Jamaicas musikk er preget av møtet mellom afrikanske og europeiske tradisjoner. Øyas urinnvånere, tainoindianerne, så vel som deres musikk, ble utryddet før engelskmennene erobret øya. Maroons, etterkommere etter rømte slaver som etablerte sine egne samfunn i fjellene, har bevart musikkformer som den dag i dag har umiskjennelig afrikansk preg.
Britiske og afrikanske tradisjoner er smeltet sammen i de fargerike prosesjonssangene under julefeiringen (jonnkunnu). Kumina-kultens sang, tromming og dans har først og fremst afrikanske røtter, mens mento, som nærmest er en jamaicansk variant av calypso, kombinerer afrikansk rytmefølelse med europeisk melodikk.
I 1950-årene skjedde en sammensmelting av mento og rhythm'n'blues fra USA, som jamaicanerne hørte på radio, og denne musikken ble kalt ska. Den ble etter hvert kjent også i Europa, gjennom artister som Desmond Dekker. Med grunnlag i ska utviklet siden musikkformen rocksteady seg, karakteristisk for sistnevnte er en langsommere rytme og utbytting av blåseinstrumenter med pianoer. Reggaemusikken utviklet seg med grunnlag i ska og rocksteady i 1960-årene, med langsommere rytmer og samfunnskritiske tekster som ofte var inspirert av rastafaribevegelsen. En rekke reggae-artister, med Bob Marley and the Wailers i spissen, gjorde suksess i store deler av verden, og reggae har siden 1970-årene vært et viktig element i moderne vestlig populærmusikk.
Et særtrekk ved populærmusikken på Jamaica er den rollen mobile diskoteker, såkalte sound systems, har spilt siden 1960-årene. Etter hvert begynte disc-jockeyene å bruke plater som akkompagnement for egne, improviserte monologer. Dette ble kalt toasting, og denne musikken inspirerte i sin tur rap- og hiphop-musikken i USA. Landets musikk blir dokumentert, utforsket og formidlet ved Jamaica School of Music.