Trilobitten Megistaspidella acuticauda (Angelin, 1854) fra Volkhov-elven, St. Petersburg. Foto av gipsavstøpning i Geological Museum of the Polish Geological Institute, Warsawa, Polen. Bilde hentet fra Wikimedia Commons. This file is licensed under the Creative Commons Attribution 3.0 Unported license.
.
Lisens: fri

Megistaspidella er en utdødd trilobittslekt. Den er en vanlig forekommende fossil i mellom-ordoviciske kalksteiner og skifre i Norge.

Megistaspidella er store trilobitter som kan bli opp mot 35 cm lange. Kroppen er oval, med spiss avslutning både foran og bak, men enkelte arter har en mer avrundet form. Hodeskjoldet (Cephalon) har en svært dårlig avgrenset glabella (midtfelt) og ganske store øyne med vidt, men flatt synsfelt. På hodets bakre hjørner finnes lange kinnpigger. Kroppen (thorax) består av åtte ledd med relativt smalt midtfelt og vide sidefelter. Haleskjoldet (pygidium) er ganske langt, med langt, smalt midtfelt med rundt 20 ledd som går nesten til enden, opptil 20 ganske utydelige ledd på sidefeltene, og en ganske bred, konkav kant rundt som går ut i en lang pigg på midten bakerst. Hypostomet på undersiden av hodet er pæreformet og uten bakre vinger.

Megistaspidella skiller seg fra Megistaspis ved at både hodeskjoldet og haleskjoldet er trukket ut i spiss, og ved at haleskjoldet har flere, men mer utydelige ledd.

Megistaspidella finnes i mellomordovicium over hele det baltiske skjold. I Oslo-området finnes den i Hukformasjonen og Elnesformasjonen. Svært vakre eksemplarer blir funnet i St. Petersburg-området i Russland.

Levevis

Megistaspidella var sannsynligvis et mudderfiltrerende dyr som levde oppe på overflaten av bunnen. Den smale midtaksen tyder på at dyret hadde ganske svake muskler til å bevege bena, mens de brede sidefeltene ga god plass under dyret til å rote opp bunnslam og transportere smådyr og andre matpartikler fremover til munnen. Mangelen på "vinger" bakerst på hypostomet (platen under magen) tyder også på at dyret bare skyflet mudder inn i munnen uten å behøve noen slags knusemekanisme. Den samtidige slektningen Asaphus levde nede i mudderet, og hadde kraftige rifler på hypostomvingene. Den spiste sannsynligvis større byttedyr.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Hansen, T. (2009): Trilobites of the Middle Ordovician Elnes Formation of the Oslo Region, Norway. Fossils and Strata 56, 215 sider.
  • Nielsen, A. T. (1995): Trilobite systematics, biostratigraphy and palaeoecology of the Lower Ordovician Komstad Limestone and Huk formations, southern Scandinavia. Fossils and Strata 38, 374 sider.
  • Wandås , B. T. G. (1984): The Middle Ordovician of the Oslo Region , Norway. 33. Trilobites from the lowermost part of the Ogygiocaris Series. Norsk Geologisk Tidsskrift 63, 211–267.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg