Anwar al-Sadat var ved Nassers død ansett som en etterfølger med svak maktbasis, som neppe ville bli sittende lenge. Etter en maktkamp der han nøytraliserte mange av Nassers støttespillere, sikret Sadat seg et grunnlag for å utforme og føre sin egen politikk. Selv om han hadde sittet i sentrale stillinger under Nasser, gjorde Sadat det til en poeng å bryte med denne politikken. Fra å ha stått bak Nasser ble han etter hvert en mer og mer tydelig kritiker av sin forgjenger.
Sadat liberaliserte den sterkt statsdominerte egyptiske økonomien, i en politikk kjent som infitah («åpning»), med større rom for private aktører og utenlandske investeringer. Han oppmuntret også til framvekst av en islamistisk bevegelse, som en motvekt mot de mer radikale politiske strømninger etter revolusjonen. Gradvis ble politisk aktivitet utenfor det eneste tillatte, statsbærende partiet, mulig.
Størst endring under Sadats styre skjedde i utenrikspolitikken. Han opprettholdt Egypts nære forbindelser med Sovjetunionen, men brøt disse i 1972 etter at sovjeterne ikke ville levere de våpnene Egypt trengte, og var blitt lovt. Sadat forlangte også egyptisk kontroll over sovjetisk personell og materiell stasjoner i Egypt, noe han ikke fikk innfridd. Samtidig forberedte han et militært angrep mot Israel, for å ta tilbake Sinai, som israelske styrker okkuperte under Seksdagerskrigen i 1967. Oktoberkrigen i 1973 ble innledet med militære seire for Egypt og dets allierte Syria, før de egyptiske styrkene ble slått tilbake. Viljen – og evnen – til å utfordre Israel styrket Sadats stilling både i Egypt og i den arabiske verden.
Før Oktoberkrigen hadde Sadat i 1971 stilt seg positiv til et forslag fra den svenske FN-utsendingen Gunnar Jarring om en fredelig løsning på Midtøsten-konflikten, men dette førte ikke fram. Etter krigen i 1973 vendte Sadat tilbake til tanken om en politisk løsning på konflikten, og om fred mellom Egypt og Israel. 19. november 1977 ble Sadat den første arabiske statsleder som avla Israel et offisielt besøk, da han møtte den israelske statsminister Menachem Begin, og talte i parlamentet Knesset. Der erklærte han sin tilslutning til FN-resolusjon nr. 242, og dermed Israels rett til å eksistere. Deretter fulgte Camp David-avtalen om en midlertidig fredsavtale i september 1978, noe som førte til at Sadat og Begin ble tildelt Nobels fredspris for 1978. Camp David-avtalen førte så til fredsavtalen mellom Egypt og Israel som ble inngått i mars 1979; den første mellom en arabisk stat og Israel. Avtalen innebar innsetting av en flernasjonal fredsbevarende styrke, Multinational Force and Observers (MFO) i Sinai, under norsk ledelse. Senere fulgte Jordan sammen spor, med en bilateral fredsavtale i 1994.
Fredsavtalen førte til at Sadat ble ansett som en forræder i den arabiske verden, for å ha fraveket den felles fronten mot Israel, og forutsetningen om en samlet avtale som sikret opprettelsen av et selvstendig Palestina. Egypt ble utestengt fra Den arabiske liga, men styrket båndene til Vesten, og særlig til USA. Når Sadats popularitet sank i Egypt, hadde det også mye å gjøre med forverrede økonomiske forhold, ikke minst økte matvarepriser – og hans bruk av voldsmakt for å møte protestene, senest etter et mislykket militærkupp i juni 1981.
Anwar al-Sadat ble myrdet i et attentat utført av radikale islamister fra Egyptisk islamsk jihad under en militærparade i Kairo, 6. oktober 1981.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.