Hode- og haleskjold av trilobitten Megistaspis limbata (Boeck, 1838) fra Hukformasjonen, Oslofeltet.
.
Lisens: fri

Megistaspis er en utdødd trilobittslekt som er en vanlig forekommende fossil i mellom-ordoviciske kalksteiner og skifre i Norge. Navnet ble foreslått av Valdar Jaanusson i 1956 som erstatning for det gamle slektsnavnet Megalaspis, som allerede var brukt om en nålevende fisk.

Faktaboks

Også kjent som

tidligere Megalaspis

Beskrivelse

Megistaspis var store trilobitter som kunne bli opp mot 35 cm lange. Kroppen var oval, og avrundet foran og bak (Megistaspis (Megistaspis)) eller med en pigg bakerst på haleskjoldet (Megistaspis (Ekeraspis)). Hodeskjoldet (Cephalon) hadde en dårlig avgrenset glabella (midtfelt) og ganske store øyne med vidt, men flatt synsfelt. De fleste artene hadde lange kinnpigger. Kroppen (thorax) bestod av åtte ledd med relativt smalt midtfelt og vide sidefelter. Haleskjoldet (pygidium) var ganske langt, med langt, smalt midtfelt med kanskje 15 ledd nesten til enden, opptil 10 ledd på sidefeltene, og en ganske bred, konkav kant rundt. Hypostomet på undersiden av hodet evarpæreformet og uten bakre vinger.

Megistaspis skilte seg fra den nærstående Megistaspidella ved at hodeskjoldet og haleskjoldet var avrundet (bortsett fra Megistaspis (Ekeraspis), og ved at haleskjoldet hadde færre, men tydeligere ledd.

Fossiler av Megistaspis finnes i underordovicium over hele det baltiske skjold, og i Oslo-området finnes den i Tøyenformasjonen og Hukformasjonen. Svært vakre eksemplarer blir funnet i St. Petersburg-området i Russland. Den ga sannsynligvis opphav til den noe senere slekten Megistaspidella.

Levevis

Megistaspis var sannsynligvis et mudderfiltrerende dyr som levde oppe på overflaten av bunnen. Den smale midtaksen tyder på at dyret hadde ganske svake muskler til å bevege bena, mens de brede sidefeltene ga god plass under dyret til å rote opp bunnslam og transportere smådyr og andre matpartikler fremover til munnen. Mangelen på «vinger» bakerst på hypostomet (platen under magen) tyder også på at dyret bare skyflet mudder inn i munnen uten å behøve noen slags knusemekanisme. Den samtidige slektningen Asaphus levde nede i mudderet, og hadde kraftige rifler på hypostomvingene; den spiste sannsynligvis større byttedyr.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Hoel, O. A. (1999): Trilobites of the Hagastrand Member (Tøyen Formation, lowermost Arenig) from the Oslo Region, Norway. Part I: Asaphidae. Norsk Geologisk Tidsskrift 79 (3), 179-204.
  • Jaanusson, V. (1956): Untersuchungen über baltoskandische Asaphiden. III: Über die Gattungen Megistaspis n. nom. und Homalopyge n. gen. Bull. Geol. Inst. Uppsala,vol. 36.
  • Nielsen, A. T. (1995): Trilobite systematics, biostratigraphy and palaeoecology of the Lower Ordovician Komstad Limestone and Huk formations, southern Scandinavia. Fossils and Strata 38, 374 sider.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg