Meso-Amerika

Meso-Amerika. (til meso-), i antropologisk fagterminologi betegnelsen på det kulturområdet som omfatter det sentrale og sørlige Mexico og det nordlige Mellom-Amerika. Noen av de trekk som karakteriserer området, er konstruksjon av såkalte «flytende hager» eller chinampas (kunstige hageanlegg i innsjøer), dyrking av kakao og agave, monumentalarkitektur med til dels gigantiske trappepyramider, og stukkbehandlede gulv og ballspillplasser. Videre opptrer billed- og tegnskrift, og astronomiske observasjoner tjente som basis for kalendariske operasjoner og tidsinndelinger med rituelle og jordbruksorganiserende funksjoner. Kalenderen bestod av et 365 dagers år med en hellig 260 dagers periode som således dannet 52-års sykluser med omfattende rituell markering. Navngiving foregikk med referanse til kalenderen: hver person ble oppkalt etter fødselsdagen. Menneskeofring med utrivning av offerets hjerte var høydepunktet i den religiøse praksis, som også omfattet selvpinsel og askese for prestenes vedkommende.

Analysen av det arkeologiske og etnohistoriske materialet gir grunn til å tro at Meso-Amerika var preget av jevn kulturell vekst inntil spaniernes erobring. Det finnes tydelige tegn på landsbybebyggelse og maisjordbruk i Mexicodalen et par tusen år f.Kr. Mot slutten av denne eldste fasen har landsbyboerne tatt til å reise store, terrasseformede bygninger eller plattformer med alter på toppen. Etter hvert ble det utviklet lokale stilvarianter i arkitektur og keramikk, men først senere, under den «klassiske» epoken, er lokale tradisjoner blitt til klart utskillbare stilarter som senere har fått etikettene maya, olmec, teotihuacán og totonac. I den etterfølgende «post-klassiske» perioden dukker det opp nye navn, mixtek, zapotek, toltek, tarasco, wasteko o.fl., betegnelser på reelle etniske, språklig-kulturelle enheter til våre dager. Hvorvidt navnene noensinne har representert nasjoner eller politiske enheter er ikke alltid lett å avgjøre.

Maya

De kjente ruinstedene Chichén Itzá, Tikal, Palenque, Copán osv. har åpenbart tjent som seremonielle og administrative sentre for en stamme eller nasjon av forholdsvis beskjeden størrelse, dvs. neppe mer enn 20 000–30 000 innbyggere. En teokratisk embetsstand bodde i det seremonielle sentrum og stod for den daglige forvaltning og utførelse av hellige handlinger. Dessuten drev mange av embetsmennene med matematiske og astronomiske studier. Mayaene har fått æren av å ha utviklet til fullkommenhet dobbeltkalenderen som samkjører 52-årssykluser så vel som årets seremonielle begivenheter og arbeidsoperasjoner på milpaen (maisfeltet).

Mellom de enkelte mayafolk eksisterte diplomatiske forbindelser, først og fremst av rituell karakter. Historiske beretninger godtgjør også at temporære politiske allianser ble opprettet i det nordlige Yucatán og det vestlige Guatemala. Slike allianser fant sted etter at mayaområdet var invadert eller kommet under innflytelse av de egentlige meksikanerne, folk fra Anáhuac (Mexicodalen) og nærliggende distrikter (ca. 1000 e.Kr.).

Méxica eller «aztek»

Det meksikanske platå var den gang et urolig hjørne. Området har sikkert vært gjenstand for stadige invasjoner fra nord i løpet av forholdsvis kort tid. Særlig har mange nahuatl-talende folk funnet veien til dalen mellom vulkankjeglene Ixtaccíhuatl og Popocatépetl. Ved sjøene Xaltocán, Texcoco og Xochimilco vokste det frem små toltek-stater. Hit kom også en av de såkalte chichimec-stammene omkring 1300-tallet. Chichimec (barbar) var fellesnavn på en del stammer fra nord. Senere skiftet de navn til tenochca og colhúa méxica etter som deres innflytelse vokste. For ettertiden er de blitt kjent under navnet aztek. Méxica slo seg ned på en slags mudderøy i Texcocosjøen. Den bygde de ut og gjorde landfast med diker. Her vokste Tenochtitlán frem med templer, torg og palasser. Fra en beskjeden start klarte méxica eller aztekerne å bli medlem av en trippelallianse som omfattet Texcoco-acolhúa og Tlacopan-tepanec. Omkring 1500 tok méxica ledelsen over alliansen og innførte en mer militaristisk administrasjon. Store områder ble skattland under Tenochtitlán.

Den spanske erobringen

Hernán Cortés møtte tributtpliktige indianere så langt øst som ved Veracruz-kysten. Noen av disse ble rekruttert som hjelpetropper i felttoget mot Motecuhzomas Tenochtitlán. Det Mexico Cortés erobret ved Tenochtitláns fall 13. august 1521, var imidlertid ikke noen fasttømret stat slik Inka-riket var det. Méxica hadde overtatt et hegemoni i det midtre Mexico, og Tenochtitlán øvde en viss innflytelse over store distrikter, men ingen av naboene ble noensinne undersåtter i et méxica-administrert rike. De beholdt sin selvstendighet til spanierne overtok.

Etter spaniernes ankomst sank folketallet merkbart, og først i 1825 var det totale folketall høyere enn den antatte folkemengden 1492. Det skulle ta enda lengre tid før den indiansktalende befolkningen hadde nådd det opprinnelige nivået.

I hele Meso-Amerika er det nå minst 74 forskjellige indianske språk, hvorav 50 er representert i Mexico. I enkelte såkalte «indianer»-stater i Mexico, f.eks. Oaxaca, Yucatán og Chiapas, finnes det flere indianer-pueblos (landsbyer eller stammeområder) der opptil 80 % av befolkningen er ett-språklige. I Guatemala er det indianske preget enda mer markert; over 50 % av befolkningen (over 3 år) har et indiansk språk (spesielt et mayaspråk) som morsmål. Fremdeles er det méxica (eller nahuatl) og maya som er de mest fremtredende enhetene.

En del indianske folkegrupper

Oversikten omfatter en del språklige og/eller politiske enheter, såkalte pueblos, i Mexico, Guatemala og Belize.

Folketallene fra Guatemala, Belize, El Salvador og Sør-Mexico er fra 2002. Noen av tallene fra det øvrige Mexico er noen år eldre.