medier i Libanon

TV er det mest populære nyhetsmediet i Libanon. Med unntak av den statlig eide Télé-Liban er landets ni nasjonale TV-kanaler tilknyttet ulike politiske og religiøse grupper. Radio er også fortsatt et viktig medium, både som kilde til informasjon og til underholdning. Også mange av radiokanalene er tilknyttet de ulike religiøse og politiske grupperingene i landet.

De to største avisene er an-Nahar og al-Akhbar. An-Nahar er en liberal og vestlig-orientert avis tilknyttet 14. mars-koalisjonen, mens al-Akhbar på sin side har blitt karakterisert som pro-Hizbollah. As-Safir, som tidligere var en av landets største aviser, måtte legges ned i 2016 på grunn av manglende økonomiske midler.

Andre aviser inkluderer den kommersielle avisen al-Balad, pro-saudiske al-Mustaqbal og progressive sosialist-parti-kontrollerte al-Binaa. I tillegg er franskspråklige L'Orient–Le Jour og engelskspråklige the Daily Star også viktige aviser.

Populariteten til trykte aviser har sunket i takt med fremveksten av nettbaserte medier og sosiale medier. De fleste av Libanons aviser har en nettutgave, og flere har gått over til kun å publisere på nett.

Internett blir brukt av 78 prosent av Libanons befolkning (ITU, via Verdensbanken, 2019), og de fleste libanesere bruker sosiale medier. WhatsApp, Facebook og YouTube er de mest brukte sosiale mediene etterfulgt av Snapchat, Instagram og Twitter.

Landets infrastruktur knyttet til telekommunikasjon er imidlertid begrenset, og internett er relativt tregt og dyrt. Alle internettleverandører må kjøpe bredbånd fra det statlige selskapet Ogero og regjeringen bestemmer prisene.

Libanons mest populære nyhetssider på nett gjenspeiler de samme politiske gruppene og synspunktene som dominerer de tradisjonelle mediene. Etter protestene i 2019 ble det imidlertid opprettet en rekke nye kanaler som delte informasjon om demonstrasjonene. Libanesiske bloggere skrev blant annet om korrupsjon og gjorde krav på reformer.

På tross av at Libanons presse er en av de frieste i regionen, preges landets medier av utfordringer knyttet til polarisering, politisering og økonomiske vanskeligheter.

Landets aviser og TV-kanaler er som regel tilknyttet religiøse og politiske grupper. Mange mediekanaler fungerer derfor som talerør for politiske aktører, og medielandskapet reflekterer i stor grad Libanons sekteriske politiske karakter. Libanesiske medier har i tillegg tradisjonelt blitt finansiert av utenlandske investorer som ønsker å fremme sine politiske interesser i landet.

I de senere år har økonomisk og politisk krise, krigen i Syria og tilstrømningen av flyktninger ført til en økt polarisering av samfunnet. Dette har også i stor grad påvirket medielandskapet, og få kanaler forholder seg nøytrale.

Mange medier, særlig aviser, mangler i tillegg nødvendig finansiering. Utenlandske investeringer har sunket betydelig etter at gulfstatene etablerte sine egne nyhetsplattformer. Denne utviklingen ble forsterket av den globale finanskrisen i 2008, fall i oljeprisene og den libanesiske økonomiske krisen i 2019. Mange aviser har måttet legge ned eller stoppe utgivelsen av trykte versjoner, og flere journalister har gått uten lønn eller mistet jobben.

Libanons grunnlov garanterer ytringsfrihet innen lovens rammer. Loven forbyr imidlertid æreskrenkelse av offentlige tjenestepersoner. Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, blant annet Human Rights Watch, har rapportert at lovene i økende grad har blitt brukt for å hindre kritiske ytringer på nett.

I 2020 ble Libanon rangert som nummer 102 av 180 land i Reportere uten grensers pressefrihetsindeks, og av Freedom House rangeres Libanon som delvis fritt når det gjelder frihet på internett.

• Libanons historie
• økonomi og næringsliv i Libanon
• Libanons politiske system