Syria, som på den tiden også omfattet dagens Libanon, ble innlemmet i Det osmanske riket i 1516. Frem til da ble området styrt av de egyptiske mamelukk-sultanene, mens maronittene styrte seg selv under sine egne høvdinger og emirer i Libanon-fjellene. Store deler av Libanon-fjellene og omegn hadde en utstrakt grad av selvstyre under lokale høvdinger og klanledere også i den osmanske perioden, blant annet Tanukh-emirene i nord og druser-emirene i sør, frem til midten av 1800-tallet.
Emir Fakhr-al-Din Maan samlet sent på 1500-tallet store deler av Libanon-fjellene til et autonomt emirat underlagt Det osmanske riket, og etablerte med dette grunnlaget for Libanon som politisk enhet. Fakhr-al-Dins emirat ble senere utvidet til å omfatte deler av dagens Syria og Libanon, og tidlig på 1600-tallet opprettet han diplomatiske forbindelser med Toscana og Firenze og hentet ekspertise fra Italia for å modernisere riket.
På 1800-tallet forsøkte Libanon-emiratet å løsrive seg fra osmanene og allierte seg med Egypt, som erobret Damaskus i 1832. Druserne og maronittene gikk til opprør mot det egyptiske styret i 1840, og osmanske, britiske og østerrikske tropper gikk i land i Libanon, hvorpå egypterne trakk seg tilbake.
Forsterket uro bidro til at de europeiske maktene i 1842 foreslo, og fikk gjennomført, at Libanon ble delt i en kristen (maronittisk) nordlig del og en drusisk sørlig del. Delingen førte til økte motsetninger mellom gruppene, som i tillegg ble støttet av hver sin stormakt (maronittene av Frankrike, druserne av Storbritannia), mens osmanene forsterket splittelsen for selv å gjenvinne sin kontroll.
Maronittiske småbønder gikk i 1858 til opprør mot sine føydalherrer, hvoretter druser-lederne i 1860 gikk til en aksjon mot maronittene. Angrepet kostet kanskje så mange som 20 000 kristne livet, og medførte betydelig internasjonal oppmerksomhet. Fravær av inngripen fra Det osmanske riket førte til at Frankrike, som selvutnevnt beskytter av maronittene, intervenerte militært i 1860. I 1861 ble Libanon-fjellene adskilt fra Syria og gjenforent under en kristen guvernør utpekt av en osmansk sultan, hvoretter Libanon-fjellene i 1864 ble en selvstyrt provins i Det osmanske riket, styrt av en katolsk osmansk guvernør godkjent av stormaktene.
Selvstyret endte med den osmanske invasjonen av Libanon-fjellene under første verdenskrig i 1915. Selv om Libanon ble spart for kamphandlinger under krigen, fikk Det osmanske rikets deltakelse på tysk side i krigen dramatiske konsekvenser. Libanon-fjellene var avhengig av jordbruksprodukter fra osmansk Syria, men fra 1914 ble alle forsyninger prioritert til den osmanske hæren, mens de allierte opprettholdt en handelsblokade i det østre Middelhavet som skulle ramme osmanernes krigsinnsats. Da en gresshoppesverm ødela det meste av Libanons begrensede avlinger i 1915, var katastrofen et faktum. Det er blitt anslått at opptil halvparten av datidens 400 000 innbyggere i Libanon sultet i hjel i løpet av de påfølgende tre årene.
Etter Det osmanske rikets nederlag i første verdenskrig, på San Remo-konferansen i 1920, ga de allierte Frankrike i mandat å styre dagens Libanon og Syria for å forberede landene på selvstyre og selvstendighet. Frankrike etablerte Stor-Libanon ved å legge til områder i nord, sør og Bekaa-dalen, som historisk tilhørte Syria.
Dermed ble den moderne statsdannelsen skapt, og betydelige muslimske grupper, først og fremst sunnier, ble innlemmet i den nye staten. Dette betød at kristne ikke lenger var like numerisk dominerende i Libanon, selv om de fremdeles var i flertall, og at betydelige deler av den muslimske befolkningen hadde sterkere lojalitetsbånd til sine trosfeller i Syria og den arabiske omverdenen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.