Nick Lowe er en britisk popsanger, musiker (bass, gitar, keyboard), produsent og låtskriver.
Fra 1968 var han bassist i popbandet Kippington Lodge, som skiftet navn til Brinsley Schwarz året etter. Deres såkalte pubrock var en blanding av soul, country, rhythm and blues og softrock, men tross kritikerros solgte deres seks album (1970–1974) dårlig. Lowe skrev flere av låtene, og (What's So Funny 'Bout) Peace, Love And Understanding fra 1974 er blitt innspilt av mange.
Etter oppløsningen i 1975 dannet han bandet Rockpile med Dave Edmunds. Samtidig begynte Lowe å produserer plater, og etter The Damneds debutsingle fra 1976 har han stått bak album med blant annet Elvis Costello, Paul Carrack, Carlene Carter, Dr. Feelgood, The Fabulous Thunderbirds, John Hiatt, Graham Parker og The Pretenders.
Hans første soloalbum, Jesus Of Cool, og singlen I Love The Sound Of Breaking Glass ble en salgssuksess i Storbritannia i 1978. Året etter fikk Lowe sin andre store hit der, Cruel To Be Kind. Et av hans kjennemerker er fengende poplåter med vittige, ironiske tekster. Deretter fulgte sju stort sett gode album (1979–1990), men synkende platesalg, depresjoner og alkoholmisbruk fikk ham til å ta seg en solopause.
Sammen med John Hiatt og Ry Cooder utgjorde han supergruppa Little Village, som ga ut et selvtitulert album som solgte bra i 1992. Nick Lowe kom tilbake i 1994 med The Impossible Bird – første del av en trilogi med følelsesladde og ofte lavmælte, americana-aktige album der han sang med en dypere stemme enn før. Også Dig My Mood (1998) og The Convincer (2001) ga ham strålende kritikk.
Med albumet At My Age (2007) var han tilbake på Topp 30 i Norge for første gang siden 1978. Oppfølgeren Old Magic (2011) nådde 16. plass her. Høsten 2013 kom juleplata Quality Street.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.