My Lai-massakren

Vietnamkrigen (1957–1975) var en konflikt mellom Nord- og Sør-Vietnam, som rundt midten av 1960-årene utviklet seg til en amerikansk intervensjonskrig. De nordvietnamesiske styrkene var ledet av kommunister. I Sør-Vietnam støttet og ledet kommunistene frigjøringsfronten FNL, som kjempet mot den USA-støttede regjeringshæren.

My Lai-massakren 16. mars 1968, som vietnameserne kaller Sơn Mỹ-massakren, fant sted kort etter Tet-offensiven, som FNL hadde innledet den 31. januar. FNL-krigere fra Sơn Mỹ deltok i offensiven mot Quang Ngai by, men ble slått tilbake av sørvietnamesiske og amerikanske styrker. FNL sto svakt i Sør-Vietnams viltvoksende byer, men hadde sterk støtte på landsbygda. Sơn Mỹ var fullstendig under FNLs kontroll og hørte til en amerikansk «free fire zone». FNL hadde bygget bunkere hvor landsbyboerne kunne søke tilflukt under bombeangrep. Amerikanerne regnet området som «indianerland» og ventet på en anledning til å knuse FNLs hovedstyrker der.

Ansvaret for søk-og-ødelegg-operasjoner i dette området lå under den amerikanske hærens «Americal Division». Bravo- og Charlie-kompaniene i divisjonens 11. brigade ble utpekt til å lede kampen mot FNL rundt Sơn Mỹ. De besto av utskrevne soldater som hadde ankommet i desember 1967 etter opplæring på Hawaii. De var uten krigserfaring og møtte en sterkt fiendtlig befolkning. Kompaniet fikk 5 drepte og 23 sårede under Tet-offensiven, men kom ikke i åpen kamp. Tapene skyldtes minefeller og snikskyttere. Til soldatenes og offiserenes frustrasjon var fienden usynlig. Situasjonen bidro til å etablere en ukultur i Charlie-kompaniet med hevnlyst, rasisme, rusmisbruk og seksuelle overgrep mot lokale kvinner. Det var farlig å tyste på medsoldater. Gjorde man det, risikerte man å få en kule i ryggen («fragging»).

En spesialoperasjon ble forberedt under kodenavnet «Barker», oppkalt etter bataljonssjefen, oberstløytnant Frank A. Barker (1928–1968). Dens mål var å knuse FNLs 48. bataljon. 15. mars 1968 kom det inn en etterretningsrapport om at en betydelig FNL-styrke ville overnatte i My Lai til neste dag. Rapporten sa videre at sivilbefolkningen kom til å forlate sine hjem om morgenen for å gå til markedet i Quang Ngai by. Dette skapte håp i Charlie-kompaniet om å kunne oppsøke og tilintetgjøre fienden. Litt ut på morgenen ble to tropper fraktet inn med helikopter til et sted nær bosetningene der FNL-styrkene ble antatt å oppholde seg. Det gjaldt å rykke raskt frem, overraske dem og ikke etterlate noen fiender bak linjene. Troppene fikk derfor ordre om å skyte mot alt som beveget seg. Det viste seg imidlertid at etterretningen var feil. Amerikanerne fant bare hundrevis av kvinner, barn og eldre. Mange av dem hadde søkt tilflukt i de bunkerne som FNL hadde fått bygget.

En av de to troppene som rykket inn i bosetningene, valgte å kaste granater inn i bunkerne, slik at de som oppholdt seg innenfor ble drept. Sjefen for 1. tropp, løytnant Calley, valgte en annen metode. Han ga ordre om å samle sivilbefolkningen i grupper og deretter skyte dem med automatgevær. Mange ble stilt på rekke langs en grøft, dyttet ut i diket og så skutt fra kloss hold: Kvinner, barn og spebarn – samt noen eldre. Under oppsamlingen benyttet minst 17 soldater seg av anledningen til å voldta kvinnene først. Noen få av kompaniets soldater nektet å skyte, men ingen av dem prøvde å stanse myrderiene. Sersjant og fotograf Ronald L. Haeberle (1941–) tok fargefotografier av hendelsen med sitt private kamera.

Operasjonen pågikk i fire timer. Deretter gjaldt det for de involverte å vite minst mulig om hva som hadde skjedd. En rapport ble visstnok skrevet, men forsvant. Høyere offiserer møttes og ble enige om at Charlie-kompaniet hadde drept 128 FNL-krigere (Viet Cong) og at et tjuetall sivile hadde blitt drept under artilleribeskytning (collateral damage). Dette var historien som gikk ut til mediene. Noen syntes det var rart at bare fire våpen var blitt beslaglagt hvis 128 fiender hadde blitt drept.

Thompson ble invitert til å berette hva han hadde sett, men hans opplysninger ble ikke rapportert oppover i systemet. Først ble det vurdert å straffeforfølge Thompson for å ha truet med å skyte amerikanske soldater, men da ville jo hans versjon bli kjent. Isteden ble det bestemt at Thompson og hans mannskap skulle tildeles medaljer for utvist mot i strid med fienden. De visste jo godt at de ikke hadde møtt noen fiende, men kjente ikke at de kunne nekte å ta imot medaljene. Slik ble de dekorert og knyttet opp mot løgnen.

Ryktene gikk uansett, og ett år etter hendelsen nådde de helikopter-skytteren Ronald Ridenhour. Først trodde han ikke det han fikk høre, men fikk det bekreftet av flere uavhengige kilder. 29. mars 1969 sendte han et brev til 30 militære og sivile ledere og politikere, inkludert president Richard M. Nixon, der han redegjorde for hva han hadde fått vite. Brevets innhold nådde general William Westmoreland, som hadde vært øverstkommanderende i Vietnam da My Lai-massakren fant sted, og var nå stabssjef for USAs hær. Han mente påstandene måtte være feil, men satte likevel i gang en undersøkelse i april 1969.

Generalinspektøren for hæren fant raskt ut at det hadde skjedd en massakre og at den var blitt tilslørt etterpå. Hærens kriminaletterforskere begynte da en større undersøkelse i august 1969. Siktelse ble tatt ut mot Calley den 6. september 1969 for å ha myrdet minst 109 sivile vietnamesere.

Nå kom også journalister på banen. En mindre kjent freelance-reporter var først ute. Så, fra november 1969, kom den kjente gravejournalisten Seymour Hersh med den ene avsløringen etter den andre. Størst inntrykk gjorde det da sersjant Haeberle stilte sine fargefotografier til disposisjon. Han hadde ødelagt de bildene som viste hvem som skjøt, men hadde spart på bilder av skrekkslagne kvinner og barn og blodige, istykkerskutte lik. Life Magazine var først ute med å offentliggjøre bildene.

26. november 1969 opprettet Pentagon en kommisjon for å undersøke om hæren bevisst hadde tilslørt massakren etter at den hadde funnet sted.

Hvem skulle gjøres ansvarlig? De som skjøt? De som ga troppene ordre om å skyte? De som hadde planlagt operasjonen uten å bestemme hva som skulle skje med de sivile? De som så hva som skjedde og lot det skje? De som fikk vite om det og enten tilslørte det eller ikke foretok seg noe? Lå ansvaret høyere oppe i systemet? Var det noe galt med hele krigen?

Dette var noen av de spørsmålene som Pentagon måtte vurdere under forberedelsen av rettssaker ved militærdomstolene. Det oppsto dessuten formaljuridiske hindringer. Sivile domstoler kunne ikke dømme i forbrytelser utført av militære mannskaper under tjeneste. Militærdomstolene kunne ikke dømme personer som ikke lenger var ansatt i militæret. Dessuten var det vanskelig å bevise hvem som faktisk hadde skutt og hvem som hadde gitt hvilke ordre. Mange vitner endret forklaring.

