NCS

NCS forutsetter at ikke selvlysende overflatefarger kan beskrives ved hjelp av seks elementærfarger (også kalt «urfarger»): hvitt (W), sort (S), gult (Y), rødt (R), blått (B) og grønt (G). De er elementære i den forstand at ingen av dem ligner noen av de andre.

Hvitt og sort danner endepunkter i en sammenhengende rekke av rene gråtoner som kan karakteriseres som hvit-sorte. For en vilkårlig gitt gråtone kan en øvet iakttager angi dens prosentvise andeler av hvithet (w) og sorthet (s). For rene gråtoner gjelder derfor at w + s = 100. De fire andre elementærfargene definerer fire kulørtonerekker, henholdsvis en gulrød fra gult til rødt, en rødblå fra rødt til blått, en blågrønn fra blått til grønt og en grønngul fra grønt til gult. Til sammen utgjør de kulørtonesirkelen. Elementærkulørene selv blir da avgrenset ved et «verken/eller»-kriterium. Rent gult («urgult») og rent blått («urblått») er hver for seg verken rød- eller grønnaktige; tilsvarende er rent rødt og rent grønt hver for seg verken gul- eller blåaktige. NCS forutsetter videre at gulblå eller rødgrønne kulører ikke finnes.

I NCS blir de fire elementærkulørene plassert diametralt overfor hverandre på kulørtonesirkelen. Hver av de fire kulørtonerekkene blir delt i 10 trinn, slik at kulørtonesirkelen blir bestående av 40 kulører.

For en gitt kulørtone angir observatøren de prosentvise andeler av dens to elementærkulører (henholdsvis gult og rødt, rødt og blått, blått og grønt, grønt og gult). En oransje kulørtone som har 20 % gult og 80 % rødt får kulørkoden Y80R. (Fordi summen av de to komponentene alltid er 100, har man valgt å utelate prosenttallet for den første.)

En vilkårlig gitt fargeprøve kan karakteriseres ved sine prosentvise andeler av hvitt (w), sort (s) og kulørtone (c). For disse verdiene gjelder at

W + s + c = 100

Fargen kan derfor avbildes som et punkt i et likesidet triangel WSC, hvor høyden settes lik 100, og hvor hjørnene W, S og C representerer henholdsvis hvitt (w = 100), sort (s = 100) og kulørtone (c = 100). Fargepunktets avstand fra SC, WC og SW kalles henholdsvis fargens hvithet, sorthet og kulørthet. De tre koordinatene w, s, og c angir til sammen fargepunktets nyanse, og triangelet WSC kalles et nyansetriangel for kulørtonen C. NCS' fargeatlas består av 40 slike nyansetriangler, og til sammen danner disse en fargekropp som har form av en dobbeltkjegle. WS danner dobbeltkjeglens akse, og kulørtonesirkelen danner mediansnittets periferi.

Det må her tilføyes at rene kulørtoner (c = 100) bare har ideell eksistens; fargeatlasets fargeprøver rekker således ikke ut til kulørtonesirkelen.

Både NCS og Munsell-systemet er perseptive systemer, og de har visse fellestrekk. En typisk forskjell er imidlertid at Munsell-systemet bygger på fem hovedfargetoner som skal dele kulørtonesirkelen i fem like store kulørtrinn. NCS stiller ikke et slikt krav, men deler kulørtonesirkelen i fire kvadranter. Fordi øyet kan oppfatte flere kulørtonetrinn i den rødblå kvadranten enn i de andre, blir kulørtrinnene nødvendigvis større i den rødblå enn i de andre kvadrantene.

Munsells hovedfargetoner gult, rødt og grønt faller godt sammen med de tilsvarende NCS-kulørene, mens NCS' blått blir spesifisert som grønlig blå i Munsell-systemet.

Fordi ideelt rene kulører ikke finnes, blir fargekroppen i NCS i praksis en avrundet dobbeltkjegle, hvor de renest mulige kulørene nærmer seg mediansnittets periferi. Av samme grunn blir Munsell-systemets fargekropp en skjevt avskåret sylinder. Mettede gule fargetoner har høy lyshet og hører derfor hjemme i sylinderens øvre del, utover mot overflaten. Mettede blå fargetoner har lav lyshet og hører derfor hjemme i sylinderens nedre del, utover mot overflaten.

Munsell bedømmer fargens relative lyshet (eller valør; value) ut fra en sammenligning med gråtonerekken, som oppfattes som en referanseskala for lyshet, mens NCS bestemmer fargens relative andeler av hvitt og sort. Det betyr at en farge som ifølge Munsell-systemet har liten eller ingen lyshet, har høy sorthet i NCS-beskrivelsen. Selv om Munsell og NCS arbeider med omtrent den samme gråtonerekken, er det ikke uten betydning for vårt fargespråk og fargefølelse om vi sier at fargen har lav valør eller om vi sier at den har høy sorthet. Ut fra estetiske betraktninger er det blitt sagt at NCS her har et fortrinn. På den annen side kan det være et problem at en så alminnelig brukt fargekarakteristikk som lyshet ikke er definert i NCS.

Munsell-systemets skala for fargemetning (chroma) faller godt sammen med NCS-kulørthet (c) i det rødgule område, men avviker tydelig i det blårøde. Årsaken til dette kjenner man ikke, men den kan ligge i Munsells valg av purpur som femte hovedfarge.

I daglig tale om farger går man ofte ut fra at komplementærfarger står diametralt overfor hverandre på fargetonesirkelen. Dette gjelder imidlertid verken for Munsell eller for NCS.

• farge