Musikk i Det gamle Hellas

Gresk musikk var enstemmig, eller monofon, med visse tilløp til heterofon instrumental utsmykning av den sungne melodien. De viktigste instrumentene var strengeinstrumentet kitara i lyre-familien og blåseinstrumentet aulos. Kitara er knyttet til Apollon-kulten, mens aulos er knyttet til Dionysos-kulten.

Terpandros fra Lesbos (cirka 600-tallet fvt.) sang sine episke dikt til kitara-akkompagnement. En musikalsk lyrikk bryter fram med Arkhilokhos fra Paros (cirka 650) og videreføres av blant annet Sapfo og Alkaios (cirka 600). Korlyrikken ble dyrket av Alkman fra Sardes og nådde sitt høydepunkt med Pindar (518–440). Det mest kjente navnet innenfor ren instrumentalmusikk er aulos-spilleren Sakadas, som i 586 seiret ved de delfiske lekene med en komposisjon som skildret Apollons kamp med dragen.

Av stor betydning i gresk musikkhistorie er dityrambe, en form for korsang med dans innen Dionysos-kulten. Av dityramben vokser tragedien og komedien frem, med kor, solosang og instrumentalmusikk. Den avrundede plassen hvor koret utførte sin sang ledsaget av rytmisk bevegelse, fikk betegnelsen orkhestra.

Det ble anvendt bokstavnotasjon med ett system for vokalmusikk og et annet for instrumentalmusikk. De viktigste toneartene var dorisk, frygisk og lydisk. Man skilte videre mellom tre tonekjønn: diatonisk, kromatisk og enharmonisk med bruk av mikrotonalitet.

Det første store navnet i gresk musikkteori og musikkfilosofi er Pytagoras (cirka 570–500 fvt.) med sine teorier om matematiske proporsjoner i musikken og sin lære om sammenhenger mellom musikken, sjelslivet og kosmos. Med Damon og Platon utvikles den musikalske etoslæren som vektlegger musikkens betydning i oppdragelse og samfunnsliv ved å vise til musikkens evne til å uttrykke sjelelige holdninger og tendenser, og avbilde sinnstilstander. Denne læren står sentralt også i Aristoteles' musikkfilosofi, men han legger dessuten stor vekt på musikkens katarsis-funksjon, og vi finner hos ham også ansatser til en mer typisk estetisk forståelse av musikken. Aristoteles' elev, Aristoxenos, betraktes som grunnlegger av den empiriske retningen i gresk musikkforståelse.

• den greske antikken
• pytagoreerne
• musikk
• muser