Tyrkia har omkring 50 dagsaviser. Det er begrensninger i ytringsfriheten. Dette skjer gjennom lover mot terrorisme som anvendes mot journalister, men også gjennom president Recep Erdogans hyppige søksmål mot journalister for ærekrenkelser. En tredje faktor er medieeieres inngripen i redaksjonelle avgjørelser, for å holde seg inne med myndighetene. Det statlige kringkastingsselskapet Türkiye Radyo Televizyon Kurumu (TRT) dominerer. Det er rundt 60 private TV-stasjoner og mer enn 1000 private radiostasjoner.

Aviser og pressefrihet

Tyrkia har 45 riksdekkende dagsaviser. Nesten alle de store Istanbul-avisene trykkes også i Ankara og Izmir, noen også i Adana. Blant de mest seriøse og innflytelsesrike er Milliyet (Nasjonen, grunnlagt 1950) og Cumhuriyet (Republikken, grunnlagt 1924).

De største avisene er Istanbul-avisene Milliyet (opplag ca. 630 000), Sabah (Morgen, grunnlagt 1985, ca. 550 000), Hürriyet (Friheten, grunnlagt 1948, ca. 543 000) og Zaman (Tiden, grunnlagt 1962, ca. 210 000). Zaman ble overtatt av myndighetene i 2016, og nettsiden ble stengt, grunnet avisens tilknytning til predikanten Fetullah Gülens bevegelse. Avisens arkiv av tidligere artikler ble gjort utilgjengelig. Avisen Radikal (opplag 25 000 i 2013) var også innflytelsesrik, men ble lagt ned av eierne i mars 2016.

Størst i egeerhavsområdet er Izmir-avisen Yeni Asir (Nytt Århundre, grunnlagt 1895, opplag ca. 60 000).

Historie

Tyrkias første avis, Le Spectateur Oriental, ble grunnlagt i Izmir 1821 og var rent franskspråklig. I 1831 la Sultan Mahmut 2 til rette for etableringen av en avis på tyrkisk. Den startet samme år, het Takvim-i Vekayi (Begivenhetenes kronikør), og utkom 15–20 ganger i året.

Den første virkelige avis på tyrkisk var Ceride-i Havadis, som ble startet av engelskmannen William Churchill i 1840. I 1860 fulgte nyhetsavisen Tercüman-i Ahval (Begivenhetenes fortolker).

De politiske begivenhetene i landet har spilt en vesentlig rolle for avisenes utvikling. Da republikken ble innført i 1923, førte det til et tilbakeslag for pressen. Innføring av det latinske alfabet i 1928 førte likeledes til nedgang for avisene fordi publikum ikke kunne lese hva som stod der.

Pressefrihet

Etter militærkuppet i 1980 ble pressen pålagt streng selvsensur. Myndighetene grep også direkte inn mot aviser og tidsskrifter. Begrensningene av pressefriheten fortsatte også under det sivile styret senere. Det kurdiske spørsmålet, politisk islam og de militæres rolle er svært sensitive emner å ta opp, og reportasjer og uønskede ytringer om disse emnene kan føre til arrestasjon og rettsforfølgelse. Også radio- og fjernsynsstasjoner kan bli suspendert for å behandle disse temaene. Etter at Tyrkia søkte om EU-medlemskap, var behandlingen av pressen noe mer forsiktig.

I AKPs regjeringsperiode (partiet til Recep Erdoğan, statsminister fra 2003, president fra 2014) har pressefriheten blitt kraftig svekket, grunnet flere faktorer. Den første er den fortsatte bruken av paragrafer i lovverket for å anklage journalister og medieorganer for å støtte terrorisme når de skriver om militæret eller om kurdisk politikk. Rekordmange tyrkiske journalister sitter fengslet for artikler de har publisert.

Den andre er at Erdoğan som statsminister og president gikk til svært mange injuriesøksmål mot journalister, redaktører og karikaturtegnere. Bare i 2005 gikk han til 57 søksmål, og ble tilkjent rundt tre millioner kroner i erstatning.

En tredje faktor er medieeieres innskrenking av redaksjonenes frihet. De fleste mediebedriftene eies av store industrikonsern som har interesser av gode relasjoner til myndighetene, særlig i forbindelse med offentlige oppdrag. Dette har ført til at eiere sensurerer sine egne aviser og sier opp redaktører og journalister. Et eksempel på det siste, er Milliyet-journalistene Hasan Cemal og Can Dündar som i 2013 ble oppsagt etter å ha kritisert AKP-regjeringen.

En fjerde faktor er den lave graden av fagorganisering blant journalister (rundt fem prosent). Dette skyldes igjen aggressivt press mot fagorganisering fra eierne. I noen tilfeller har eierne sagt opp hele den journalistiske staben og startet avisen på nytt.

Mange aviser og mediehus har blitt overtatt av myndighetene eller solgt til personer og firmaer som er lojale mot AKP-regjeringen. Dette har skjedd etter angivelige økonomiske misligheter. Etter det mislykte kuppforsøket i 2016, har medieorganer knyttet til Fetullah Gülens bevegelse blitt konfiskert av staten. Dette skjedde med avisen Zaman og nyhetsbyrået Cihan i 2016.

Radio og fjernsyn

Nasjonalforsamlingen vedtok i 1993 å oppheve det statlige kringkastingsmonopolet, og det er nå rundt 60 private TV-stasjoner og mer enn 1000 private radiostasjoner. Men det er fremdeles det statlige Türkiye Radyo Televizyon Kurumu (TRT, grunnlagt 1964) som er dominerende. Det driver fire riksdekkende og 50 lokale radiokanaler. Som en del av reformene i forbindelse med EU-medlemskapssøknaden, har en av statskanalene siden 2004 hatt en del sendinger på kurdisk, noe som lenge var forbudt. Meteorologisk institutt har egne radiosendinger (værmelding og musikk). – Fjernsynssendinger startet i 1968, og TRT har nå fire riksdekkende TV-kanaler. Med TRT er det 24 riksdekkende TV-stasjoner, tre digitale kanaler, blant disse er tyrkisk CNN og tyrkisk Sky og 33 lokale TV-stasjoner (2005), i tillegg tar mange inn kurdiske sendinger fra utlandet via satellitt. De amerikanske styrkene i landet har sin egen radio- og fjernsynsstasjon.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg