Snow Solar Telescope, som opprinnelig var blitt bygget for Yerkes-observatoriet i Wisconsin, ble overført til Mount Wilson og satt i drift i 1905. Sollyset ble her styrt av en coelostat med to planspeil inn mot et 60-cm diameter, fokuserende hovedspeil. I teleskopets fokus var en spektrograf som muliggjorde observasjoner og studier av temperatur, bevegelser og magnetiske felter på soloverflaten.
Observasjoner på dagtid kan lett forstyrres av luftstrømmer like over en soloppvarmet overflate omkring teleskopet og redusere noe av bildeskarpheten i observasjonene. Det problemet ble vesentlig mindre med det neste solteleskopet som ble montert i et 20 meter høyt tårn like ved Snow-teleskopet. Det var på plass allerede i 1908 og bestod av en coelostat, en 30-cm diameter hovedlinse og vertikal strålegang. Med positive erfaringer fra denne første tårnløsningen ble et neste og nær identisk solteleskop montert i et 54 meter høyt tårn. Det ble klart til bruk i 1912.
Gitt de gode observasjonsforholdene og interesse også for observasjoner av nattehimmelen ble det første stjerneteleskopet, med 1,5-m diameter hovedspeil og Newton-Cassegrain optisk konfigurasjon, bygget og bruksklart i 1908. Det ble mange år senere, i 1992, også oppgradert med adaptiv optikk for korreksjon av atmosfæriske forstyrrelser. I 1917 fikk Mount Wilson-observatoriet tilført Hooker-teleskopet. Det har 2,5-m diameter hovedspeil og har bidratt til en rekke viktige oppdagelser. Det var rangert som verdens største astronomiske teleskop frem til Palomars 5,1-m teleskop ble tatt i bruk i 1949.
I 2004 ble Mount Wilson-observatoriet også tilført et optisk/infrarødt interferometer CHARA (Center for High Angular Resolution Astronomy), som består seks identiske teleskoper med 1-m hovedspeil.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.