Nigeria er Afrikas mest folkerike stat, og en av kontinentets største økonomier. Landets økonomi var tidligere basert vesentlig på landbruk; siden 1970-årene sterkt dominert av olje. Til tross for de store oljeforekomstene har ikke Nigeria i avgjørende grad lyktes å utnytte de til dels betydelige eksportinntektene til varig økonomisk utvikling, og landet regnes fortsatt som et lavinntektsland. Ca. 2/3 av befolkningen lever under fattigdomsgrensen på 1 USD per dag, og Nigeria rangeres som ett av verdens fattigste land, med lav sosial utvikling. Antall fattige har vokst fra midten av 1980-årene, bl.a. fordi landbruksproduksjonen ikke har holdt tritt med folketilveksten. Under kolonistyret, og ikke minst fra den annen verdenskrig, ble nigeriansk økonomi innrettet mot produksjon av råvarer for britiske behov. Ved selvstendigheten i 1960 var nigeriansk økonomi derfor langt på vei innrettet mot Europas behov, og ikke Nigerias egen sosiale og økonomiske utvikling. Det selvstendige Nigeria har vært preget av mangelfull politisk stabilitet, med store indre motsetninger, flere militærkupp og Biafrakrigen (1967–70), alle faktorer som undergravde en stabil økonomisk utvikling. Den store endringen i nigeriansk økonomi inntrådte tidlig i 1970-årene, med sterk økning i oljeutvinningen og -inntektene. Dette gav mulighet for store offentlige investeringer, bl.a. innen samferdsel og industri, men hadde også flere negative følger. Den økte pengestrømmen førte bl.a. til utbredt korrupsjon og sløsing og til et investeringsnivå som synkende oljepriser ikke klarte å oppretthold. Dette resulterte i store låneopptak og høy statlig gjeld i 1980-årene. Moderniseringsoptimismen basert på de store petroleumsforekomstene førte også til en neglisjering av landbruket og landsbygda – og til at Nigeria ble avhengig av matimport; fra å ha vært en netto eksportør av landbruksvarer ved selvstendigheten. Oljeutvinningen har også ført til store miljøødeleggelser, særlig i Nigerdeltaet, der mye av produksjonen finner sted – og dermed til at livsgrunnlaget til lokalbefolkningen der er sterkt forringet. En årsak til det, er også den utbredte kriminaliteten i området. I 2005 stod petroleumsprodukter for rundt 98 % av Nigerias eksportinntekter og om lag halvparten av landets BNI, og landet er derfor sterkt avhengig av oljeprisen på det internasjonale markedet. Selv om landbrukets økonomiske betydning er redusert som følge av oljeutvinning, urbanisering og industrireising, er Nigeria fortsatt i vesentlig grad et jordbruksland. Flere tiltak helt fra 1970-årene har forsøkt å øke matproduksjonen, men uten å nå målet om selvforsynthet.
Som følge av sterk forgjelding, ble et strukturtilpasningsprogram iverksatt 1986; to år senere startet et omfattende privatiseringsprogram for statlig eid virksomhet. Flere planer for privatisering er senere lagt frem, bl.a. i 2000. En hovedutfordring for myndighetene er å skape arbeidsplasser utenom offentlig sektor, som allerede er stor og ineffektiv. Internasjonale sanksjoner mot Nigeria ble innført i annen halvdel av 1990-årene, men avviklet med innføringen av sivilt styre fra 1999, da president Olusegun Obasanjo bl.a. iverksatte tiltak for å fjerne korrupsjon, dog med begrenset hell. I 2002 la Nigeria frem sin strategi for fattigdomsreduksjon, som ledd i å nå FNs tusenårsmål, bl.a. om å redusere fattigdommen innen 2015. En økonomisk utviklingsstrategi fra 2004 la stor vekt på å bedre forholdene for de fattige, men en samtidig status viste at Nigeria ikke vil nå FNs målsettinger for 2015. Pga. de store oljeinntektene har Nigeria tradisjonelt ikke vært en prioritert mottaker av internasjonal bistand, annet enn gjennom utviklingsbanker og FN-organisasjoner. Som følge av statsminister Kjell Magne Bondeviks statsbesøk i 2002, ble det inngått en femårig avtale om utviklingssamarbeid mellom Norge og Nigeria, hvorpå Nigeria ble et samarbeidsland for norsk utviklingshjelp. Norsk støtte ble særlig innrettet mot olje- og miljøsektoren, samt støtte til demokratiutvikling og godt styresett.
Jordbruk
Landbruk er tradisjonelt Nigerias viktigste næringsvei, og er fortsatt av stor samfunnsmessig betydning, ved å sysselsette rundt halvparten av den yrkesaktive befolkningen (2005) og stå for mellom 1/3 og 1/4 av BNI. Som i de fleste afrikanske land har landbrukets relative betydning sunket som følge av urbanisering og modernisering, og denne utviklingen har vært mer markant i Nigeria enn mange andre land, ikke minst pga. den store veksten i petroleumssektoren. Satsingen innen denne førte i 1960- og 1970-årene til en neglisjering av landbruket, og bidrog til at Nigeria på få år gikk fra å være en netto eksportør av jordbruksprodukter til å bli avhengig av import. Ved selvstendigheten i 1960 var landbruket den viktigste økonomiske sektor og stod for ca. 3/4 av eksportinntektene. Ved utgangen av 1980-årene var landbrukets andel av eksportinntektene sunket til under 1 %. Jordbruksproduksjonen er blitt betydelig redusert både som følge av manglende investeringer og ineffektivitet. Jordbrukssektoren domineres av småbønder og tradisjonelle metoder som gir lav avkastning og lite overskudd for markedet. Mangel på infrastruktur (bl.a. lagringsfasiliteter som reduserer det store tapet etter innhøsting) og kapital er også hindre for økt produksjon. Sektoren er også svekket som følge av at ungdom flytter fra landsbygda. Den betydelige avhengigheten av matvareimport skyldes at produksjonen har vært lavere enn folkeveksten og endrede forbruksmønstre. I tillegg har de nordligste områdene flere ganger vært rammet av tørke. Det er anslått at ca. 12 % av arealet i nord er truet av forørkning, og det er igangsatt tiltak for å stanse denne utviklingen. Kun en mindre del av landarealet dyrkes årlig, mens store deler av restarealet ligger brakk og venter på å bli ryddet på ny etter 3–7 års hvileperiode.
Viktigste jordbruksprodukter er bomull, kakao, jordnøtter (peanøtter), palmeolje og gummi. Av matvareprodukter dyrkes yams, maniok, søtpotet, mais og ris i sør, mens hirse og durra kommer til i nord. Rundt byen Zaria i nord er det stor bomullsdyrking, og i sør plantasjer med fremstilling av naturgummi. Som følge av borgerkrigen i Liberia overtok Nigeria i 1990 posisjonen som Afrikas største gummiprodusent; produksjonen går til innenlandsk forbruk. Fedriften er vesentlig begrenset til nordlige områder, og er av stor betydning både for nomadiske folk og for økonomien i den delen av Nigeria. I all hovedsak går jordbruksproduksjonen til innenlands forbruk; bare kakao eksporteres i større omfang. Tidligere var palmeoljeprodukter av stor betydning, men fra å ha verdens største eksportør av palmeolje før 1970, er Nigeria nå en importør.