Faktaboks

Mikael 8. Palaiologos
Mikael VIII Palaiologos Michael VIII Palaeologus Παλαιιλὸγος, Μιχαἠλ H Δούκας Κομυηνὀς
Født
1224
Død
11. desember 1282, Pachomiu ved Rhaidestos, Thrakia (nå Tekirdağ, Tyrkia)
Mikael 8 Palaiologos
Miniatyr fra Georg Pachymeres' Historia fra 1300-tallet.

Mikael 8 Palaiologos var en bysantinsk keiser som regjerte Det bysantinske riket fra 1259 til 1282. Han var grunnleggeren av det siste bysantinske keiserdynastiet, Palaiologos. Mikael var sønn av Andronikos Palaiologos, hans kone var Theodora Doukaina Vatatzina.

Det mest betegnende for Mikaels regjeringstid var gjenerobringen av Konstantinopel (nå Istanbul) i 1261, som fra 1204 hadde vært i hendene på latinske (katolske/vesteuropeiske) korsfarere (se Latinske keiserdømme). Etter dette spilte Bysants igjen, for siste gang, en betydelig rolle i den internasjonale politikk som ble drevet rundt Middelhavet.

Mikael førte en rekke kriger for å gjenopprette bysantinsk herredømme rundt Egeerhavet og på Balkan, hvor en mosaikk av små separatistiske stater motarbeidet restaurasjonen av keiserdømmet. Samtidig arbeidet han for å avverge både tyrkisk og latinsk aggresjon. Bilaterale avtaler med både mongoler, tartarer og mamelukker, og et aktivt diplomati vestover, vitner om hvordan Mikael lyktes i sin politikk for gjenoppbygging av keiserdømmet.

Bakgrunn

Mikael var adelsmann og feltherre i keiserriket Nikea. Fra 1247 til 1253 holdt han embeder som stattholder i byene Melnikon og Serrhai (Σέρρες/Serres). Han ble fengslet under mistanke om høyforræderi mot keiser Theodor 2 Laskaris, men sluppet fri og restaurert etter anordning av Manuel 2, patriarken av Konstantinopel i 1254.

Mikael holdt tittelen Megas Konostaublos («Stor-stallmester») i 1254–1256 og 1257–1258, og var med det øverstkommanderende for det keiserlige kavaleriet. I 1256 virket han som stattholder i Bithynia, men måtte flykte til seldsjukkene på grunn av nye anklager om forræderi. I 1258 var han i Thessaloniki, hvor han igjen ble arrestert. Han ble benådet og utnevnt til Megas Dux, marinens overkommanderende, i 1258.

Ved Theodor 2 Laskaris død i 1258 ble Mikael regent og verge for den åtteårige arvingen, Johannes 4 Laskaris. Men Mikael hadde selv ambisjoner om keisertittelen, og lot arvingen blindes og kastes i fengsel. Få måneder etter, i 1259, ble Mikael kronet til keiser i Nikea.

Regjeringstiden

Mikael innledet sin regjeringstid med gjenerobringen av Konstantinopel. Byen var siden 1204 styrt av vestlige, latinske frankiske herskere, og det bysantinske riket var forfalt til semi-autonome småstater i Lilleasia og på det vestlige Balkan, kjent som etterfølgerstatene. Den 15. august 1261 gjenerobret cæsaren Alexios Strategopoulos byen og drev den latinske keiseren Baldvin 2 på flukt. Den 15. august 1261 ble Mikael kronet i Hagia Sofia.

I de påfølgende årene førte Mikael en aggressiv gjenerobrings-kampanje av tidligere bysantinske besittelser i Egeerhavet og på Balkan. Fra 1261 til 1314 var riket i nesten sammenhengende krig med vekslende vestlige riker. Sammen med genovesiske allierte og store leiehærer vant Mikael etter hvert fram. Han fikk sluttet fred med venetianerene med hjelp fra pave Urban 4.

Under hensikten av å avverge angrep vestfra inngikk Mikael den 7. juni 1274 'Kirkeunionen i Lyon' med pavekirken, proklamert i Konstantinopel i juni 1275. Dette stanset foreløpig krigsplanene til Karl av Anjou, Staufer-kongen av Napoli. På hjemmefronten skapte dette avstand til deler av det ortodokse samfunnet som var fiendtlige overfor latinerne, spesielt etter korstogets erobring av Konstantinopel i 1204. Resultatet ble en splittelse i det bysantinske samfunnet. Mikael fengslet sågar medlemmer av egen familie som motsatte seg hans pragmatiske, religiøse og politiske målsetninger.

Pavekirken var også skeptisk til hans lojalitet, og Mikael ble ekskommunisert av pave Martin 4 i april 1281. Avgjørelsen åpnet for at Karl av Anjou kunne erklære krig. Hans hær ble stanset i slaget ved Berat. Mikael støttet derpå et opprør mot Karl i Palermo i 1282, kjent som den Sicilianske Vesper. Opprøret, kombinert med det allierte Aragons okkupasjon av øya, tvang Karl til å gi opp sine erobringsplaner.

Presset vestfra tvang også Mikael til å svekke besetningen langs grensen i øst, noe som ledet til utstrakt infiltrering av tyrkiske bander, og ett sammenbrudd av grensen, allerede før hans død.

Ved Mikaels død ble levningene først stedt til hvile i Nea Mone-klosteret ved Rhaidestos i Thrakia i 1282, men de ble flyttet til Soter-klosteret i Selymbria i 1285.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Shepard, J. (red.) The Cambridge History of the Byzantine Empire c. 500–1492, Cambridge Univesity Press, Cambridge, 2008. «Part III – The Byzantine Lands in the Later Middle Ages 1204–1492». Sidene 729-881.
  • Erich Trapp o.a., Prosopographisches Lexikon der Palaiologenzeit, Verlag der Österreichischen Akademie Der Wissenschaften, Wien, 1981, Bind 3, 9. Fazikel, side 104.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg