Faktaboks

Miles Davis
Miles Dewey Davis. Født Miles Dewey Davis III
Uttale
dˈeivis
Født
26. mai 1926, Alton, Illinois, USA
Død
28. september 1991, Santa Monica, California, USA
Miles Davis

Miles Davis

Av /KF-arkiv ※.

Miles Davis i Berlin i 1985

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Miles Davis var en amerikansk jazztrompetist, komponist og orkesterleder fra Alton i Illinois i USA.

Miles Davis er en av jazzhistoriens aller viktigste utøvere og komponister og har hatt en innflytelse som strekker seg langt utover jazzen og inn i rock og populærmusikk. Med banebrytende utgivelser som Birth of the Cool, Kind of Blue og Bitches Brew har Davis vært en pioner og stilskaper innen flere av jazzens stilretninger.

Han vant i løpet av sin karriere 8 Grammy-priser og er innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame (2006). Hans album Kind of Blue er tidenes mestselgende jazzalbum.

Musikalsk uttrykk og innflytelse

Davis har hatt en enorm innflytelse gjennom sin særegne musikalske stil som trompetist, komponist og improvisatør. Han er derfor et av jazzhistoriens viktigste navn og kanskje tidenes mest kjente jazzmusiker. Som trompetist har Davis en umiddelbart gjenkjennelig tone: varm og rund klang og nesten ingen vibrato. Selv om han var en virtuos trompetist, var hans spillestil var ofte svært tilbakeholden og melodiøs med lange pauser mellom frasene.

I løpet av sin karriere endret han musikalsk retning flere ganger og var en av pionerene i flere av jazzens sjangeruttrykk, som cool jazz, modaljazz og fusion/jazzrock. Som bandleder, spesielt fra 1960-tallet og utover, etterlot han mye plass til improvisasjon og interaktivt samspill i sine komposisjoner. Det improvisasjonsbaserte og frie samspillet i hans andre kvintett i perioden 1963–1968 har hatt stor påvirkning på hvordan jazz spilles i dag. Mange av jazzens sentrale utøvere spilte i Davis’ band i ung alder og videreførte og videreutviklet konsepter og stiluttrykk som ble utprøvd i hans musikk. Av disse kan man nevne Bill Evans, Wayne Shorter, Herbie Hancock, Tony Williams, John Coltrane, Chick Corea og John McLaughlin.

Som låtskriver har han mange kjente komposisjoner i standardrepertoaret, blant annet So What, Four, Seven Steps To Heaven og Milestones.

Karriere

Tidlige år

Etter å ha medvirket i lokale band i St. Louis, flyttet Davis i 1944 til New York for å studere musikk ved The Juilliard School of Music. Han kom raskt i kontakt med de unge, eksperimenterende bebopmusikerne, og frem til 1948 spilte han i lange perioder i kvintetten til denne stilens fremste utøver, altsaksofonisten Charlie Parker, og medvirket på en rekke av bebopstilens klassiske plateinnspillinger.

Birth of the Cool og cool jazz

I 1948 dannet Davis sammen med barytonsaksofonisten Gerry Mulligan og arrangøren Gil Evans en eksperimentell besetning som skulle gjenskape stiluttrykket som Evans hadde utforsket med Claude Thornhills storband, men i mindre format. Orkesteret hadde ni medlemmer og en uvanlig besetning i datidens jazz – ingen tenorsaksofon, men derimot valthorn og tuba, og Mulligans barytonsaksofon som viktig melodi- og soloinstrument. Orkesteret var musikalsk banebrytende av flere grunner. Den musikalske stilen var langt mer impresjonistisk, orkestral og avslappet enn bebop-uttrykket som flere av utøverne kom fra, og arrangementene var ukonvensjonelle til større jazzorkestre å være. Gruppen gjorde en rekke innspillinger i 1949–1950 som utkom i samlet form først i 1957 med tittelen Birth of the Cool. Albumet står helt sentralt i jazzhistorien som en svært innflytelsesrik plate. Hvorvidt albumet faktisk er cool jazzens fødsel, er omstridt, men det er en av de første og viktigste utgivelsene i sjangeren, og Davis regnes som en av de tidlige pionerene innen cool jazz.

Samarbeidet med Gil Evans fortsatte videre i Davis' karriere, og sammen ga det ut blant annet det suksessrike albumet Sketches of Spain (1960), som videreførte den orkestrale jazzen som Birth of the Cool påbegynte.

