Området vi idag kjenner som Namibia har historisk vært tynt befolket av jeger og sanker-kulturer. Fra 1600-tallet og framover migrerte flere grupper inn i området, fra nord kom kvegdrivere som nama og hereo. Fra sør kom afrikaanstalende fra Kappkolonien. På 1800-tallet gjorde Tyskland krav på territoriet. Tyskernes kolonisering var svært brutal, og og i årene 1903–1908 gjennomførte de det som er kjent som det tjuende århundrets første folkemord, se folkemordet i Namibia. Under første verdenskrig erobret britene området og la det under Sør-Afrikaunionen.

Verken Folkeforbundet eller arvtageren FN godtok Sør-Afrikas overherredømme over Sørvest-Afrika. På 1960-tallet vokste det også fram en væpnet frigjøringsbevegelse i nabolandene. Landet ble selvstendig først i 1989.

Eldre historie

Hellerisninger
Helleristninger ved Twyfelfontein, Namibia ca 5000 år gamle.
Hellerisninger
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Forholdsvis lite er kjent om Namibias eldste historie, men funn av mer enn 25 000 år gamle hulemalerier peker i retning av at san-folket var landets tidligste innbyggere. Sanfolket holdt i eldre tid til i hele det sørlige Afrika, men ble fortrengt nordover etter europeernes etablering i den sørlige delen av kontinentet på 1600-tallet.

Jakt og sanking var livsgrunnlaget for det omstreifende sanfolket, som gradvis ble fortrengt av andre innvandrende folkeslag. Først av disse var det nomadiske kvegfolket nama, dernest damara, som drev både kveghold og jakt, samt kobbersmelting. Også hereroene, som slo seg til i de nordøstre og sentrale deler av landet, holdt kveg og utviklet en nasjon med sentral ledelse under en høvding.

I nord dannet ovamboene flere statsdannelser, på begge sider av Kunene-elven, og drev jordbruk. I nordøst etablerte det beslektede kavango-folket statsdannelser.

Kolonisering og folkemord

Namibiske fanger under folkemordet
I kolonien Tysk Sørvest-Afrika (nå Namibia) gjorde folkegruppene herero og nama opprør mot de tyske kolonistene som hadde slått seg ned på deres beiteland. Det førte til at tyske tropper mellom 1903 og 1908 gjennomførte det som er kjent som det tjuende århundrets første folkemord. Rundt 80 prosent av namaer og hereroer ble drept gjennom krig, fordriving i ørkenområder og opphold i konsentrasjonsleirer.
Av /Der Spiegel.

Europeiske stater viste senere interesse for Namibia enn for de fleste andre territorier i Afrika, til tross for at portugisiske sjøfarere gikk i land på Namibia-kysten allerede i 1486 uten å etablere verken handelsstasjoner eller befestninger.

På 1670-tallet utforsket afrikaanere (boere) fra Sør-Afrika deler av Namibia, og fra rundt 1790 kom afrikaanske handelsmenn og bosettere til landet, opp til Etosha Pan og ovambo-kongedømmene. Tidlig på 1800-tallet innvandret oorlam-nama-kvegrøvere fra Kappkolonien og etablerte en statsdannelse rundt Windhoek, ledet av høvding Jonker Afrikaner. Noe senere slo en gruppe fra Kapp seg ned sør for Windhoek, senere kjent som Rehoboth Basters. Bevegelse av namaer nordover og hereroer sørover forårsaket væpnet konflikt i sentrale deler av landet.

På 1800-tallet etablerte europeiske misjonsselskaper seg i det senere Namibia; britiske og tyske i sør, finske i nord. De tyske misjonærene agiterte for anneksjon. Europeiske handelsmenn og jegere drev virksomhet i området, som i 1876 ble lagt inn under den britiske krone som protektorat, og fra 1884 administrert som en del av Kappkolonien. Dette medførte en antagelse om at Storbritannia ville legge under seg hele Namibia, som en forlengelse av Kappkolonien. Ved Berlinkonferansen i 1884–1885 ble området allikevel tilkjent Tyskland under navnet Tysk Sørvest-Afrika.

I årene som fulgte ble det tyske flagget reist i bosettingene langs kysten fra Oranje-elva i sør til Kunene-elva i nord, med unntak av ved hvalstasjonen i Walvis Bay. Fra 1885 etablerte Tyskland en koloniadministrasjon og inngikk avtaler med lokale ledere. I 1891 ble fortet Alte Feste bygd i Windhoek, som deretter ble sete for tysk kolonistyre, og senere landets hovedstad.

Det tyske styret i Sørvest-Afrika var et av de mest hensynsløse i kolonihistorien. Mellom opprettelsen av kolonien i 1885 og fram til århundreskiftet ankom 3000 tyske bosettere det sentrale høylandet. Her fordrev de hererofolket fra deres tradisjonelle beiteområder.

Namafolket, under ledelse av Hendrik Witbooi, ville ikke underkaste seg og ble angrepet av en tysk styrke i 1893–1894. Dette førte til at namaene ble tyskernes allierte i en tysk splitt og hersk-politikk. I 1904 gjorde hereroene, ledet av Samuel Maherero, opprør. Sjefen for de tyske styrkene, general Lothar von Trotha, beordret total utryddelse av hererofolket, som ble slått under slaget ved Waterberg. De som ikke ble drept, ble drevet ut i Kalahariørkenen, hvor svært mange tørstet og sultet i hjel. Von Trothas styrker fortsatt å jakte på overlevende i ørkenen, de som ble fanget ble satt i arbeidsleire, som fikk den tyske betegnelsen konzentrationslager – konsentrasjonsleir. Dødeligheten i disse leirene var svært høy, og leirene var en direkte forløper for leire tatt i bruk av nazister i Europa 30 år senere.

Også namafolket sluttet seg etter hvert til opprøret. Tyskerne svarte med samme strategi som ovenfor hereroene, nama ble jaget, drept og forvist til leire. 1800 av dem ble sendt til Shark Island, en konsentrasjonsleir utenfor havnebyen Lüderitz, hvor opp mot 80 prosent døde. Deriblant flere av opprørets lederskikkelser. Hedrik Witbooi ble drept i 1907. Dermed var motstanden mot det tyske styret i realiteten også slått ned, men sporadisk geriljaaktivitet holdt frem til 1909.

De fleste forskere er enige om at folkemordet på herero og nama var 1900-tallets første folkemord. Rundt 100 000 personer, i hovedsak herero, ble drept mellom 1904 og 1907. Etterkommere av herero- og nama-overlevende har i flere år søkt kompensasjon fra den tyske stat, noe de så langt ikke har oppnådd.

Under fremmed styre

Sør-Afrikaunionen gikk med på britisk side i første verdenskrig og erobret Sørvest-Afrika i 1914. Da kong Mandume av Oukwanyama i Ovamboland ble slått i en militær kampanje i 1917, kom også den nordligste del av territoriet under fremmed kontroll. Etter krigen fortsatte sørafrikanske styrker å holde territoriet. Det ble styrt etter militær lov til det ble gjort til et mandatområde under Folkeforbundet i 1920. Deretter var området styrt av Sør-Afrikaunionen på vegne av den britiske krone.

I praksis ble Sørvest-Afrika innlemmet i unionen, sørafrikansk lovgivning ble innført. Blant annet innebar det at afrikanerne bare kunne bo i spesielt avsatte reservater og fortsatt tjene som billig arbeidskraft for det europeiske jordbruket og for gruveselskapene, i tråd med kolonitidens ordning om kontraktsarbeid. Motstand fra flere afrikanske grupper ble, som før, slått ned. Om lag halvparten av den tyske befolkningen ble deportert eller reiste frivillig. Innvandring av hvite fra Sør-Afrika ble oppmuntret, og i 1925 gav den sørafrikanske regjeringen territoriets hvite innbyggere begrenset selvstyre. I 1949 fikk disse representasjon i den sørafrikanske nasjonalforsamlingen.

I 1933 ba den sørafrikanske regjeringen Folkeforbundet om tillatelse til å innlemme Sørvest-Afrika i Sør-Afrikaunionen, men anmodningen ble avvist. Etter at FN erstattet Folkeforbundet ble henvendelsen gjentatt i 1946, men FN gjorde i stedet landet til et «tilsynsområde», en forordning Sør-Afrika nektet å godta. I 1950 fastslo den internasjonale domstolen at Sør-Afrika ikke var skikket til å styre Sørvest-Afrika som et tilsynsområde, men Sør-Afrika ville ikke oppgi sin kontroll over territoriet.

I 1966 vedtok FNs hovedforsamling å ende mandatet, slik at Sør-Afrikarepublikken ikke lenger hadde rett til å administrere landet. Året etter oppnevnte FN et råd som skulle styre landet, som fikk liten praktisk rolle idet Sør-Afrika nektet å overdra kontrollen over territoriet, som fra 1967 fikk navnet Namibia. Sør-Afrika annekterte i 1977 Walvis Bay og Penguinøyene, som så ble administrert som en del av Kapp-provinsen.

Sørafrikansk apartheid-politikk ble langt på vei innført også i Namibia, blant annet gjennom opprettelsen av bantustan. Selv om Sør-Afrika oppga å innlemme Namibia, ble Namibia i stadig større grad også økonomisk integrert med Sør-Afrika.

Frigjøringsprosess

Organisert motstand mot det sørafrikanske styret vokste frem i 1950-årene. I 1957 ble Ovamboland People's Congress dannet med utgangspunkt i Ovamboland og landets største folkegruppe, nord i landet. OPC ble i 1960 til South West Africa People's Organisation (SWAPO).

I 1966 startet SWAPO en væpnet frigjøringskrig i Namibia, med sin militære gren, People's Liberation Army of Namibia (PLAN). Den sørafrikanske okkupasjonen av Namibia økte i omfang fra midten av 1970-årene. FNs Sikkerhetsråd gjentok i 1974 sitt krav om at Sør-Afrika skulle trekke seg tilbake fra Namibia. Sør-Afrika ønsket ikke å rette seg etter dette og lanserte i stedet en slags «grunnlovskonferanse», kalt Turnhalle-konferansen, om Namibias framtid. Her ble det streket opp en framtid for Namibia som lignet den i Sør-Afrika, med apartheidlover og selvstyrte bantustans etter etniske skillelinjer.

Etter at nabolandet Angola ble selvstendig i 1975 opprettet PLAN baser i Angola, og SWAPO flyttet sitt hovedkontor til Luanda. Allerede kort tid etter selvstendigheten invaderte Sør-Afrika Angola, men ble slått tilbake. I 1978 ble SWAPO anerkjent av FN som legitime representanter for det namibiske folket, samme år innledet Sør-Afrika nok en invasjon av Angola. Ved den lille byen Cassinga i Angola angrep sørafrikanerne en flyktningeleir bestående av både PLAN og sivile flyktninger. Ifølge senere undersøkelser gjort av Angola og SWAPO ble rundt 600 sivile drept, samt et ukjent antall PLAN-soldater. Dette var begynnelsen på det som i Sør-Afrika ble kjent som «grensekrigen», arenaen var det sørlige Angola, grenseområdene mellom de to landene og etter hvert Caprivistripen i Namibia. Midt i 1980-årene var det anslagsvis 100 000 sørafrikanske soldater i Namibia, samtidig som en namibisk militærstyrke ble bygd opp (South West African Territory Force, SWATF).

I 1983 kom etterfølgeren til Turnhalle-konferansen sammen i Multi-Party Conference (MPC). Også denne ble boikottet av SWAPO. Verken regjeringen eller nasjonalforsamlingen var folkevalgt, og den namibiske nasjonalforsamling hadde ikke anledning til å treffe beslutninger om Namibias fremtidige status. I 1985 innsatte Sør-Afrika en overgangsregjering – Transitional Government of National Unity (TGNU). Det første direkte møte mellom SWAPO og Sør-Afrika ble avholdt på Kapp Verde i 1984, også dette uten resultater.

Tanken om å koble Namibias selvstendighet til Cubas tilbaketrekking fra Angola ble først hentet fram av USA i 1981. Dette ble etter hvert også Sør-Afrikas posisjon. Forhandlingene om Namibias selvstendighet i 1980-årene ble derfor nært knyttet til utviklingen i Angola, og et gjennombrudd kom først etter at tilnærmingen mellom Sovjetunionen og USA kom i stand som følge av den sovjetiske glasnost. En eventuell tilbaketrekking av sørafrikanske tropper fra Namibia ble knyttet til en tilbaketrekning av kubanske tropper fra Angola. Kubanerne hadde intervenert i Angola i 1975 for å stoppe den sørafrikanske invasjonen. I mars 1988 led Sør-Afrika sitt største militære nederlag ved Cuito Cuanavale i Angola. Etter forhandlinger ble den såkalte Brazzaville-avtalen mellom Angola, Cuba og Sør-Afrika vedtatt 22. desember 1988. Denne åpnet for fullstendig kubansk tilbaketrekning fra Angola og fjernet Sør-Afrikas vesentligste innvending mot å gå med på iverksettelsen av FN-resolusjonen.

Fredsplanen for Angola ble aktivisert i april 1989, og samtidig ble FN-resolusjonen satt ut i livet i Namibia. Denne innebar at det ble satt inn en sivil/militær FN-styrke, United Nations Transition Assistance Group (UNTAG), som bestod av 4650 soldater, 500 politifolk og om lag 1000 sivile observatører; Norge deltok med politifolk og valgobservatører. Sør-Afrika begynte deretter å trekke ut sine soldater. Langs grensen til Angola og Zambia ble en demilitarisert sone på 50 kilometers bredde opprettet under FN-kontroll. Samtidig begynte namibiske flyktninger fra utlandet å vende hjem, herunder SWAPOs eksil-ledelse. Størstedelen av de om lag 80 000 flyktningene returnerte til Namibia sommeren 1989.

TGNU ble oppløst 1. mars 1989 og generaladministrator Louis Pienaar tok alene over styringen av Namibia, fra 1. april i konsultasjon med FNs spesialutsending, Finlands senere president Martti Ahtisaari. Forflytning av PLAN-soldater fra Angola inn i Nord-Namibia 1. april førte til sammenstøt med sørafrikanske styrker og skapte en midlertidig krise i gjennomføringen av fredsplanen. Over 300 PLAN-soldater ble rapportert drept i kampene.

Selvstendighet

Namibia

SWAPO-lederen Sam Nujoma under valgkampen i 1999. Nujoma ble innsatt som landets første president 21. mars 1990 etter at hans parti fikk rent flertall ved valget. Han ble gjenvalgt med overveldende margin i 1994 og 1999 og trakk seg tilbake 2005. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Valget til lovgivende forsamling ble avviklet under oppsyn av UNTAG i november 1989, og ble vunnet med klar margin av SWAPO, som fikk 57,3 prosent av stemmene og rent flertall med 41 av 72 representanter i forsamlingen. Den demokratiske Turnhalle-alliansen (DTA) ble det viktigste opposisjonspartiet, med 21 representanter. SWAPOs leder Sam Nujoma ble av nasjonalforsamlingen valgt til Namibias første president. Den 21. mars 1990 ble Namibia en selvstendig republikk.

SWAPO forsterket sin posisjon ved de påfølgende parlamentsvalg, og ved valget i 1994 fikk de i overkant av 76 prosent av stemmene. Nujoma ble gjenvalgt i 1994, og parlamentet endret i 1998 grunnloven, slik at han kunne bli gjenvalgt for en tredje periode, i 1999. Dette førte til at SWAPO-veteranen og fagforeningslederen Ben Ulenga gikk ut og dannet Congress of Democrats (COD), som ble største opposisjonsparti. COD svekket ikke SWAPO, men splittet opposisjonen ytterligere.

Ved valget i 2004, som også ble vunnet med klar margin av SWAPO, trådte landsfaderen Nujoma i 2005 tilbake og ble etterfulgt av en annen veteran fra frigjøringskampen, Hifikepunye Pohamba, som fikk 75,4 prosent av stemmene. Han ledet SWAPO til ny valgseier i november 2009, med en utbrytergruppe fra regjeringspartiet, Rally for Democracy and Progress (RDP), som nest største parti. Også ved valget i 2014 beholdt SWAPO majoriteten med en rekordoppslutning på 86 prosent. Partiets leder Hage Geingob ble president. Han ble gjenvalgt til posten ved valget i 2019, men nå hadde oppslutningen falt til 56 prosent. Dette er den laveste oppslutningen en presidentkandidat fra SWAPO har hatt siden frigjøringen.

SWAPO har som regjeringsparti ført en moderat, sosialdemokratisk politikk med blandingsøkonomi, men uten å gjennomføre de store endringene, slik frigjøringsbevegelsen agiterte for. De nære økonomiske båndene til Sør-Afrika ble ytterligere styrket etter regimeskiftet der i 1994. Det er ikke gjennomført grunnleggende endringer i den koloniale bosetterøkonomien, selv om det i 1995 ble vedtatt en jordreform, som gradvis ble iverksatt. I 2005 ble de første ekspropriasjoner av storgårder (eid av hvite) gjennomført – for fordeling av jord til (svarte) småbønder. Målsettingen er å gi jord til om lag 250 000 jordløse.

Med sin dominerende størrelse har SWAPO hatt kontroll med utviklingen i Namibia uten å måtte ty til direkte politisk undertrykking. Like fullt er partiet beskyldt for maktarroganse, med et styresett som minnet om ettpartistyre. Partiet er blant annet blitt beskyldt for misbruk av statsapparatet i valgkamper, og det er blitt stilt spørsmål ved rettsapparatets uavhengighet. Misnøye i Caprivi-stripen førte i 1999 til et mislykket væpnet opprør der, iverksatt av Caprivi Liberation Front (CLF). I 2007 ble ti menn dømt for landsforræderi for å ha stått bak dette opprøret.

Namibias grunnlov tar ikke spesifikt hensyn til den opprinnelige befolkningen og har ikke undertegnet internasjonale konvensjoner; san-folket opplever diskriminering – selv om grunnloven forbyr etnisk diskriminering. Et grunnlag for politikken etter selvstendigheten har vært nasjonal forsoning, men san blir i noen grad uglesett fordi mange ble vervet av apartheid-regimets militære enheter. San er en liten og sårbar folkegruppe på rundt 35 000 mennesker, det samme er himba-folket ved Kunene-elven, som teller rundt 15 000.

Et særlig sårbart tema er interne forhold i SWAPO under frigjøringskrigen, da det ble drevet klappjakt på påståtte agenter for fienden. Mange ble internert og torturert, først i Tanzania og Zambia, deretter i SWAPOs baseområde i Angola; 700 skal også ha forsvunnet. Partiet selv hevder at det ikke har gjort noe galt. I 2007 ba menneskerettighetsgrupper Den internasjonale straffedomstolen om å etterforske forhenværende president Nujoma for drap begått av SWAPO, uten at det har ført til noen formell anklage.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

skrev Jan Alfred Lüders

Dag Leraand`s artikkel om Namibia er interesant nok. men det er enkelte ting å utsette på objektiviteten om kolonitiden. Jeg har arbiedet og bodd i landet i ca 10 år. I denne tiden har jeg i perioder hatt muligheter til å lese og erfare alt om Namibia fra mennesker (både svarte og hvite) som har vært rene skattkammerat av historier. Særlig bibliotekene i Walvis Bay og Windhoek har vært gode å ha. Jeg har en mengde med fotokopier fra kolonitidens historie. Særlig den tyske kolonitiden er som vanlig svært farvet av gamle fordommer. Med hensyn til opprøret mot de tyske styrker, så var dette en heller mangfoldig affære. Tyskerne hadde faktisk en meget god dialog med de innfødte. De forskjellige folkeslagene i Namibia var derimot i stadig konflikt med hverandre. I 1904 kom det første opprøret da en Nama stamme kom i konflikt med den tyske lederen i Warmbad området. Dette utartet seg til et mindre slag. Major von Leutwein og en mindre styrke opprettet fred, og et det endte faktisk med en lengre fredsperiode mellom Namaene og Tyskerne. Noe senere gikk Hereroene til angrep på en tysk bosetning. 123 tyskere ble myrdet. Captain Victor Franke og en styrke fra Swakokmund slo ned opprøret ved Omaruru. Både von Leutwein og Franke oppførte seg meget bra, og var langtfra noen slaktere. De to hadde også en meget stor stjerne hos både Namaer og Hereroer.Etter disse to kom så "den stereotypiske tyske militærtypen" inn, nemlig General von Trotha.Han sto bak angrepet ved Waterberg. Det var immidlertid ingen lett oppgave han hadde. De tyske styrker telte 3000 mann, mens Hereroene stilte opp med 60000 (inkludert kvinner og barn9. De overlevende Hereroene klarte å unnslippe og dro østover mot Omaheke og derfra inn i Botswana.Etter von Trotha overtok igjen en mer menneskelig type; Friederich von Lindequist. Han behandlet de gjenværende Hereroene med menneskelighet og respekt, og prøvde så godt han kunne å gjøre livet levelig for dem.Hereroene og Namaene var folkegruppene som stort sett var i konflikt med de tyske styrkene.I Nord regjerte nærmest Ovamboene uforstyrret, men også her var det noen småslag.Særlig et slag ved Etosha er verdt å nevne. 500 Ovamboer gikk til angrep mot 7 tyske soldater.Disse 7 soldatene var i kamp til de ikke hadde mer ammunisjon. I ly av natten klarte alle syv å snike seg forbi Ovamboene.Disse historiene er bare en brøkdel av hva jeg sitter inne med. Om det er noen som vil vite mer, kan jeg alltids sende kopier. Alt er på engelsk. Jeg har også ganske mye fra den nyere historien, og heller ikke her stemmer det offisielle bildet helt med virkeligheten. Etter ca 25 år fra Angola, Namibia, Syd Afrika og Mozambik mener jeg selv at jeg har ganske bra kunnskaper om forholdene.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg