Natur- og miljøvern på Svalbard

Allerede på 1800-tallet ble det uttrykt bekymring fra iakttakere i Europa over nedslaktingen av dyrelivet på Svalbard. I 1912 ble en internasjonal komité etablert for å lage et forslag til naturvern på øygruppen. Etter krigen tok Landsforeningen for naturfredning i Norge opp spørsmålet og to svalbardeksperter, geolog Adolf Hoel og botaniker Hanna Resvoll-Holmsen, ble bedt om å lage et fredningsforslag. Dette ble levert i 1921 og inkluderte både natur og kulturminner. Svalbardloven av 1925 åpnet for fredning av «dyr, planter, naturformasjoner, landstrekninger og fortidslevninger» og Svalbardreinen ble fredet samme året. Hvalrossen ble fredet i 1952 og isbjørnen i 1973. De første områdene som ble fredet var to større områder i 1932 som ble fredet for sin botaniske verdi og Kong Karls land i 1939 som et viktig område for isbjørnhier.

I 1973 ble det opprettet flere store verneområder: tre nasjonalparker, to naturreservater og 15 fuglereservater på tilsammen ca 25 000 km². Moffen og Bjørnøya naturreservater fulgte i henholdsvis 1984 og 2002. I 2003 ble det vedtatt opprettelse av flere nye verneområder, som til sammen omfatter 4449 km², eller 8 % av Svalbards samlede areal. Dette er den mest omfattende fredning som er gjennomført i Norge siden de store verneområder på Svalbard kom i 1973. Tre nasjonalparker ved Isfjorden ble opprettet, som omfatter blant annet Reindalen mellom Longyearbyen og Sveagruva. I tillegg ble Festningen geotopverneområde, Ossian Sars og Hopen naturreservater opprettet. Indre Wijdefjorden nasjonalpark ble opprettet i 2005.

Selv om vern av det som da ble kalt fortidslevninger var med i de tidlige forslagene var det ikke før i 1974 at kulturminneforskrifter ble vedtatt. Forskriftene ble revidert og bedre tilpasset de faktiske forholdene i 1992 og i 2002 ble de en del av svalbardmiljøloven.

Lov om miljøvern på Svalbard, populært kalt svalbardmiljøloven, trådte i kraft i 2002 med revisjon i 2012. Dette er første gang at alle sider av miljølovgivning er samlet i én lov. Lovens formål er «å opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard når det gjelder sammenhengende villmark, landskap, flora, fauna og kulturminner. Innenfor denne ramme gir loven rom for miljøforsvarlig bosetting, forskning og næringsdrift.»

Svalbards lette tilgjengelighet har gjort øygruppen til den mest besøkte av alle polare områder, og den økende turisttrafikken har stilt samfunnet overfor nye utfordringer. Myndighetene ønsker å styre reiselivsnæringen ved å legge restriksjoner på hva slags turisme som skal tillates i de ulike områdene på øygruppen. I nasjonalparkene tillates kontrollert turisme med utgangspunkt blant annet fra båt, mens man søker å holde ferdselen i naturreservatene på et lavt nivå. Det er også etablert to områder nær Longyearbyen som skal sikre hundekjørere og skigåere tilgang til egnet terreng uten motorisert ferdsel. Det økende antall turistekspedisjoner som legges til avsidesliggende områder har gjort det nødvendig å pålegge disse å forsikre seg mot kostnadene til redningsoperasjoner. All ferdsel i naturreservatene og nasjonalparkene er meldepliktig til Sysselmannen på Svalbard.

Marint søppel - søppel fra havet som ender på strendene - er et stort forurensningsproblem på Svalbard. Den overveiende delen kommer fra fiskeriaktivitet: tapt fiskeutstyr og plastsøppel forårsaker store lidelser og skader på dyrelivet i tillegg til det estetiske aspektet. Hver sommer siden 2000 har Sysselmannen på Svalbard organisert strandryddingstokt hvor beboere i Longyearbyen får sjansen til å være med ut til forskjellige områder og plukke søppel fra strendene. 93 m³ innplukket strandsøppel var fasit i 2016. Også andre lokale grupper i Longyearbyen og Ny-Ålesund organiserer søppelplukking og enkelte cruiseoperatører legger denne aktiviteten til noen av sine turistopplegg.

• Svalbard

• Sysselmannens brosjyre om verneområdene på Svalbard