italiensk diplomat, politiker og statsteoretiker. Han var statskansler i fødebyen Firenze fra 1498 til han i 1512 ble avsatt og fengslet, men løslatt igjen. I 1526 kom han tilbake til politikken og utfoldet en tid stor diplomatisk aktivitet i Medicienes tjeneste. Allerede i 1527 ble han imidlertid fordrevet fra sin stilling og døde i fattigdom. Årene fra 1512 til 1526 brukte Machiavelli mest til statsteoretisk og annet litterært arbeid. Hans to viktigste politiske verk, Il principe (Fyrsten, norsk utg. 1948, med innledning av H. P. L'Orange) og Discorsi sopra la prima deca di Tito Livio kom ut i 1513 (norsk utgave 2004 i tre bind ved Jon Bingen). I begge drøftes årsakene til staters vekst og fall, og det pekes på de midler statsmenn må bruke for å etablere, bevare og styrke stater. Machiavelli var, i kontrast til de fleste av antikkens tenkere, mer opptatt av statsstyrets mekanikk enn dets moralske formål. Dette henger sammen med hans krasse menneskesyn. Han mente mennesket først og fremst er egoistisk og asosialt og at en stat derfor bare lar seg etablere og styrke ved å holde egoismen og det asosiale i sjakk med sterke midler. I Fyrsten anbefaler han derfor den som skal bygge opp en stat å gå frem uten moralske skrupler. Krever statens interesser det, kan statsmannen endog bruke løgn og bedrag (derfor betegnelsen machiavellisme om politisk skruppelløshet). I en etablert stat mente imidlertid Machiavelli at styret kunne mildnes og i noen grad «demokratiseres».
Bakgrunnen for Machiavellis teorier om statsmannskunsten var Italias politiske forfall. Mens det ellers i Europa oppstod nasjonalstater, var det intellektuelt høytstående og artistisk kreative renessanse-Italia preget av småfyrsters innbyrdes strid og politiske korrumperthet. Machiavelli pekte på hva slags fyrste som trengtes for å befri og samle Italia. Både ordet og begrepet stat stammer i stor grad fra Machiavellis skrifter.