svensk erkebiskop, teolog og religionshistoriker. Söderblom studerte teologi i Uppsala, og kom til Paris 1894 der han tok doktorgraden ved Sorbonne 1901. Samme år ble han professor ved universitetet i Uppsala, noe som innledet den sterke svenske forskningstradisjonen i religionshistorie. 1914 ble han erkebiskop og viet resten av livet sitt til kirkelig og økumenisk arbeid. Han tok initiativet til det økumeniske kirkemøtet i Stockholm 1925 og var aktiv i fredsarbeidet. Han fikk Nobels fredspris 1930.
Söderbloms teologiske og religionshistoriske arbeid bygger på tanken om en dynamisk gudsåpenbaring som kommer til uttrykk ikke bare i Bibelen, men også i religionshistorien generelt. Han så på alle religioner som uttrykk for en intuitiv gudsfornemmelse og en kilde for den kristne teologi. Spesielt la han vekt på iransk religion som en profetisk forløper for kristendommen, men han behandlet også gudstroens opprinnelse, mystikk og «primitiv» religion. Söderblom skrev bl.a. La Vie future d'après le mazdéisme (1901, doktoravhandling), Kristendomen och religionerna (1904), Religionsproblemet inom katolicismen och protestantismen (2 bd., 1910) og Den levande Guden (1932).