Resultatet ble 14 tiltaler, men bare én fellende dom – mot løytnant Calley 29. mars 1971. Mange ble forbitret over at kompanisjef Ernest Lou Medina (1936–2018) gikk fri. Retten fant det ikke tilstrekkelig bevist at han hadde gitt ordre om å drepe sivile, og heller ikke at han personlig hadde vært vitne til massakren eller hadde deltatt i den. Det sto klart at han hadde bidratt til å dekke over massakren etterpå, men det var ikke nok til domfellelse.

Under og etter rettssaken ble det organisert støttekampanjer for Calley. President Nixon fulgte nøye med og vurderte benådning. Offentlig ga han uttrykk for at Calley var skyldig, men i hemmelighet ba han sine medarbeidere organisere en svertekampanje mot Thompson og andre som hadde vitnet mot Calley. Pentagon ønsket ikke presidentens innblanding. Så kom Watergate-skandalen og Nixon måtte gå av. 8. november 1974 besluttet USAs hærminister under president Gerald Ford at Calley skulle løslates og igjen bli en fri mann.

My Lai-saken bidro utvilsomt til å redusere oppslutningen om USAs krigføring i Vietnam. Slik styrket den også Nixons forsett om å «vietnamisere» krigen og redusere det amerikanske troppenærværet. Avsløringen av massakren svekket også oppslutningen om «the draft», altså utskrivning av militære mannskaper. «The draft» ble avskaffet i 1973 og har ikke blitt brukt siden. I USAs senere kriger har det bare vært profesjonelle soldater.

My Lai førte også til andre reformer. Pentagon utarbeidet krigsetiske manualer med detaljerte regelverk. Trolig bidro oppmerksomheten om My Lai til å begrense militære overgrep de neste årene, selv om disse økte igjen etter terrorangrepet på New York og Washington 11. september 2001.

My Lai-massakren var ett av mange amerikanske overgrep i Vietnam, men var likevel i en klasse for seg. USAs bakkestyrker gjorde seg ikke skyldig i like omfattende massakrer andre steder. Antall mennesker som ble drept under bombing fra fly var i en helt annen størrelsesorden. Det som gjør My Lai-massakren så grufull å lese om, er nærheten mellom de som drepte og de som ble myrdet. For ofrene er det trolig mindre viktig om de blir rammet av et automatgevær eller en flybombe.

Andre hærer gjorde seg også skyldige i overgrep i Vietnam. Massakrer begått av sørkoreanske hærstyrker er blitt avdekket. Frankrike drepte mange sivile under den første Indokina-krigen (1945–1954) og bidro til at khmer-styrker og vietnamesiske hærer utryddet hverandres landsbyer i 1940-årene. Da Nixon forsøkte å trekke oppmerksomheten bort fra My Lai i 1971, viste han til at de vietnamesiske kommunistene hadde drept flere tusen av det sørvietnamesiske regimets støttespillere i Hue under Tet-offensiven og lagt dem i massegraver. Dette var ikke løgn. My Lai-massakren fant sted bare to uker etter at FNL og Nord-Vietnam måtte avslutte sine massedrap i Hue og trekke sine gjenværende styrker ut av keiserbyen.

6. mars 1998 ble Hugh Thompson, Lawrence Colburn og Glenn Andreotta (posthumt) tildelt nye medaljer til erstatning for «juksemedaljene» de fikk i 1968 for utvist mot i kamp mot fienden. Nå fikk de Soldatmedaljen isteden, den høyeste utmerkelsen amerikanske militære kan få for bedrifter utført i en ikke-kamp-situasjon.

• Vietnam
• Vietnams historie
• Vietnamkrigen

• Bilton, Michael og Kevin Sim (1992): Four Hours in My Lai: A War Crime and its Aftermath: Viking Penguin.
• Jones, Howard (2017): My Lai: Vietnam, 1968, and the Descent into Darkness. Oxford University Press.