Kystsletten i Louisiana var opprinnelig befolket av urfolket chitimacha. New Orleans ble grunnlagt som fransk Nouvelle-Orléans på en sving av Mississippielvens østbredd i 1718. Ingeniøren Adrien de Pauger utarbeidet den tidligste byplanen som omfattet det nåværende French Quarter/Vieux Carré og besto av 66 kvadrater som dannet et parallellogram. I 1721 hadde New Orleans 470 innbyggere og ble året etter utnevnt til Louisiana-koloniens hovedstad. Fra parisavtalen i 1763 og fram til 1802 tilhørte byen det spanske imperiet under Ny-Spania, deretter Frankrike igjen til 1803, da Louisiana-territoriet ble solgt til USA.
Byen vokste raskt, først med amerikanske, franske, kreolske, cajunske og afrikanske befolkningsinnslag og senere med europeiske immigranter. Slaver arbeidet på store plantasjer med sukkerrør og bomull utenfor byen. I 1840-årene innvandret mange tyske og irske immigranter. På kanaler og jernbaner ble det eksportert produkter nordøstover, blant annet til New York. Lokal og internasjonal handel utviklet seg raskt. New Orleans ble en av verdens største havnebyer, og på vestbredden av elven Mississippi vokste bydelen Algiers raskt. Byen hadde dårlig drikkevann, manglet kloakksystem og ble hjemsøkt av hyppige flommer. Mer enn 5000 av omkring 120 000 innbyggere døde under en epidemi av gul feber i 1853.
Britiske styrker forsøkte å innta New Orleans i 1815, men ble beseiret av amerikanske styrker i slaget om New Orleans. Byen var i 1860 USAs femte største by med nærmere 170 000 innbyggere, velstående og med USAs største slavemarked. Under den amerikanske borgerkrigen klarte unionsstyrker i 1862 å erobre New Orleans fra de konfødererte styrker. Fra midten av 1800-tallet inntraff hurtig økonomisk vekst i områder utenfor New Orleans. Byens relative betydning ble redusert med bygging av stadig flere motorveier og jernbanelinjer.
Fargede borgere i New Orleans, som gjerne hadde utdannelse og blandet bakgrunn, protesterte over fravær av borgerrettigheter etter borgerkrigen. Spenningen mellom fargede unionister og hvite veteraner fra konføderasjonshæren kulminerte i 1866, da hvite innbyggere drepte 35 mennesker og såret over hundre fargede borgere. Anti-italienske holdninger førte til lynsjing av 11 italienere i 1891. Tidlig på 1900-tallet ble byen hjemsøkt av epidemier av gul feber og andre tropiske infeksjonssykdommer.
Omkring 1950 var ikke New Orleans sørstatenes førende urbane område lenger. Nye forsteder trakk innbyggere bort fra byen og fra 1970 inntraff en nedgang i innbyggertallet, mens det økte i forstedene (metropolitan area). New Orleans ble i økende grad avhengig av inntekter fra turisme.
Store områder med lavtliggende sumper ble drenert på slutten av 1900-tallet. Nettverket av diker og pumper har sviktet flere ganger, og fullstendig da orkanen Katrina rammet i august 2005 og dikene brast. Orkanen gjorde store materielle skader og førte til at mer enn 1500 mennesker mistet livet i Louisiana, de fleste i New Orleans. Titusener av mennesker ble evakuert mens 80 prosent av byen ble oversvømt. Orkanen Rita påfølgende måned førte til ytterligere skader. På grunn av det store skadeomfanget slo mange innbyggere seg ned utenfor bygrensen. New Orleans' befolkning ble kraftig redusert, men økte igjen på 2010-tallet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.