Kind of Blue og modaljazz

I begynnelsen av 1950-årene var Davis bare sporadisk aktiv på grunn av narkotikaproblemer. Han kom sterkt tilbake i 1954 og gjorde helomvending fra cool jazzen. Året etter dannet han en svært populær kvintett, blant annet med den da nesten ukjente tenorsaksofonisten John Coltrane, som spilte standardlåter og egne komposisjoner i hardbop-stil. Kvintetten ble senere utvidet til en sekstett med altsaksofonisten Cannonball Adderley. I 1958 kom albumet Milestones med både standardlåter og egne komposisjoner. Musikken var i kjent hardbop-stil med heseblesende soloer, men på tittelsporet «Milestones» kom et viktig frempek til Davis’ neste steg; låtens akkordskjema lekte med modal harmonikk, og i låtens B-del ble solistene tvunget til å spille over kun én akkord.

I 1959 spilte Davis' sekstett inn albumet Kind of Blue som ble sluppet samme år. Albumet ble etter hvert tidenes mestselgende jazzalbum og svært definerende for en av jazzens nye retninger: modaljazz. Åpningslåten «So What», det mest berømte sporet på albumet og kanskje Davis’ mest kjente låt, har et akkordskjema som veksler mellom to akkorder og baserer seg på den modale skalaen dorisk. I stedet for å ha et funksjonsharmonisk akkordskjema å basere seg på måtte solistene bruke den doriske skalaen for å spille solo over. Kombinert en impresjonistisk og kjølig estetikk à la Davis' cool jazz-periode, fikk Kind of Blue stor innflytelse med sin banebrytende sound.

Selv om Davis var ikke den første til å eksperimentere med modalitet i jazzen, satte Kind of Blue virkelig modaljazzen på kartet, og han regnes som en av de tidlige pionerene i sjangeren. To av albumets utøvere, pianist Bill Evans og saksofonist John Coltrane, skulle videreføre modaljazzen i årene fremover.

I årene som fulgte Kind of Blue, utga Davis albumene Sketches of Spain (1960) og Someday My Prince Will Come (1961) og turnerte under eget navn med en rekke ulike besetninger.

«The Second Quintet»

I 1963 startet Davis en ny kvintett (ofte kalt «The Second Quintet»), pianisten Herbie Hancock, bassisten Ron Carter, den unge trommeslageren Tony Williams, og etter hvert saksofonist Wayne Shorter. Her returnerte Davis enda en gang til «burning» bebop-inspirert jazz og en blanding av standardrepertoar og nye komposisjoner, denne gangen med en langt friere samspillsform enn beboptradisjonen, med løsere form og mer avansert harmonikk, lange improvisasjoner, kollektiv improvisasjon og utskeielser fra akkordskjema og tempo. Kvintetten var tidlig ute med et svært moderne jazzsamspill og har fått enorm betydning for hvordan jazzgrupper improviserer sammen i dag.

Kvintetten utga en rekke album i denne perioden, blant de mest kjente er E.S.P. (1965) og Nefertiti (1968). Tittelsporet på sistnevnte viser godt gruppens vilje til å eksperimentere – et stykke som kun spiller på og improviserer rundt låtens head (melodi og akkordskjema) i rett under åtte minutter. Albumene ble gitt ut under Davis’ navn, selv om det mot slutten av perioden i hovedsak var bandmedlemmenes komposisjoner.

Bitches Brew og elektrisk jazz

I 1968 gjorde Davis nok en drastisk kunstnerisk vending, denne gangen mot elektrisk jazz. På det siste studioalbumet til «The Second Quintet», Filles de Kilimanjaro, blandet de inn el-bass og elektrisk piano på noen av låtene. I tiden etter ble kvintetten brutt opp, og Davis knyttet til seg musikere som gitaristen John McLaughlin og pianistene Joe Zawinul og Chick Corea, som hadde en sterk tilknytning til rock og et elektrisk uttrykk. I 1969 kom det banebrytende albumet In A Silent Way, som var i randsonen av hva som kunne kalles jazz på den tiden.

Albumet hadde kun to spor, på henholdsvis over 18 og 19 minutter, med et minimalistisk uttrykk, modal harmonikk og en elektrisk instrumentering med blant annet elektrisk piano, orgel, gitar og bass. Uttrykket låner fra både rock, funk og frijazz mer enn jazz, men den vidåpne kollektive improvisasjonen står fortsatt i fokus som tidligere i Davis' karriere. Albumet tok også i bruk studioteknikker for å klippe og redigere sammen improviserte strekk, noe som var uvanlig i jazzsammenheng.

Enda en gang var Miles Davis en foregangsfigur for utviklingen av en ny jazzsjanger: jazzrock, eller fusion som det senere ble kalt. Frem til 1975 eksperimenterte Davis' ensembler med fusionformen og en rekke album, mest kjent av disse Bitches Brew (1970) og On the Corner (1972). Bitches Brew er Davis' nest mestselgende album og solgte over 400 000 kopier det første året.

I 1975 trakk han seg tilbake på grunn av helseplager og rusmisbruk.

Siste del av karrieren

I 1980 gjenopptok han karrieren, igjen med nye, yngre musikere. Han ble raskt en kultfigur, med en popularitet som gikk langt utenfor jazzens område, og turnerte flittig over store deler av verden. Hans utgivelser i denne perioden fikk ikke like god kritikk, og Davis selv slet med diverse helseplager og en svekket embouchure. I denne perioden lånte han også fra popmusikken, blant annet ved å covre blant andre Michael Jackson og Cyndi Lauper.

Han spilte i Norge en rekke ganger i sin karriere, blant annet i Molde i 1984 og 1985 og i Oslo i 1987. I 1984 ble han tildelt den prestisjetunge danske Sonningprisen.

En av hans siste opptredener var ved jazzfestivalen i Montreux i 1991, da han var solist med et storband ledet av Quincy Jones og for første og eneste gang vendte tilbake til arrangementene med Gil Evans fra slutten av 1950-årene.

Miles Davis døde 28. september 1991 etter lengre tids sykdom.

Sentrale utgivelser

Album under eget navn

Album År
Birth of the Cool (med Gil Evans) 1949/1950
Cookin' 1956
Miles Ahead (med Gil Evans) 1957
Milestones 1958
Porgy and Bess (med Gil Evans) 1958
Kind of Blue 1959
Sketches of Spain (med Gil Evans) 1960
My Funny Valentine 1964
E.S.P. 1965
Cookin' at The Plugged Nickel 1965
Miles Smiles 1966
Nefertiti 1967
Filles de Kilimanjaro 1968
In a Silent Way 1969
Bitches Brew 1969
Jack Johnson 1970
On the Corner 1972
Agharta 1975
We Want Miles 1981
Star People 1983
You're Under Arrest 1985
Tutu 1986
Amandla 1989
Aura (med Palle Mikkelborg) 1989¹
Live at Montreux (med Quincy Jones) 1991

1Innspilt 1985

Bokutgivelser

Hans selvbiografi, Miles – The Autobiography (i samarbeid med Quincy Troupe), ble utgitt i 1989.

Utvalgte utmerkelser

  • Grammy-pris for Sketches of Spain i kategorien Best Jazz Composition of More Than Five Minutes Duration, 1960
  • Grammy-pris for Bitches Brew i kategorien Best Jazz Performance – Large Group or Soloist With Large Group, 1970
  • fire Grammy-priser i kategorien Best Jazz Instrumental Performance: i 1982 for We Want Miles, i 1986 for Tutu og i 1989 for Aura både som 'Soloist' og 'Big Band')
  • Grammy-pris for Doo-Bop i kategorien Best R&B Instrumental Performance, 1992
  • Rock and Roll Hall of Fame, 2006

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Carr, Ian: Miles Davis: the definitive biography, rev. ed., 1998, isbn 0-00-653026-5
  • Chambers, Jack: Milestones: the music and times of Miles Davis [...], 1983-85, 2 b., isbn 0-8020-6787-5
  • Cole, Bill: Miles Davis: a musical biography, 1974, isbn 0-688-05203-7
  • Kirchner, Bill, red.: A Miles Davis reader, 1997, isbn 1-56098-774-x
  • Szwed, John: So what: the life of Miles Davis, 2002, isbn 0-434-00759-5
  • Troupe, Quincy: Miles and me, 2000, isbn 0-520-21624-5
  • Gioia, Ted: The history of jazz, second edition, 2011, isbn 978-0-19-539970-7

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg