Musikkutviklingen er preget av islam (se arabere (musikk)). Kunstmusikken er utviklet fra hoffmusikken under omayyadene og abbasidene (600–800-tallet) og har mottatt tyrkiske og persiske impulser. Fra 1200–1400-tallet, da syriske teoretikere spilte en ledende rolle innenfor islamsk musikk, ble musikkteorien utvidet med henblikk på tonalitet, rytme og formprinsipper, og nye instrumenter ble utviklet. En viktig form er nawba, instrumentalmusikk i 8 satser, med solo- og ensemblespill, improvisert innenfor faste tonale og rytmiske rammer (henholdsvis maqam og taqsim).
Folkemusikken har fra gammelt av utviklet seg i nær kontakt med kunstmusikken. Eldst er beduinmusikken. Folkesanger og -danser utgjør den største og rikeste tradisjonen.
Syrisk kirkesang er kjent fra 200-tallet. Hymner fra 300-tallet er fremdeles i bruk. Stilen i syrisk kirkesang er mer rytmisk og syllabisk enn i gregoriansk sang. St. Ambrosius brakte med seg syriske hymner og salmer til Milano.