tysk teolog og kirkereformator, sønn av bergmannen Hans Luther og Margrete Ziegler i Eisleben. Hjemmet var preget av strengt arbeid og en religiøsitet der frykten for Gud og djevelen dominerte, som vanlig i senmiddelalderen. Luther fikk en hard skolegang i Mansfeld (dit familien var flyttet alt 1484), Magdeburg og Eisenach. Fra 1501 studerte han occamistisk preget filosofi ved universitetet i Erfurt (magistergraden 1505), og hadde begynt på juridiske studier da han brøt over tvert og søkte til augustinereremittenes kloster, der han ble presteviet 1507. Hans indre uro ble bare skarpere gjennom munkelivets botsøvelser, med brennpunkt i spørsmålet om syndenes forlatelse. Luther flyttet til klosteret i Wittenberg 1508 og fikk der ordenens generalvikar Johann von Staupitz som skriftefar. Han gjorde Luther til klosterpredikant og subprior og fikk ham til å ta opp bibelstudium; 1512 ble Luther dr.theol. og kunne overta Staupitz' professorat ved universitetet. Under arbeidet med forelesningene (Salmenes bok, Romerbrevet) fant han fred: «Guds rettferdighet» i Rom 1,17 var ikke hans straffende rettferdighet, men den rettferdighet Gud gir synderen som tror på Jesus Kristus. Stadig større skarer søkte hans kateter; studium av Augustin og den tyske mystikk befestet hans skriftfortolkning.
I 1517 solgte dominikanermunken Johann Tetzel avlat ved grensen til Sachsen. 31. oktober slo Luther opp til teologisk debatt 95 teser om avlaten på døren til Slottskirken i Wittenberg; de gjorde ham berømt. Han bestred pavens rett til å ettergi andre straffer enn dem han selv har pålagt. Pave Leo 10 søkte å bringe Luther til taushet, men forgjeves. Ved disputasen med J. Eck (Leipzig 1519) viste det seg at Luthers syn på kirkens autoritet minnet om det syn Jan Hus var blitt kjetterdømt for. I mellomtiden hadde dominikanerne i Roma fått i gang inkvisisjonsprosessene som førte til at Luther ble bannlyst. Luther svarte fra Wittenberg med «ildtegnet»: Ved å brenne banntrusselbullen og de pavelige lovbøker, brøt han med middelalderens juridisk forståtte «frelsesanstalt» (10. des. 1520). Samme år hadde Luther utgitt de reformatoriske hovedskriftene Til den kristne adel av den tyske nasjon (med læren om det alminnelige prestedømme), Om kirkens babylonske fangenskap (med kritikk av den romersk-katolske kirkes sakramentsforståelse), Om et kristenmenneskes frihet (norsk overs. 1917, en vakker oppbyggelig tekst adressert til paven som et siste forsøk på å få ham til å snu) og Om de gode gjerninger. I disse skriftene fremstod et reformatorisk program med store konsekvenser både for kirke og samfunn.
Trykkekunsten bidrog til at flere av skriftene ble utbredt i store opplag og fikk mange lesere. De 95 tesene, Leipzig-disputasen og brenningen av bannbullen hadde også bidratt til å gi Luther offentlig oppmerksomhet, og mange grupper sluttet seg i tiden rundt 1520 til hans sak; en rekke humanister som var kritiske til pavekirken, bønder som vendte seg mot pavekirkens økonomiske utnyttelse av Tyskland, teologer som sympatiserte med Luthers kritikk, og folk fra adelen og det høyere borgerskap som ble tiltrukket av Luthers forsvar av det tyske mot pavens imperialistiske overgrep.
I 1521 innkalte den nyvalgte keiseren Karl 5 til riksdag i Worms, der Luther-spørsmålet var hovedsaken. Etter at paven på forhånd hadde lyst ham i bann på kirkens vegne, ble Luther her innkalt for å forklare seg for den høyeste verdslige øvrighet, som også hadde et ansvar for rikets religiøse ve og vel. Fordi Luther hadde den mektige kurfyrst Fredrik 3 som sin støtte, ble han ikke behandlet som en vanlig kjetter. Han var lovet fritt leide til og fra riksdagen. Luther nektet imidlertid å kalle tilbake det han hadde sagt og skrevet, og Fredrik sørget for å bringe ham i sikkerhet på sin borg Wartburg før riksdagen lyste ham i rikets akt, noe som innebar at hvem som helst kunne drepe ham uten å bli straffet for det.
I skjul på Wartburg skrev Luther videre, og oversatte bl.a. Det nye testamente til tysk. Denne oversettelsen ble, sammen med flere andre av Luthers tyske tekster, et viktig bidrag til utviklingen av det tyske skriftspråket. Han gav også ut skriftet Om munkeløftene, der han kritiserte de tre munkeløftene og la grunnlaget for et oppgjør med hele klostervesenet. Den lutherske bevegelsen ble en bevegelse uten klostre, munker og nonner, og utover i 1520-årene førte Luthers kritikk til oppløsning av en rekke klostre. Det kristne kall var ifølge Luther ikke et kall til å trekke seg tilbake til en klostertilværelse. Det var et kall til å leve i Verden i de yrker og med de oppgaver som Gud hadde lagt til rette der.
1523–25 skjedde flere viktige avklaringer som førte til at den brede folkelige oppslutningen om Luther ble svekket. I den såkalte Bondekrigen søkte bondegrupper Luthers støtte for voldelig opprør mot sine føydalherrer. Luther støttet først bøndene, men tok klarere og klarere avstand fra deres sak jo verre voldsbruken utviklet seg. Militært led bøndene et totalt nederlag, og Luthers holdning til bøndenes kamp i Bondekrigen har vært et viktig debattpunkt i hans politiske ettermæle. For Luther var det viktig å unngå sammenblanding mellom kirke og politikk. Dette skillet hadde pavekirken forbrutt seg mot ved å drive politikk i evangeliets navn, og noe tilsvarende beskyldte han bøndene for. Luthers tenkning på dette punktet sammenfattes ofte under stikkordet toregimentslæren: Det gjelder å skille mellom det verdslige regiment, som har sverdet som sitt våpen og den borgerlige rettferdighet som sin lov, og det åndelige regiment, som kun har ordet som sitt våpen og den kristne rettferdighet som sin lov. I senere faser av sitt virke argumenterte Luther likevel for at fyrsten, som kirkens fremste medlem, også må få utøve en betydelig makt på vegne av kirken (das landesherrliche Kirchenregiment).
I 1525 kom det også til et oppgjør med den humanistiske fløyen. Foranledningen var en debatt mellom Erasmus av Rotterdam og Luther om den frie viljen. Debatten førte til brudd, og Luthers sluttvotum i skriftet Om den trellbundne viljen (mot viljens frihet) i 1525 var umulig for humanister flest å godta. Luthers ekteskap samme år med den tidligere nonnen Katarina av Bora var også en provokasjon for mange som ellers hadde vært sympatisk innstilt til hans sak.
Et teologisk hovedtema for Luther mot slutten av 1520-årene var spørsmålet om forståelsen av nattverden. Dette spørsmålet ble kritisk i diskusjonene mellom lutheranerne og de sør-tyske og sveitsiske delene av reformasjonsbevegelsen, med Zwingli som en av sine ledere. I religionssamtalen i Marburg i 1529 forsøkte Luther og Zwingli å komme til enighet i synet på nattverden, men uten å lykkes. Luther gjorde rede for sitt syn i det omfattende skriftet Om Kristi nattverd. Her insisterte han på et bokstavelig, og ikke en symbolsk, forståelse av innstiftelsesordene; nattverdselementene er Kristi legeme og Kristi blod når de mottas av de troende.
I den samme perioden utkom også den lille og den store katekismen, der Luther sammenfattet sin kristendomsforståelse med tanke på undervisning av barn og unge. Især den lille katekismen, som er gått inn som et av den lutherske kirkens bekjennelsesskrifter, har hatt stor betydning som religiøs folkebok i lutherdommen. Luther skrev også en del salmer i løpet av 1520-årene (bl.a. Vår Gud han er så fast en borg) og uttalte seg meget positivt om musikkens og sangens betydning som uttrykk for den kristne tro.
Viktig i debatten om Luther har også hans holdning til jødene vært. I sitt tidlige forfatterskap ytret Luther seg flere ganger imøtekommende overfor jødene: Det var lett å forstå at de ikke ville bli kristne når de så hvordan kristne for frem mot dem. Samtidig finner man både i Luthers tidlige skrifter, og enda mer hos den eldre Luther, meget skarpe utfall mot jødene. Luther var slett ikke alene om slik skarp anti-jødisk polemikk i sin samtid, men en del av det han skrev har satt særlig vonde spor fordi det er blitt husket og brukt mot jødene også i senere århundrer.
Luther spilte en viktig rolle ikke bare i sin samtid, men også i senere tysk og europeisk historie. Han er blitt tolket og brukt på mange måter, og hans navn har tjent svært ulike interesser. Han er ut fra sitt syn på fyrsten blitt tatt til inntekt for den absoluttistiske stat, og ut fra sitt syn på nasjonen, det tyske og sine utsagn rettet mot jødene er han blitt tatt til inntekt for nazismen. Ut fra sin kritikk av pavedømmet og dets maktmisbruk er han i marxistisk historieskrivning blitt innordnet som en forløper for de borgerlige revolusjoner, og han er også blitt oppfattet som et forbilde for det liberale borgerskap på 1800-tallet. Luthers liv og tenkning er stadig et viktig tema i moderne teologisk og historisk forskning. Det er også skrevet romaner og skuespill om ham.
Luthers produksjon er samlet i den såkalte Weimar-utgaven av hans verker. Første bind av denne utgaven kom i 1883, og den var beregnet ferdig i 2005. Den er delt i tre avdelinger: Skrifter (på latin og tysk, for en stor del prekener og forelesninger over bibeltekster), Den tyske bibelen (dokumentasjon av arbeidet med den lutherske bibeloversettelsen), Brev og Bordtaler (tilhørernotater fra taler Luther holdt ved bordet). På norsk foreligger en seksbinds utgave av luthertekster (utg. av I. Lønning, T. Rasmussen og S. Hjelde, 1979–83).