Nice-traktaten, unionsavtale i EU, vedtatt på toppmøtet i Nice, Frankrike, 2000, trådte i kraft 1. februar 2003. Traktaten gav det juridiske og institusjonelle grunnlaget for EUs medlemsutvidelse øst- og sørover; første pulje omfattet 10 land i 2004. Ratifikasjonsprosessen ble sluttført etter et mellomspill hvor Irland først forkastet traktaten i en folkeavstemning i 2002. Ifølge Nice-traktaten får hvert medlemsland én EU-kommissær, med et tak på 27. Får EU flere medlemsland enn dette, fordeles kommissærene ved rotasjon. De store medlemslandene mistet dermed sin overvekt i Kommisjonen.
Også sammensetningen av andre av EUs organer ble endret for å tilpasses et større EU. Samtidig la traktaten en ramme for å videreutvikle EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP). Likeså hjemler den flertallsavgjørelser på en rekke områder hvor hvert medlemsland tidligere hadde hatt vetorett, bl.a. i asyl- og innvandringspolitikken. Planen om å samle Nice-traktaten og de øvrige EU-avtalene i en grunnlovstraktat ble oppgitt etter at folkeavstemninger i Frankrike og Nederland i 2005 forkastet forslaget. Nice-traktaten var dermed fortsatt i kraft til den ble etterfulgt av Lisboa-traktaten i 2009.