Den såkalte Rani Pokhri-innskriften fra 1670 viser at språket nepali var i bruk i Katmandu før Prithvi Narayan Shah erobret byen i 1768. Kongen selv var en av de første som brukte språket litterært. Bhanubhakta Acharya (1814–1868) er blitt kalt nepali-litteraturens far. Han oversatte det store sanskrit-eposet Ram Ramayana til nepali, skrev nasjonalistisk poesi og ga den nye litteraturen form.

Motiram Bhatta (1855–1896) førte dette arbeidet videre. Han utga tidsskrifter og dannet en dikterskole som er kjent for sin erotiske poesi. Med Lekhanath Paudyal (1884–1965) kom den nye tids tanker inn i poesien. Også Balakrishna Sama (1903-1981) opptrer som humanist, men har ikke den brede orientering som Lakshmiprasad Devkota (1909–1959) gir uttrykk for i sin følsomme poesi. Som landflyktig redigerte han fra Benares i India tidsskriftet Yugbani, der han gjorde seg til talsmann for et demokratisk Nepal. Pagal (Den gale), kanskje hans best kjente verk, skrev han mens han selv var innlagt til psykiatrisk behandling. Politisk bevisste var også de dikterne som tilhørte gruppen Sharada, som egentlig er navnet på et litterært tidsskrift.

Etter 1951, da det ble mulig å skrive fritt, har alle slags retninger blomstret. Fremst står Mohan Koirala (1926-2007) med sine prosadikt. Guru Prasad Mainali (1900-1971) gir i sine noveller glimt av nepalsk hverdag. Fra den indiske siden av grensen, særlig Darjeeling og Benares, har det også kommet betydelig prosa.

Kvinnene er kommet med, for eksempel Sarita Pradhan, som i romanen Archana (1976) skildrer nepalere bosatt i Darjeeling.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg