Næringsliv på Svalbard

Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 tilkjenner Norge suverenitet over øyene, men gir samtidig alle underskriftsland (46 land inkludert Norge) like rettigheter til økonomisk virksomhet på øygruppen.

Svalbard har alltid hatt en spesiell geopolitisk betydning. Under den kalde krigens dager var forholdet til Russland tidvis utfordrende, men det dominerende trekket var allikevel stabilitet. De siste tjue årene har Svalbardsamfunnet gradvis blitt normalisert og står nå på tre bein; gruvedrift, forskning/utdanning og reiseliv.

Norsk politikk på Svalbard er nedfelt i Stortingsmelding nr. 32 (2015-2016) – Svalbard. De overordnede målene er å utøve en konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten, korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd, bevaring av ro og stabilitet i området, bevaring av områdets særegne villmarksnatur og opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.

Klimaforskere fra hele verden reiser nå til øygruppen – det er her de raskeste og største klimaendringene i Arktis kan studeres – og forskningsaktiviteten på Svalbard har økt en god del de siste årene. Frem til nylig var det flere utenlandske enn norske forskere, men i 2014 stod norske forskere for 53 % av forskerdøgnene på Svalbard, etterfulgt av Russland og Polen. Klimaendringene åpner også for ny næringsaktivitet.

Fortsetter denne rivende utviklingen, vil Norge stå overfor noen valg. Ett overordnet spørsmål vil være om morgendagens norske virksomhet på Svalbard bør være på samme nivå og ha samme innhold som dagens.

Det har vært gruvedrift på Svalbard i over hundre år, men den er nå utsatt for økonomiske nedgangstider og økende miljøkrav. De siste tiårene frem til 2016 ble det drevet tre kullgruver på øygruppen: Det statseide norske selskapet Store Norske Spitsbergen Grubekompani drev Sveagruva (Svea Nord og den nye utvidelsen til Lunckefjell) og Gruve 7 i Longyearbyen, og det russiske Trust Arktikugol med gruven i Barentsburg. I dag er det bare Gruve 7 i Longyearbyen og gruven i Barentsburg som fremdeles produserer, men i Barentsburg begynner turisme å bli viktigere for selskapet enn kullutvinning.

I rekordåret 2007 var den norske kullproduksjonen på Svalbard 4,1 millioner tonn, noe som var en firedobling av produksjonen i forhold til år 2000. Uttaket var desidert størst i Sveagruva.

Grunnet lave kullpriser ble den nye gruven Lunckefjell ved Sveagruva satt på vent i 3 år fra 2016, og i 2019 begynte en omfattende opprydding og stenging av hele gruvevirksomheten ut fra Svea. I 2015 var den norske kullproduksjonen 1,1 millioner tonn. I 2018 var det sunket til 142 500 tonn. I Gruve 7 ved Longyearbyen utvinnes ca. 70 000 tonn årlig som blant annet forsyner det lokale energiverket. I Barentsburg brukes tilsvarende som i Longyearbyen ca. 25 000 tonn av kullet til å forsyne den lokale bosetningen med energi, mens 65 030 tonn ble utskipet i 2018.

Kulldrift og forbrenning av kull i kraftverk forurenser og påvirker naturmiljøet på Svalbard. Stortingsmeldingen om Svalbard (2015–2016) legger opp til fortsatt gruvedrift innenfor strenge miljørammer, men kullmarkedet i Europa kombinert med driftsforhold, kullkvalitet og fremtidige kullreserver er de viktigste faktorene for hvor lønnsom kulldriften på Svalbard vil være i framtiden. De færre enn 100 ansatte innen den norske gruvedriften i 2018 er et klart mindretall sammenlignet med ansatte innen både reiseliv og utdanning.

Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK) ønsker å utvide sin aktivitet utover gruvedrift i takt med endringene og fremtidsmulighetene i Longyearbyen og Sveagruva generelt. Trust Arktikugol satser også på utvikling av turisme og forskning i Barentsburg.

Stortinget utpekte reiseliv som satsingsområde på Svalbard på begynnelsen av 1990-tallet. Siden har tilstrømningen av turister til det eksotiske Svalbard steget i takt med velstandsutviklingen. I 2013 gjenopptok Norwegian ruteflyging til Svalbard for tredje gang og trafikkgrunnlaget er mer enn stort nok for regulære ruter for både Norwegian og SAS. I 2015 ankom vel 82 000 passasjerer til Svalbard lufthavn, dog var ikke alle disse turister. Antall gjestedøgn i Longyearbyen økte fra drøyt 23 000 i 1993 til 162 949 i 2019. Samtidig har cruisetrafikken økt. Antall passasjerer på skipene har økt kraftig. Fra cirka 25 000 passasjerer i 2011 var det i 2018 15 skip med til sammen 27 anløp og cirka 45 900 passasjerer. Antall passasjerer øker siden skipene som anløper Longyearbyen har større kapasitet, og enkelte har flere anløp i løpet av sommeren. Etter nedgang i forbindelse med koronapandemien var Longyearbyen i 2022 den femte mest besøkte cruisedestinasjonen i Norge. 196 cruiseanløp ble registrert med 40 182 passasjerer (tall fra Kystverket).

Ekspedisjonscruisetrafikken, som satser på opplevelser rundt på øygruppen, har variert mellom 15 og 35 båter, med utvikling mot flere, men mindre båter. Fra 2016 har antall skip økt hvert eneste år, fra 39 skip i 2016, 43 i 2017 og 59 skip i 2018. Antall passasjerer har økt med ca. 10% årlig til ca. 17 500 i 2017. I 2018 satte den samlede cruisetrafikken 86 337 personer i land på 220 steder på Svalbard utenom bosetningene og Isfjorden. Dette var en økning fra 81 104 personer i land på til sammen 179 forskjellige steder i 2015. Antall private båter er også økende, men representerer et lite volum sammenlignet med ekspedisjonscruisetrafikken.

Knappheten på villmark på verdensbasis sammenholdt med velstandsutviklingen tilsier at reiselivet på Svalbard kan vokse selv om finanskrisen 2008-2009 bremset utviklingen for en periode. I volum representerer cruiseturismen den største mulige vekstfaktoren innen reiseliv, men dette er også den mest bekymringsfulle sett fra et sjøsikkerhetssynspunkt. Hensynet til den sårbare naturen og kulturminnene bør også sette grenser for denne typen turisme. Myndighetene har inntil 2007 (da tungoljeforbud og passasjerbegrensninger ble innført øst på Svalbard) ikke satt særlige begrensninger på utviklingen av næringen. Noen få steder og områder med ferdselsbegrensninger er pekt ut av myndighetene, og bransjeorganisasjonen Association of Arctic Expedition Cruise Operators (AECO) har laget guidelines for besøk i land, men faren for negativ påvirkning på natur og kulturminner er til stede. Den økende turismeaktiviteten krever i tillegg større beredskap fra Sysselmannen og sykehuset i Longyearbyen. I 2012 ble losplikt innført i deler av svalbardfarvannene.

Klimaendringene har gjort Svalbard viktigere for forskere, både fordi området er blitt mer tilgjengelig og fordi endringene på Svalbard er mer merkbare enn i Arktis for øvrig. Kunnskap om hva som skjer i nordområdene kan derfor benyttes til å bedre forvaltningen av naturressurser verden over. Forskning er i tillegg utpekt som satsingsområde både av norske myndighetene og av myndighetene i Barentsburg.

Det ble registrert til sammen vel 38 500 forskerdøgn på Svalbard i 2010, en økning på ca. 30 prosent sammenlignet med 2006. I 2014 var tallet oppe i 61 000. Nordmenn sto for 53 prosent. Fire nasjoner har økt sin aktivitet i Ny-Ålesund de senere årene: India, Japan, Kina og Sør-Korea. Samtidig har Russland bygget opp sin forskningsvirksomhet i Barentsburg.

Les mer om Forskning på Svalbard.

Potensialet for ny næringsvirksomhet på og rundt Svalbard er stort. Høsten 2012 observerte kystvaktskipet «Svalbard» fiske av torsk og hyse 300 km nord for Svalbard. Klimaendringer gjør at nye marine arter vandrer nordover til svalbardområdet, og snøkrabbefiske er den nyeste virksomhet innen fiske- og fangstnæringen. Kommersielt fiske så langt nord var for kort tid siden utenkelig. Hvordan dette utvikler seg vet forskerne lite om. I slutten av desember 2018 forliste reketråleren Northguider nord i Hinlopenstredet. I stummende mørke og vanskelige værforhold ble de 14 om bord reddet av Sysselmannens to redningshelikoptre. Vinteren 2019-20 lå vraket fremdeles i fjæra i Nordaust-Svalbard Naturreservat.

Sommeren 2012 var det også isfritt nord for dagens skipsled gjennom Nordøstpassasjen. Nordøstpassasjen har smale og grunne områder og krever tillatelse og støtte fra russisk side. Fortsetter issmeltingen, kan rederinæringen se åpenbare fordeler med å seile lengre mot nord, og dermed kan det bli skipstrafikk øst for Svalbard. Skjer dette, vil Svalbards plassering bli svært viktig for søk og redning, logistikkstøtte og oljevernberedskap knyttet til skipstrafikken.

Videre avgjør framtidig politikk om petroleumsaktiviteten vil bevege seg videre nordover.

• Svalbard

• Stortingsmelding nr. 32 (2015-2016) – Svalbard
• Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen