fransk forfatter, Frankrikes største komediedikter. Han studerte juss, men sluttet seg 21 år gammel til en skuespillertrupp, og fulgte den i 12 år på turneer rundt om i Frankrike. Disse årene ble hans læreår både som skuespiller og som forfatter; han fikk bl.a. god kjennskap til italiensk komedietradisjon (commedia dell'arte). Han kjente også antikk komedie inngående, særlig Plautus og Terents, og flere av hans beste stykker er originale og personlige bearbeidelser av antikt stoff. I 1659 fremførte han for Ludvig 14 sin første store suksess, Les Précieuses ridicules (De sirlige damer), en farsepreget satire over affektasjonen i de litterære salongene. Kongen ble begeistret for Molière og beskyttet ham senere mot alle som følte seg krenket av komediene hans.
En rekke av Molières stykker er farser – mest kjent er Les Fourberies de Scapin (Scapins skøyerstreker) – og en del er ballett-komedier som han skrev i samarbeid med bl.a. komponisten Jean-Baptiste Lully. Med Pierre Corneille og Lully samarbeidet han også om tragikomedien Psyché, som utnyttet samtidens teatertekniske nyvinninger. Men han er særlig kjent for sine satiriske komedier og karakterkomedier: L'École des femmes (Hustruskolen) handler om en eldre mann som vil oppdra en ung pike til å bli hans underdanige hustru, men som blir ubehjelpelig narret. Tartuffe (finnes i berømt filmatisering med Emil Jannings, 1925) er rettet mot religiøst hykleri og vakte stor forargelse i en del religiøse kretser. Både dette og andre stykker kan gi inntrykk av at Molière var fritenker, men i Dom Juan, der han skildrer en utsvevende og fordervet adelsmann, harselerer han over «libertinismen» når denne blir umenneskelig og hensynsløs. Le Misanthrope er Molières mest gåtefulle komedie. Her bryter han med det tradisjonelle komedieskjema, og det er stadig uklart hvor Molière vil at tilskuerens sympati skal ligge. Mer tradisjonell i oppbyggingen, men likevel en glimrende psykologisk studie, er L'Avare (Den gjerrige).
Av andre typer Molière har skildret, kan nevnes den adelsgale borger (Le Bourgeois gentilhomme) og de «lærde» kvinner (Les Femmes savantes). Legestanden står i fokus i flere av komediene, bl.a. i Le Malade imaginaire (Den innbilt syke). Som så mange andre av Molières komedier ble også denne først oppført med forfatteren selv i hovedrollen. Ved den fjerde oppførelsen ble han syk på scenen; han spilte sin rolle til teppet falt, men døde få timer senere.
Tidligere oppfattet kritikerne Molière som mye av en moralist. Etter den annen verdenskrig er man blitt mer oppmerksom på Molière som «teatermann», og man har også fått større forståelse for kvalitetene ved farsene og ballett-komediene. Hans glitrende komiske fantasi preger alle sider ved hans verk. Man merker hos ham barokkens interesse for illusjon og forstillelse. Samtidig setter klassisismens avbalanserte, humanistiske menneskesyn ham, som kanskje ingen annen europeisk komediedikter, i stand til å gi liv og menneskelig varme til tradisjonelle komediesituasjoner.
Molière har øvd vesentlig innflytelse på senere europeisk komediediktning, ikke minst på Holberg. De fleste av de mest kjente komediene foreligger i norsk oversettelse, bl.a. av André Bjerke og Halldis Moren Vesaas. Molières liv og teater er skildret av bl.a. filmskaperen Ariane Mnouchkine (1978).
Et utvalg verker
| Nicomède | 1658 |
| Les Précieuses ridicules | 1659 |
| Sganarelle ou le Cocu imaginaire | 1660 |
| Dom Garcie de Navarre | 1661 |
| L'École des maris | 1661 |
| L'École des femmes | 1662 |
| Le Mariage forcé | 1664 |
| Tartuffe | 1664 |
| L'Amour médecin | 1665 |
| Dom Juan | 1665 |
| Le Médecin malgré lui | 1666 |
| Le Misanthrope | 1666 |
| Amphytrion | 1668 |
| L'Avare | 1668 |
| George Dandin | 1668 |
| Le Bourgeois gentilhomme | 1670 |
| Les Fourberies de Scapin | 1671 |
| Psyché | 1671 |
| Le Femmes savantes | 1672 |
| Le Malade imaginaire | 1673 |