tysk forfatter av jødisk familie, født i Berlin, død i Stockholm. Hun ble 1933 revet ut av en beskyttet tilværelse; i 1940 lyktes det henne, bl.a. ved Selma Lagerlöfs hjelp, å flykte til Sverige sammen med sin mor like før de skulle deporteres.
Hennes forfatterskap er inspirert av jødenes skjebne, særlig under den annen verdenskrig. Hennes dikt og lyriske spill er preget av den jødiske tradisjon, så vel i språk som i bruk av symboler og metaforer. I sine vers gjør hun bruk av salmenes frie rimløse rytmer og hymneform. Klagene over Israels martyrium er frie for anklager og preget av lengsel etter kjærlighet og forsoning, f.eks. mysteriespillet Eli (1950, norsk overs. 1967). I 1947 utkom det første bindet av hennes dikt, In den Wohnungen des Todes, i 1949 Sternverdunkelung; 1958 Und niemand weiss weiter; 1959 Flucht und Verwandlung. I 1961 ble hennes samlede dikt utgitt under tittelen Fahrt ins Staublose, 1962 fulgte de dramatiske verkene under tittelen Zeichen im Sand. I 1965 utgav hun diktsamlingen Späte Gedichte og 1966 Die Suchende.
Hun ble i 1966 tildelt Nobelprisen i litteratur sammen med den israelske forfatteren S. J. Agnon. I 1968 kom en samling dikt på norsk under tittelen Rekviem for Israel.