Presse
Opprinnelsen til den moderne presse finnes i Italia. Venezias byråd utgav på begynnelsen av 1500-tallet en såkalt fogli d'avvisi, et etterretningsblad, som inneholdt politiske nyheter fra sendemenn, konsuler, reisende kjøpmenn og skipsførere. Snart oppstod et laug av folk som skrev slike meddelelsesblad, scrittori d'avvisi, avisskrivere, i Roma kalt novellanti eller gazettanti. Disse er forløperne for senere tiders journalister.
De første regelmessige «aviser» begynte å utkomme i Firenze 1636, i Roma 1640. De eldste avisene som ennå utkommer er de norditalienske lokalavisene Gazetta di Mantova (1664) og Gazetta di Parma (1735). Avisene kom snart under regjeringens sensur. Den franske revolusjon brakte pressefrihet også til Italia, men i napoleonstiden ble sensuren gjeninnført, og en illegal presse oppstod.
Senteret for pressen i Italia lå etter revolusjonen 1848 i nord. Først da Roma ble hovedstad 1871, kom det fart i den romerske presse. Flere eldre aviser flyttet dit, og nye ble grunnlagt. Ca. 25 av Italias ca. 90 dagsaviser ble grunnlagt i annen halvdel av 1800-tallet. Det gjelder bl.a. La Nazione i Firenze (1859), Giornale di Sicilia i Palermo (1860), La Stampa i Torino (1868), Corriere della Sera i Milano (1876) og Il Messaggero i Rom (1878). Corriere della Sera ble fra 1900 til midten av 1920-årene landets ledende avis med et opplag på over 600 000. Under fascismen ble pressen etter hvert ensrettet, og en del aviser gikk inn. Den frie pressen gjenoppstod 1944-45.
Roma og Milano er nå de viktigste sentra for italiensk presse. De mest innflytelsesrike riksavisene i begynnelsen av 2000-tallet er Corriere della Sera (utkommer i Milano og Roma, opplag 2007: ca. 662 000), La Repubblica (Roma, 622 000), La Stampa (Torino, 314 000), Il Messaggero (Roma, ca. 216 000) Il Giornale (Milano, 204 000), Il Resto del Carlino (Bologna, 168 000) og La Nazione (Firenze, opplag 2006: ca. 137 000). Il Sole 24 ore (Milano, opplag 2006: 334 000) er Europas største finansavis. Spesielt for Italia er at man har tre store, daglige sportsaviser, tidligere med et samlet opplag på over en million, nå en del lavere; de to største er La Gazzetta dello Sport, som utkommer i Milano med et opplag på 374 000, og Il Corriere dello Sport, som utkommer i Roma med opplag på ca. 240 000.
Sportsavisene og avisdistribusjon gjennom et strengt, kommunalt regulert nett av ca. 35 000 aviskiosker gjør at Italia ikke har fått etablert noen virkelig store, populære tabloidaviser. Men gratisavisene har også gjort sitt inntog i Italia. Den sveitsiskeide Metros italienske utgave (grunnlagt 2000) utkommer i Roma fem dager i uken med et opplag på 850 000 (2008), Leggo (grunnlagt 2001) utkommer i Roma og distribueres i 15 byer med eet totalopplag på 1 050 000, mens City (grunnlagt 2001) utkommer i lokale utgaver i Milano og åtte andre byer med et totalopplag på ca. 850 000 (2006). En fjerde gratisavis, E Polis, som utkom i 15 ulike byer, måtte gi tapt i 2007.
I forhold til antall innbyggere er det relativt få dagsaviser i Italia (65 dagsaviser i 2006). Dagsavisenes totale opplag har ligget på rundt 6 millioner, ca. 80 % ble solgt i nord og den midtre delen av landet, mens bare 20 % i sør. En medvirkende årsak er at italienske aviser gjennomgående har en seriøs journalistikk som stiller krav til leserne, noe som har medført en sosialt begrenset utbredelse.
De fleste avisene er avhengige av økonomisk støtte fra store industrikonsern, politiske partier eller andre grupperinger med tilstrekkelige økonomiske ressurser til å holde i gang en tapsbringende virksomhet for til gjengjeld å kontrollere en viktig mediebedrift. Alle politiske partier som er representert i nasjonalforsamlingen eier en dags- eller ukeavis som fungerer som partiorgan. Det utgis en rekke innflytelsesrike og seriøse uketidsskrifter, som f.eks. Panorama (opplag ca. 501 000) og L'Espresso (opplag ca. 390 000).
Spesielt for Italia er det at landets statsminister, Silvio Berlusconi, gjennom sitt eierselskap Fininvest kontrollerer et stort medieimperium, Gruppo Mediaset, som bl.a. omfatter dagsavisen Il Giornale (siden 1976), tre riksdekkende, kommersielle fjernsynskanaler (Canale 5, 1980, Italia Uno, 1983, og Retequattro, 1984). Ellers har han eierinteresser i fransk, spansk og tysk fjernsyn, samt innen film, reklame og forlagsvirksomhet (Mondadori).