått at minst 12 000 mennesker er drept og nær én million mennesker ble fordrevet fra sine hjem. Konflikten har eskalert og spredt seg sørover. I følge International Crisis Group er 1300 drept og 300.000 mennesker fordrevet første halvdel av 2018, og disse dødstallene er høyere enn tallene for samme periode knyttet til Boko Haram.

Konflikter i Nigerdeltaet

I tillegg til den religiøse og etniske dimensjonen har flere folkegrupper reist seg i protest fordi de føler seg politisk, sosialt og økonomisk forbigått, ikke minst i Nigerdeltaet, som gjennom mer enn tre tiår har levert en stor del av Nigerias statsinntekter gjennom produksjon og eksport av olje og gass. Stridsspørsmålene er retten til land og vann, samt krav om kompensasjon for miljø-ødeleggelser.

I oljeområdene i Nigerdeltaet er det dannet flere væpnede grupper, hvorav noen er rene kriminelle bander, mens andre forfekter politiske mål; de siste med krav om at en større andel av oljerikdommen skal tilfalle den lokale befolkningen. Gruppene, hvorav de best kjente er Niger Delta's People Volunteer Force (NDPVF) og Movement for the Emancipation of the Niger Delta (Mend), står bak sabotasjeaksjoner mot oljeinstallasjoner og kidnappinger både av nigerianske og utenlandske borgere engasjert i industrien for pengeutpressing.

Nigerias farvann ble i 2004 rangert som verdens farligste, med utbredt piratvirksomhet. I 2006 ble to nordmenn kidnappet sammen med to ukrainere fra det norskeide forsyningsskipet «Northern Comrade», men alle fire ble etter kort tid løslatt. Bander står også bak et omfattende tyveri av olje i en organisert virksomhet av meget stort omfang og med knyttet til internasjonale karteller. Dette tyveriet er anslått å ha en verdi på 4–18 milliarder dollar per år.

Et program for økonomisk utvikling i regionen ble i 2006 avvist av Mend. De fleste opprørerne tilhører den etniske gruppen ijaw, Nigerias fjerde største. NDPVF har krevd selvstyre for ijaw-folket. Aksjonene mot oljeindustrien i Niger-deltaet har tidvis redusert Nigerias produksjon og eksport av olje med inntil 1/5, det vil si i et omfang som har reist spørsmål ved landets evne til å opptre som en stor og stabil leverandør av olje blant annet til USA; Nigeria er USAs femte største kilde til importert olje. Den reduserte leveransen fra Nigeria, og den usikkerhet aksjonene i Niger-deltaet medførte, var en medvirkende årsak til den sterke økning i oljeprisene i 2007–2008.

Nigeria og USA inngikk i 2006 en sikkerhetsavtale om felles patruljering av farvannene, og Nigeria søkte samtidig hjelp fra Kina for å styrke sikkerheten i Niger-deltaet.

Kritikere av den politiske utviklingen i Nigeria pekte på at uroen rundt valget i 2007, med delvis manglende legitimitet for Yar'Adua som president med begrenset rikspolitisk erfaring, vil gjøre det vanskeligere å løse det alvorlige sikkerhetsproblemet i Nigerdeltaet, der det pågikk en konflikt som truet landets oljeindustri, og dermed også økonomi. Imidlertid fikk nettopp Yar'Adua gjennom et omfattende amnestiprogram i 2009, der militsgrupper ble gitt politisk amnesti og muligheter for jobbtreningsprogram mot innlevering av våpen. Volden og konflikten i Nigerdeltaet har avtatt betydelig, men aldri forsvunnet helt.

Kampen mot korrupsjon

President Obasanjo gjorde kamp mot korrupsjon til et politisk hovedanliggende, men lyktes bare i begrenset grad i å komme den utbredte korrupsjonen til livs. Nigeria regnes av Transparency International som et av verdens mest korrupte land. Spesielt regnes den politiske eliten for å være korrupt, og kampen om politiske embeter, ikke minst på delstatsnivå, handler derfor mye om muligheten til personlig berikelse, hvilket igjen bidrar til de omfattende uregelmessighetene i avviklingen av valg. Ifølge offisielle overslag har mer enn 400 milliarder dollar forsvunnet som følge av korrupsjon.

En enhet for bekjempelse av korrupsjon, Economic and Financial Crimes Commission (EFCC), ble etablert i 2003, og har reiste tiltale mot flere politiske ledere. En korrupsjonssak i 2004, kalt Nigeriagate, involverte flere store multinasjonale selskaper, og sveitsiske myndigheter gikk samme år med på å føre tilbake til Nigerias myndigheter nær 500 millioner dollar fra konti tilhørende landets tidligere president Sani Abacha.

Regjeringen kunngjorde i 2007 å ville se på alle privatiseringsavtaler gjort under det forrige regimet, da privatisering er en stor kilde til korrupsjon. President Yar'Adua iverksatte også en prosess med å restrukturere oljeindustrien og å oppløse det statlige oljeselskapet Nigerian National Petroleum Corporation (NNPC), som er skandalisert gjennom korrupsjon.

Samtidig som det ikke har lyktes å få bukt med korrupsjonen, har omfattende brudd på menneskerettighetene vedvart. Videre er Nigeria blitt et av de sentrale transittland for handel med narkotika, særlig heroin fra Afghanistan, men også kokain fra Sør-Amerika, til Europa. Gjennom flere år har nigerianske bander blitt beryktet for sine svindelopplegg gjennom brev.

Utenrikspolitikk og internasjonale relasjoner

Nigeria har i kraft av sin posisjon som Afrikas mest folkerike land, samt sin økonomiske og militære styrke, vært regnet som Afrikas stormakt, og har tatt mål av seg å være en toneangivende aktør i afrikansk og global politikk. Nigeria var i 1970- og 1980-årene blant de ledende i den internasjonale kampen mot apartheid og tok til orde for utviklingen av egne atomvåpen, som en motvekt mot Sør-Afrikas kjernefysiske kapasitet. I 2008 ble det inngått en samarbeidsavtale med Iran om utvikling av atomkraft. Nigeria har også sett for seg å bekle et eventuelt fast afrikansk sete i FNs sikkerhetsråd.

Militærjuntaens handlinger etter 1993 førte imidlertid til at landet ble svært isolert, og Sør-Afrika, som selv er en potensiell rival til stillingen som Afrikas mektigste land, ledet en internasjonal kampanje for å boikotte Nigeria. Som følge av gjeninnføringen av demokratisk styresett har Nigeria gjenvunnet noe av sin posisjon som en afrikansk politisk stormakt, blant annet i samarbeid med Sør-Afrika.

Siden 1990-årene har Nigeria vært svært aktiv som pådriver og deltaker i fredsoperasjoner særlig i Vest-Afrika, primært gjennom samarbeidsorganisasjonen ECOWAS i Liberia, Sierra Leone, Guinea-Bissau og Elfenbenskysten, men også gjennom OAU i Tsjad og gjennom AU i Sudan (Darfur), blant annet for å verne om sitt regionale hegemoni og demonstrere sin stormaktsposisjon. Nigeria har også deltatt i en rekke FN-operasjoner, blant annet i Kongo, Libanon, Namibia, Mosambik, på Balkan, i Rwanda, Burundi, Eritrea/Etiopia, Sudan, Haiti, Nepal og Somalia. President Obasanjo spilte, i egenskap av formann i AU, en sentral rolle i mekling mellom partene i konflikten i Sør-Sudan.

Nigeria har tradisjonelt hatt nære forbindelser med Vesten, fremfor alt Storbritannia og USA. Forholdet til Frankrike har vært mer avmålt, ikke minst som en følge av den franske anerkjennelsen av utbryterstaten Biafra. Som regional stormakt har Nigeria søkt å redusere Frankrikes innflytelse i regionen, blant annet gjennom å ta militære initiativer både gjennom OAU og ECOWAS.

Etter gjeninnføring av demokrati har forholdet til USA blitt vesentlig bedret. Nigeria har inngått militært samarbeid med USA, så vel som med Israel, India og Kina. I 2007 bisto Kina Nigeria med å sende opp landets første kommersielle kommunikasjonssatellitt.

Med nabolandet Kamerun har det ved noen anledninger vært et spent forhold, særlig etter en kamerunsk anneksjon av nigerianske fiskerlandsbyer og grensekrenkninger foretatt av kamerunske styrker. I 1994 kom det til en spent situasjon da en strid om halvøya Bakassi (i et område rikt på olje, gass og fisk) førte til troppeansamlinger ved grensen. Den internasjonale straffedomstolen (ICC) ga i 2002 Kamerun medhold i kravet om Bakassi, som ble overlevert Kamerun i 2008. En demarkasjon av grensen mot Kamerun ved Tsjadsjøen ble fullført 2003, og medførte at Nigeria overgav 33 landsbyer til Kamerun.

Nigeria og São Tomé og Príncipe inngikk i 2004 en avtale om felles utvinning av olje og gass i omstridte grenseområder som antas å inneholde betydelige olje- og gassforekomster.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg