New Zealands geografi

New Zealand består av to store øyer, Nordøya (North Island) 114 690 km², og Sørøya (South Island) 150 460 km², og flere små: Stewartøya like sør for Sørøya, og Chathamøyene, Bountyøyene, Kermadecøyene og flere øyer lenger unna.

New Zealand er en del av øybeltet med vulkaner omkring Stillehavet. Den eldste del av berggrunnen omfatter fossilførende lag fra ordovicium til jura sammen med krystallinske skifrer, gneiser og magmatiske bergarter. I tiden mellom jura og øvre kritt ble disse lag sterkt foldet. Diskordant over disse foldningene ligger lag fra øvre kritt og tertiær, som igjen ble foldet ved jordskorpebevegelser i slutten av tertiær, samtidig som vulkansk virksomhet satte inn. Yngst er flattliggende, kvartære lag. Aktive vulkaner og geysirer indikerer at det fortsatt foregår bevegelser i jordskorpen.

Cookstredet skiller Nordøya fra Sørøya. I den sørlige delen av Nordøya ligger nordøst–sørvest-gående fjellkjeder som er mellom 1000 og 2000 m høye. Lenger vest finnes flere store, vulkanske kjegler; noen er virksomme, som Ruapehu (2797 moh.). Nord for denne ligger den store Lake Taupo, 670 km², i et distrikt med utallige varme kilder. Lengst i vest like ved sjøkanten ligger den utslokte vulkan Mount Egmont (Taranaki), 2518 moh. Langs sjøkanten er det fruktbart lavland både i øst og vest. Mot nordvest, en lang smal landtunge.

På Sørøya løper fjellkjeden Southern Alps (Ka Tiriti o te Moana) langs nesten hele øya fra sørvest til nordøst. I fjellkjeden inngår 16 topper med høyder over 3100 m. Høyest når Aoraki/Mount Cook (3724 moh., ned fra 3754 etter jordskred og erosjon i 2014). Her er flere store isbreer; én går ned til 120 moh., og den lengste, Tasmanbreen, er 29 km lang. Sutherlandfallene har et samlet fossefall på 580 m. Fjellkjeden har fungert som en effektiv kommunikasjonsbarriere mellom øst og vest, og den skaper en regnskyggeeffekt over et bredt sletteland i øst. I sørvest er det en mengde lange, dype fjorder og trange daler med fosser og sjøer mellom høye fjell.