Mikhail Glinka

Glinka fikk i tidlige barneår kontakt med russisk folkemusikk og russiske folkedanser. Samtidig fikk han oppleve utenlandsk musikk fremført av et orkester som hans onkel hadde ansvar for. 1814–1815 studerte han klaver og fiolin og 13 år gammel kom han til St. Petersburg der han fikk klaverundervisning av blant andre John Field (1782–1837) og Charles Mayer (1799–1862). I 1823 reiste Glinka til Kaukasus for å studere folkemusikk. Samtidig ble han opptatt av ideer hos Pusjkin, Zjukovskij og Delvig, tre viktige representanter for tidens progressive ideer.

I perioden 1830 til 1834 oppholdt Glinka seg i utlandet, i Italia, Østerrike og Tyskland. Her ble han kjent med Vincenzo Bellini (1801–1835), Gaetano Donizetti (1797–1848), Felix Mendelssohn (1809–1847) og Giacomo Meyerbeer (1791–1864), alle komponister som påvirket hans musikalske utsyn og forståelse. Turen tilbake fra Italia bragte ham til Wien der han blant annet hørte musikk av Franz Liszt. Fra Wien gikk turen til Berlin der han i fem måneder studerte musikkteori med Siegfried Dehn (1799–1858). Komposisjoner fra denne tiden viser hvorledes de nasjonale trekkene i Glinkas stil utviklet seg.

Tilbake i Russland i 1834 begynte Glinka arbeidet med en russisk patriotisk opera. Resultatet ble Livet for tsaren, som hadde premiere i 1836. I fem år, 1837–1842, arbeidet Glinka på operaen Ruslan og Ludmila, et verk som ble en milepæl i russisk opera. Da Glinka i Paris, i 1844, ga en konsert med kun egne verk, skapte dette betydelig interesse i franske musikkretser. Hector Berlioz, som Glinka fikk kontakt med, ble en svært viktig talsmann for Glinkas musikk. I årene 1845—1847 oppholdt Glinka seg i Spania der han studerte spansk folkemusikk.

Sykdom førte til at Glinkas arbeidskapasitet avtok sterkt på 1850-tallet. Men det var nå han møtte en rekke unge komponister – blant dem Dargomyzjskij, Balakirev og Serov – komponister som kom til å fullføre de ideer Glinka hadde introdusert. Etter et toårig opphold i Paris fra 1852 til 1854 skrev han sine memoarer ved tilbakekomsten til Russland.

Glinka har hatt stor og avgjørende innflytelse for utviklingen av de fleste sjangre innen russisk musikk. I hans verk finnes realismen, folkeligheten, den patriotiske tendensen og den demokratiske følelsen, alle estetiske prinsipper som den nasjonale russiske musikken er gjennomsyret av. Hans to store operaer har hatt avgjørende innflytelse på den russiske operaens utvikling på 1800-tallet.

Livet for tsaren (Ivan Susanin) ryddet veien for Musorgskijs Boris Godunov og Borodins Fyrst Igor, mens de vokalsymfoniske elementene i Ruslan og Ludmila banet veien for Nikolaj Rimskij-Korsakovs operaer. De orientalske innslagene i den russiske musikken har sine forbilder i de orientalske scenene i Ruslan og Ludmila.

Glinka har med sin orkestermusikk lagt grunnlaget for den nasjonale russiske symfoniske musikken. Med stor innsikt og stilistisk følsomhet innlemmet han på en organisk måte folkevisematerial i sine orkesterverk. Glinkas sanger og vokallyrikk viser stor psykologisk nyanserikdom. De nasjonale «farger», enten de er russiske, georgiske, spanske eller italienske, er gjenskapt og uttrykt med stor sikkerhet og musikalsk innlevelse.

• Brown, David: Mikhail Glinka : a biographical study, 1974, isbn 0-19-315311-4
• Orlova, Aleksandra Anatol'evna: Glinka's life in music, 1988, isbn 0-8357-1864-6
• Stahl, Erik: Den russiske musiks historie, [b. 1], 1995, 339-414, isbn 87-418-6858-7
• Vasina-Grossman, V.A.: Michail Iwanowitsch Glinka, 1982