Eesti Rahvusringhääling (ERR)
Estlands offentlige radio og fjernsyn ble slått sammen til en organisasjon i 2007 og bærer nå navnet ERR, en forkortelse for Eesti Rahvusringhääling (Estlands rikskringkasting). ERR driver tre fjernsynskanaler, fem radiokanaler og sju tematiske nettportaler. Bildet viser ERRs hovedkontorer i Tallinn.

Estland har de siste tiårene tatt et voldsomt steg fra i århundrer å ha vært preget av russisk og sovjetisk sensur til å bli rangert blant de landene i verden med størst grad av pressefrihet. Tilliten til mediene er høyere enn gjennomsnittet i EU. TV er fortsatt det dominerende massemediet, men sosiale medier er mer populære blant de yngre. Mediesektoren kjennetegnes av et stort meningsmangfold.

Presse

Det estiske avismarkedet er preget av en svak nedgang i papiropplaget, men en desto sterkere økning i antall digitale avisabonnement. På estisk fins det tre riksdekkende dagsaviser som utgis både digitalt og i papirformat. Den eneste riksavisa på russisk har siden 2017 kun blitt utgitt i digitalt format.

Postimees, som i de siste tiårene har vært Estlands ledende riksavis, hadde i 1993 et opplag på 74 000. Opplagstallet hadde i 2021 sunket til 36 900 samtidig som rundt 40 000 hadde tegnet digitalt abonnement på en pakke med Postimees og noen lokalaviser. Postimees kom fram til 2017 ut på både estisk og russisk, men den russiske utgaven har siden kun kommet ut i digitalt format. Den litt mer tabloide riksavisa Õhtuleht (Aftenbladet), som i 1993 hadde et opplagstall på 27 000, har de siste årene vokst til å bli Estlands største dagsavis dersom en kun måler antall papirutgaver. Õhtuleht hadde i 2021 et opplagstall på 37 700, mens under 20 000 abonnerte på nettutgaven til avisa. Eesti Päevaleht er den tredje største riksavisa med et opplagstall på 11 600 (2021) sammenliknet med 32 000 i 1993.

Den riksdekkende næringsavisa Äripäev (Forretningsdagen) var en dagsavis fram til 2020. Da besluttet ledelsen i avisa at papirutgaven kun skulle utgis som papiravis en gang i uka. Opplagstallet for papirutgaven var 5 200 i 2021, mens rundt 20 000 hadde tegnet digitalt abonnement på avisa. Nettutgaven kommer ut på både estisk og russisk. Avisa Maaleht (Bygdebladet) er den største ukeavisa med et opplagstall på 47 500 (2021) om en ser bort i fra gratisavisene; den estisk-språklige Maa Elu (Bygdelivet) og den russisk-språklige Severnoe poberezje (Nordkysten), som har et opplagstall på henholdsvis 67 400 og 49 900 (2021).

Det fins litt under 20 lokalaviser som kommer ut på estisk eller russisk. Opplagstallene for papirutgavene er synkende. Den største lokalavisa er Tartu Postimees med et opplagstall på 14 000 (2021).

Det estiske pressemarkedet domineres av to store innenlandske eiere; aksjeselskapene Postimees Grupp og Ekspress Meedia Grupp. Postimees Grupp, inntil 2019 kalt Eesti Meedia, eier riksavisa Postimees, en rekke lokalaviser, den største gratisavisa Maa Elu, fjernsynskanalen Kanal 2, en rekke radiokanaler og mindre fjernsynskanaler samt det største nyhetsbyrået i Baltikum, BNS.

Ekspress Meedia Grupp eier riksavisa Eesti Päevaleht, de store ukesavisene Maaleht og Eesti Ekspress, nettportalen Delfi.ee samt en rekke ukeblader. Både Postimees Grupp og Ekspress Meedia Grupp eier aviser, nyhetsbyråer, nyhetsportaler og reklamebyråer i Latvia og Litauen og er således Baltikums ledende mediekonsern.

Det norske mediekonsernet Schibsted gikk i 1998 inn på eiersiden i Postimees Grupp, men besluttet å forlate det estiske mediemarkedet i 2013.

I 2017 tilfalt 17 prosent av inntektene fra det estiske annonsemarkedet avissektoren. Inntektene fra annonsesalg blir stadig mindre. Tradisjonelt har annonsesalget vært essensielt for mindre lokalaviser. Mens de landsdekkende dagsavisene fikk 22 prosent av omsetningen fra annonsesalg, viste tallene fra 2017 at omsetningen fra annonsesalg utgjorde hele 67 prosent av den totale omsetningen til lokalavisene. Nedgangen i annonseinntekter har medført kutt i både antall ansatte og antall avissider i papirutgavene. De estiske mediebedriftene har forsøkt å kompensere inntektstapet gjennom nye aktiviteter som blant annet kursvirksomhet, konferanser og kulturarrangement. Samtidig som dette gir ekstra inntekter, har det blitt reist kritiske spørsmål om ikke den uavhengige journalistikken kommer i skvis i tilfeller der mediebedriften har et ønske om at avisene skal fremme og markedsføre slike tilleggsaktiviteter.

Historikk

Utgave 1676
Ordinari Freytags Post-Zeitung var Estlands første avis i 1675. Bildet viser en utgave fra 1676.
Av .

Den første avisa «Ordinari Freytags Post Zeitung» kom ut på tysk i Reval (dagens Tallinn) i 1675, mens den første avisa på estisk ble utgitt i byen Põltsamaa i år 1766. De første avisene klarte vanligvis ikke å overleve mer enn ett par år før de måtte gi opp eller ble stengt av myndighetene. Unntaket var avisa Postimees (Postmannen) som første gang kom ut i byen Pärnu i 1857. Den er fortsatt en av Estlands ledende aviser. En annen av dagens riksaviser, Eesti Päevaleht (Estlands dagblad) ble stiftet i 1905 da avisene for alvor ble en uadskillelige del av borgernes liv. Kampen for trykke- og ytringsfrihet ble trappet opp selv om avisvirksomheten fortsatt var underlagt sensurmyndighetene i Det russiske imperiet.

Etter at Estland ble uavhengig i 1918, ble det for første gang innført pressefrihet i landet i 1920. Sensuren ble opphevet, men gjeninnført i 1933. Året etter ble pressen et redskap i myndighetenes hender, og presse- og ytringsfriheten ble kraftig vingeklippet.

Da Sovjetunionen angrep Estland i 1940, ble alle aviser og 90 prosent av alle tidsskrifter stengt. Under etterkrigstidens sovjetiske okkupasjon ble pressen et redskap for statlig propaganda, som skulle rapportere godt om alt det sovjetiske. Jo viktigere avis, jo flere av reporterne måtte være medlemmer av kommunistpartiet. Hver lokalavdeling i kommunistpartiet hadde en propagandaavdeling som utøvde direkte kontroll over mediene. En enhet tilhørende kommunistpartiet var likeledes ansvarlig for sensuren i alle avisredaksjoner. Alle publikasjoner ble forhåndsgransket. Det var for eksempel forbudt å publisere folketallet i tettsteder som hadde mindre enn 10 000 innbyggere da variasjoner kunne avsløre beliggenheten til militære enheter. Likeledes var det forbudt å gi nøyaktige opplysninger om rutene til trekkfugler med den begrunnelse at den vestlige fienden da angivelig skulle kunne smitte fuglene med pest og kolera på vei til Sovjetunionen.

Etter Stalins død i 1953 ble det fra 1956 til 1968 noe lettere å rapportere om kulturelle og sosiale spørsmål, men rapporteringen av politiske saker var fortsatt underlagt streng kontroll. Etter Sovjetunionens invasjon i Tsjekkoslovakia i 1968 var tøværsperioden over. Det ble igjen mer sensur og innstramninger. Avisene var billige og tynne. På slutten av 1970-tallet leste den gjennomsnittlige ester jevnlig to eller tre aviser samt tre eller fire tidsskrifter. Interessen økte enda mer på 1980-tallet. Av og lyktes det å publisere noe interessant. Ironi ble brukt, og folk var i stand til å lese mellom linjene. Åpenhetspolitikken initiert av sovjetlederen Mikhail Gorbatsjov på slutten av 1980-tallet betød mer frihet, mindre sensur og en sterk økning i nye utgivelser. I perioden fra 1988 til 1993 ble hele 47 riksaviser startet opp. De fleste bukket etter hvert under da produksjonsprosessen ble dyrere og kjøpekraften mindre i forbindelse med Sovjetunionens sammenbrudd i 1991.

Radio og fjernsyn

ERR
ERR intervjuer NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg i 2017.
ERR
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Selv om dets betydning er synkende, er fortsatt fjernsynet det mest populære massemediet i Estland, etterfulgt av radioen.

Da Estlands uavhengighet ble gjenopprettet i 1991, ble radio- og fjernsynsmarkedet liberalisert. Den offentlige allmennkringkasteren fortsatte samtidig som det vokste fram private radio- og fjernsynskanaler. De to viktigste private fjernsynskanalene er Kanal 2 og TV3. Kanal 2 var i en periode eid av norske Schibsted, men har for tiden (2022) igjen estiske eiere. TV3 eies av Modern Times Group med hovedkontor i Stockholm.

81,9 prosent av den voksne befolkningen ser daglig på TV (2018), og fjernsynet er derfor fortsatt det dominerende massemediet i landet. 59 prosent hører på radio hver dag (2018). TV-sektoren står for 25 prosent av annonsemarkedet (2018). Allmennkringkasteren introduserte reklame på 1990-tallet, men ble reklamefritt i 1998 gjennom en avtale med de ledende private fjernsynskanalene som skulle kompensere inntektstapet. Forsinkelser i betalingsoverføringene gjorde at allmennkringkasteren åpnet for reklame igjen i august 1999. Etter at man lyktes å komme fram til en fungerende avtale har den offentlige fjernsynskanalen siden 2002 vært reklamefri. Budsjettet til allmennkringkasteren har økt i absolutte tall, samtidig som overføringene fra statsbudsjettet har sunket fra 0,69 prosent i 2001 til 0,33 prosent i 2018. Annonseinntektene til de private TV-kanalene var i 2018 lavere enn i 2007.

Estlands offentlige radio og fjernsyn ble slått sammen til en organisasjon i 2007 og bærer nå navnet ERR, en forkortelse for Eesti Rahvusringhääling (Estlands rikskringkasting). ERR driver tre fjernsynskanaler, fem radiokanaler og sju tematiske nettportaler. En av radiokanalene og en av fjernsynskanalene kringkaster på russisk.

Den aktive rollen som russiske statlige fjernsynskanaler spilte under opptøyene i Tallinn i april 2007, skapte bekymring for den nasjonale sikkerhetssituasjonen og var en medvirkende årsak til opprettelsen av en egen offentlig fjernsynskanal på russisk. Kanalen ETV+ begynte å sende i 2015, blant annet for å dempe de russiske propagandakanalenes innflytelse på de russisk-språklige innbyggerne i Estland. Blant de 355 kanalene som kan ses i Estland, har de statlige russiske kanalene vært svært populære blant den russisk-talende befolkningen. En undersøkelse i 2019 viste at 63 prosent av den russisk-talende befolkningen i Estland stolte på nyhetene på den nyopprettede kanalen ETV+, 53 prosent stolte på nyhetene på RBK; en russisk-språklig kanal i Estland knyttet til Kreml, 46 prosent stolte på nyhetene til den estiske allmennkringkasterens radiokanal på russisk, mens 44 prosent stolte på nyhetsprogrammene Vremja og Vesti på de to største statskontrollerte russiske fjernsynskanalene. Blant estisk-språklige stolte 93 prosent på nyhetsprogrammet til den estiske allmennkringkasteren ERR.

Tilliten til den estiske allmennkringkasteren har generelt vært høy, selv om den har gått litt nedover det siste tiåret. Samtidig har tilliten blant de estisk- og russiskspråklige blitt mer lik med årene. Mens henholdsvis 85 prosent av de estisk-talende og 55 prosent av de russisk-talende stolte på ERR som institusjon i 2013, viste tallene i 2018 at 76 prosent av de estisk-språklige og 59 prosent av de russisk-språklige hadde tillit til ERR.

Historikk

Eesti Raadio
Sensuren ble så godt som opphevet på radio i 1987 og på fjernsyn i 1988. Estisk radio i 1992.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

De første radiosendingene begynte i 1926 da Estland var et selvstendig land. Sovjetokkupasjonen etter andre verdenskrig medførte at alt som skulle sies på radioen ble forhåndskontrollert og skrevet ut før det kunne leses opp. De første TV-sendingene fant sted i 1955. I tøværsperioden fra 1956 til 1968 ble propagandaen litt mindre massiv selv om den statlige kontrollen og sensuren fortsatte. Finsk radio kunne tas inn i hele Estland, og helt nord i Estland ble det mulig å se finsk fjernsyn. En del av Estland ble dermed så godt som den eneste delen av Sovjetunionen der det var mulig for befolkningen ikke bare å følge med på fjernsynssendingene fra et vestlig demokrati, men også å forstå det som ble sagt takket være slektskapet mellom estisk og finsk språk.

Etter 1968 ble det sensuren igjen skjerpet. Lengre radio- og fjernsynsprogram måtte transkriberes ord for ord for de sensuransvarlige før programmet kunne sendes. Sensuren var spesielt streng på TV. Sensuren ble så godt som opphevet på radio i 1987 og på fjernsyn i 1988.

Internett

Selv om fjernsyn fortsatte er det mest brukte massemediet i Estland, vinner sosiale medier mer og mer grunn. I aldersgruppen 15–29 år ser 79,6 prosent daglig på sosiale medier og 69,4 prosent på TV (2018). Blant unge i alderen 15–19 år er det alt flere som ser daglig på YouTube enn på TV; 68,8 prosent mot 63,2 prosent (2018). Så godt som alle estere har tilgang til internett. Organisasjonen Freedom House anser at Estland sammen med Island har det frieste internettet i verden (2021).

Internett står for 20 prosent av det estiske annonsemarkedet.

Digitale avisabonnement brer om seg, og flere aviser har nå et høyere antall digitale abonnementer enn abonnementer av papirutgaven. De to største nyhetsportalene i landet er delfi.ee og postimees.ee. Så godt som alle aviser, radio- og fjernsynskanaler har sine egne nettsider.

Pressefrihet

Estland har siden det igjen ble uavhengig i 1991 utviklet seg til å bli et av de landene i verden med størst pressefrihet. Av 180 land ble Estland i 2015 rangert som nummer 10 av organisasjonen Reportere uten grenser. I år 2021 hadde Estland falt ned til 15. plass, men var fortsatt høyere rangert enn noe annet land i Baltikum samt Sentral- og Øst-Europa.

Press fra kommersielle aktører kan for estiske journalister være en større utfordring enn politisk press selv om enkelte politikere de senere år av og til har truet allmennkringkasteren med redusert finansiering som hevn for kritisk rapportering. Det vakte en del oppmerksomhet at fem redaktører sa opp eller ble tvunget til å slutte i den store dagsavisa Postimees i 2019 og årene like før. Årsaken var visstnok at den nye aviseieren ønsket å gjøre avisa om til et talerør for sine politiske synspunkter.

I 2017 fikk Estland kritikk fra Europarådet og OSSE for ikke å gi akkreditering til tre nyhetsreportere fra den russiske statskanalen RT i forbindelse med et EU-møte i Tallinn. Samtidig har Estland som de andre baltiske land blitt en frihavn for mer uavhengige russiske journalister som de senere år har måttet flykte fra Russland.

Ingen journalister skal ha blitt utsatt for vold eller drept de senere år.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Eesti Meediaettevõtete Liit [Foreningen av Estlands mediebedrifter], https://meedialiit.ee
  • Eesti Rahvusringhääling [Estlands rikskringkasting], www.err.ee
  • Høyer, Svennik, Lauk, Epp & Vihalemm, Peeter (1993). Towards a Civic Society. The Baltic Media’s Long Road to Freedom. Tartu: Nota Baltica.
  • Kõuts-Klemm, Ragne et al. (2019). Meediapoliitika olukorra ja arengusuundade uuring [Et studium av status og trender i mediapolitikken]. Tartu, Tallinn: Tartu Ülikool.
  • Reporters without borders, www.rsf.org

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg