Nederlands samtidshistorie

Etter valget i 1994 overtok en koalisjon av det sosialdemokratiske PvdA, og de liberale partiene VVD og D66, med Wim Kok som statsminister. Dette var første gang siden 1917 landet hadde ei regjering uten noe kristeligdemokratisk parti, og det var framfor alt i denne perioden landet gjennomførte liberale reformer som likekjønnete ekteskap.

Denne regjeringa ble sittende til april 2002, da den søkte avskjed etter en kritisk rapport om nederlandske FN-soldaters manglende inngripen i Srebrenica-massakren. Måneden etter ble landet rystet av at den høyrepopulistiske politikeren Pim Fortuyn ble skutt ned på åpen gate. Ved underhusvalget ni dager senere ble Pim Fortuyns Liste (LPF) nest største parti med 26 mandater, mens CDA under Jan Peter Balkenende ble størst med 43 mandater. Balkenende dannet ei koalisjonsregjering av CDA, LPF og VVD.

Denne nye koalisjonen sprakk allerede etter 87 dager, som følge av intern strid mellom uerfarne LPF-politikere, og det ble utlyst nyvalg alt i januar 2003. Etter dette ble LPF betydelig svekket, og Balkenende kunne regjere videre med en koalisjon av CDA, VVD og D66. Den nye regjeringen la opp til omfattende innstramninger og til et kriseforlik med partene i arbeidslivet, som botemidler mot lav økonomisk vekst og økende budsjettunderskudd og arbeidsledighet. Inspirert av LPF la de også opp til innstramninger i innvandrings- og kriminalpolitikken. PvdA ble nest største parti og kritiserte regjeringa skarpt for at den bidro sterkt til den USA-ledede Irak-krigen.

I 2004 skjedde et nytt politisk drap, da den venstreradikale filmskaperen og samfunnsdebattanten Theo van Gogh ble stukket ned og drept på åpen gate i Amsterdam av en islamist. Drapet hang sammen med at van Gogh hadde regissert kortfilmen Submission om kvinneundertrykkelse i muslimske samfunn. Denne affæren utløste en bølge av vold og hærverk, der blant annet et tjuetalls moskeer og kirker ble satt i brann, og innvandringspolitikken ble et stridstema i en annen grad enn tidligere.

To år senere viste det seg at den somaliskfødte islamkritikeren Ayaan Hirsi Ali, som hadde skrevet manus til Submission, hadde gitt feil opplysninger for å få asyl i Nederland da hun kom til landet i 1995. Sentrumspartiet D66 krevde at innvandringsminister Rita Verdonk (VVD) gikk av og trakk seg fra regjeringa da kravet ble avvist. Dette førte til ei regjeringskrise sommeren 2006 og nyvalg i november samme år. Etter lengre forhandlinger kunne Balkenende i februar 2007 danne ny regjering, en koalisjon mellom CDA, PvdA og det kristenkonservative partiet ChristenUnie.

Valget i 2006 ble også et godt valg for Sosialistische Partij (SP), som fikk sitt beste resultat noensinne med 25 mandater. På motsatt fløy kom det høyrepopulistiske og innvandringskritiske Partij voor de Vrijheid (PVV) inn i underhuset for første gang med ni mandater, og dette partiet fikk vind i seilene ettersom regjeringa langt på veg myket opp asylpolitikken tilbake der den hadde vært før drapet på Fortuyn i 2002.

Partileder i PVV Geert Wilders kom senere i søkelyset da han krevde å forby Koranen i Nederland, og da han ga ut den sterkt islamkritiske kortfilmen Fitna i 2008. Denne filmen vakte protester i mange muslimske land og kritikk helt til topps innen EU, og Wilders ble stilt for retten, tiltalt for å vekke hat mot muslimer.

I valget i 2010 ble statsminister Balkenendes parti CDA halvert, og det liberalkonservative VVD ble landets største parti for første gang. PvdA ble nest størst, mens Wilders’ PVV gjorde et brakvalg og ble tredje størst. VVDs partileder Mark Rutte gikk til det uvanlige skrittet å danne ei mindretallsregjering: Regjeringa Rutte I bestod av VVD og CDA, med parlamentarisk støtte fra PVV. Mark Rutte ble dermed første statsminister fra VVD, har siden 2010 ledet fire koalisjonsregjeringer og er den lengstsittende statsministeren i Nederlands historie.

I 2010-årene ble det politiske landskapet mer fragmentert: I 2010 var ti partier representert i underhuset, i 2017 hadde dette steget til tretten og i 2021 var hele sytten partier representert. Samtidig har de tradisjonelle statsbærende partiene mistet oppslutning, spesielt PvdA: Partiet deltok i regjeringa Rutte II sammen med VVD fra 2012 til 2017, men i valget i 2017 gikk partiet på et katastrofalt tap, og gikk ned fra 38 til ni mandater. Dette nederlaget kom delvis som følge av at partiet i regjering hadde støttet kutt i velferdsordningene, blant annet i eldreomsorgen. CDA fikk også for første gang hatt under tjue mandater i valgene i 2010-årene, men har likevel vært koalisjonspartner i regjeringene Rutte III og Rutte IV, som har bestått av VVD, CDA, D66 og ChristenUnie.