amerikansk jazzmusiker, trompeter, komponist og orkesterleder, et av de aller største navn i jazzhistorien. Etter å ha medvirket i lokale band i St. Louis flyttet han i 1944 til New York for å studere musikk ved The Juilliard School of Music. Han kom raskt i kontakt med de unge, eksperimenterende bebopmusikerne, og frem til 1948 spilte han i lange perioder i kvintetten til denne stilens fremste utøver, altsaksofonisten Charlie Parker, og medvirket på en rekke av bebopstilens klassiske plateinnspillinger.
I 1948 dannet han, sammen med barytonsaksofonisten Gerry Mulligan og arrangøren Gil Evans, et eksperiment-orkester i den hensikt å gjenskape i mindre format den klangverden Evans hadde utforsket med Claude Thornhills storband. Orkesteret, som hadde ni medlemmer, gjorde i 1949 og 1950 noen plateinnspillinger som ble utgitt samlet midt i 1950-årene under tittelen Birth of the Cool, og som står sentralt i jazzhistorien. Det musikalsk vellykkede samarbeidet mellom Davis og Evans i slutten av 1950-årene var en videreutvikling av denne musikken.
I begynnelsen av 1950-årene var Davis bare sporadisk aktiv på grunn av narkotikaproblemer. Han kom sterkt tilbake i 1954, og året etter dannet han en kvintett, med bl.a. den nesten ukjente tenorsaksofonisten John Coltrane, som fikk enorm innflytelse. Utvidet med altsaksofonisten Cannonball Adderley spilte gruppen i 1959 inn albumet Kind of Blue, som igjen skulle føre jazzen et steg videre. Minst like betydningsfull ble den kvintetten Davis etablerte i 1963, med saksofonisten Wayne Shorter, pianisten Herbie Hancock, bassisten Ron Carter og trommeslageren Tony Williams.
I 1968 avsluttet Davis sin «akustiske» periode. Han knyttet til seg musikere med et genuint forhold til rock og avansert elektronisk musikk, f.eks. gitaristen John McLaughlin og pianistene Joe Zawinul og Chick Corea. Albumene In a Silent Way og Bitches Brew ble banebrytende for tilnærmingen mellom jazz og rock. Denne formen utviklet han videre frem til 1975, da han trakk seg tilbake på grunn av helsemessige og andre problemer. I 1980 gjenopptok han karrieren, igjen med nye, yngre musikere. Han ble raskt en kultfigur, med en popularitet som gikk langt utenfor jazzens område, og turnerte flittig over store deler av verden; bl.a. spilte han i Molde i 1984 og 1985 og i Oslo i 1987. I 1984 ble han tildelt den prestisjetunge danske Sonnings Musikkpris. En av hans siste opptredener var ved jazzfestivalen i Montreux i 1991, da han var solist med et storband ledet av Quincy Jones og for første og eneste gang vendte tilbake til de legendariske Gil Evans-arrangementene fra slutten av 1950-årene. Hans selvbiografi, Miles – The Autobiography (i samarbeid med Quincy Troupe), ble utgitt i 1989.
Album — et utvalg
| Birth of the Cool (med Gil Evans) | 1949/50 |
| Cookin' | 1956 |
| Miles Ahead (med Gil Evans) | 1957 |
| Milestones | 1958 |
| Porgy and Bess (med Gil Evans) | 1958 |
| Kind of Blue | 1959 |
| Sketches of Spain (med Gil Evans) | 1960 |
| My Funny Valentine | 1964 |
| E.S.P. | 1965 |
| Cookin' at The Plugged Nickel | 1965 |
| Miles Smiles | 1966 |
| Nefertiti | 1967 |
| Filles de Kilimanjaro | 1968 |
| In a Silent Way | 1969 |
| Bitches Brew | 1969 |
| Jack Johnson | 1970 |
| On the Corner | 1972 |
| Agharta | 1975 |
| We Want Miles | 1981 |
| Star People | 1983 |
| You're Under Arrest | 1985 |
| Tutu | 1986 |
| Amandla | 1989 |
| Aura (med Palle Mikkelborg) | 1989¹ |
| Live at Montreux (med Quincy Jones) | 1991 |
1Innspilt 1985