Mars – planet

Victoriakrateret fotografert fra Mars Reconnaissance Orbiter.

NASA/JPL/UA. fri

Mars-overflaten fotografert fra Mars Global Surveyor i januar 2006. Bildet viser et område med mørke sanddyner.

NASA/JPL/Malin Space Science Systems. begrenset

Mars fotografert med Hubble-romteleskopet i august 2003, idet planeten var nærmere Jorden enn den har vært på nesten 60 000 år. Den ovale formen noe over midten av bildet er Olympus Mons, solsystemets største vulkan.

NASA/J. Bell/M. Wolff. begrenset

Mars, den ytterste av de fire indre, terrestriske planetene. Planetens middelavstand fra Solen er 1,52 jordbaneradier. På grunn av banens høye eksentrisitet (0,09), vil minsteavstanden fra Jorden variere mellom 56 og 103 mill. km. Mars' omløpstid er 687 døgn, og det er 780 døgn mellom hver gang planeten er i motstilling til Solen. Planeten lyser da med en maksimal lysstyrke på ca. 1 størrelsesklasse og med en karakteristisk rød farge, som skyldes rødlig sand på overflaten. Mars har to kjente måner: Phobos og Deimos som begge ble oppdaget 1877 av A. Hall.

Sammensetning

Indre struktur

Vår begrensede kjennskap til Mars' indre er basert vesentlig på Mariner- og Viking-sondenes målinger av planetens størrelse, form, rotasjon, gravitasjonsfelt og overflatesammensetning. Sammenlignet med Jorden, er størrelsen og densiteten bare vel det halve, så Mars må inneholde mer silikater og mye mindre jern-nikkel i kjernen. Dette medfører et meget svakt magnetfelt på bare et par tusendeler av Jordens felt. Før Mars Global Surveyor brant opp i marsatmosfæren 1999, målte den magnetfeltet i marsoverflaten. Av disse målingene fant man at enkelte områder på Mars har en annen magnetisk orientering enn andre.

Overflaten

Fordi Mars' største vinkelutstrekning sett fra Jorden bare er 25 buesekunder, vil man i bakketeleskoper kunne skjelne kun noen diffuse flekker på planetens overflate. De mørkeste områdene kalles hav, mare, men er i virkeligheten dekket av sand og støv. Lysheten av disse områdene og utstrekningen til to hvite polkalotter varierer i takt med årstidene gjennom det 687 dager lange marsåret. Lysvariasjonene ble tidlig tolket som årstidsvariasjoner i et lag av alger eller mose, men romsondebilder har vist at årsaken er at sanden og støvet forflyttes av vind. Polkalottene består av et meget tynt rimlag dannet av karbondioksid og vann iblandet støv. Noe av rimet vil smelte (sublimere) om sommeren og fryse til igjen om vinteren.

Frem til 1900-tallet var det mange som trodde at det også fantes intelligente vesener på Mars. Noen observerte «kanaler» – først sett av astronomen Schiaparelli i 1877 – som man trodde var kunstige vanningskanaler. De første nærbilder av planeten tatt i 1965 av Mariner 4, viste at marskanalene var en optisk illusjon. Derimot har romsonder fotografert en kjempemessig kløft, Valles Marineris, som er over 4000 km lang, gjennomsnittlig 100 km bred og opptil 6 km dyp. Trolig skyldes denne kløften og noen mindre kløfter på Mars forkastninger og erosjon fra rennende vann tidlig i planetens 4500 mill. år lange utviklingshistorie. I dag er imidlertid planeten helt uttørret, unntatt i polkalottene.

De amerikanske romsondene Mars Global Surveyor og 2001 Mars Odyssey, og den europeiske Mars Express, har fra sine baner over Mars fotografert planeten i stor detalj, i enkelte områder helt ned til 11 meter. En radar på Mars Express har påvist is under overflaten. Flytende vann vil i dag ikke kunne eksistere på Mars pga. det lave lufttrykket, men dype kløfter som munner ut i store sandsletter kan vanskelig tolkes som annet enn tørrlagte elveleier og avleiringer etter enorme flommer. Det er likevel en gåte at spektroskopiske og kjemiske analyser av steinmaterialet i overflaten med romsonden Mars Pathfinder og marsbilene Opportunity og Spirit ikke har påvist karbonater, til tross for store mengder av karbondioksid (CO2) i atmosfæren. Derimot er det funnet sulfater. En teori er at karbonatene har blitt oppløst av en tidligere forekomst av svovelsyre

Mars har mange store, inaktive vulkaner. Den største, Olympus Mons, rager 24 km opp over bakkenivået og er trolig solsystemets høyeste fjell. Den antas å være bare ca. 100 mill. år gammel. Rundt vulkanene er store områder dekket av lavastrømmer relativt fri for nedslagskratere. Andre steder på planeten finnes det mange store og små nedslagskratere.

Atmosfæren

Atmosfæretrykket på Mars er bare 1/100 av Jordens. Atmosfæren inneholder ca. 95 % karbondioksid (CO2), 2–3 % nitrogen og 1–2 % argon, foruten spor av vanndamp (under 0,1 %), krypton og xenon. Ved ekvator varierer temperaturen ved overflaten fra ca. –90 °C om natten til +25 °C om dagen. Ved polene kan vintertemperaturen gå ned i –140 °C. Vindstyrken kan komme opp i over 100 km i timen og virvle opp støvskyer som tildekker det meste av planeten. Mars' atmosfære må opprinnelig ha inneholdt store mengder av «drivhusgassene» vanndamp og karbondioksid, som medførte en rask oppvarming, inntil praktisk talt all vanndampen var forsvunnet ut i rommet og noe kanskje absorbert under overflaten som permafrost. Men denne klimaendringen har trolig ikke skjedd monotont. Periodisk utgassing fra vulkaner og variasjoner i baneeksentrisitet og aksehelning kan ha ført til temperatursvingninger med vekslende varme og kalde perioder, slik det er påvist for Jorden.

Mars Express har oppdaget en tynn ionosfære rundt Mars og påvist svak aurora (nordlys).

Liv på Mars?

Til tross for at Viking-sondene i 1976 ikke kunne påvise noe spor etter tidligere liv på Mars, har diskusjonen om dette blusset opp på nytt. I et par meteoritter som antas å stamme fra Mars, er det funnet noe som ligner på fossiler av ørsmå bakterier Noen mener fortsatt at et stykke nede i sandlaget på Mars, kan det finnes døde eller til og med levende mikroorganismer.

På overflaten vil liv ikke kunne eksistere lenge i dag pga. sterk ultrafiolett stråling. Undersøkelser med Mars Pathfinder, Opportunity og Spirit kan ikke sies å ha styrket mulighetene for tidligere liv på Mars, men dette er fortsatt ikke utelukket.

I mars 2006 gikk den amerikanske romsonden Mars Reconnaisance Orbiter inn i bane 300 km over Mars. Den observerte overflaten i hele sju spektralområder og lette etter vann samt ozon i atmosfæren. En annen oppgave var å finne passende landingsområder med tanke på å sende astronauter dit om 15–20 år. Datamengden fra denne ene romsonden ventes å utgjøre mer enn de samlede dataene fra tidligere marssonder.

Mars

Astronomisk tegn
Middelavstand fra Solen 227,9 mill. km
Banens eksentrisitet 0,093
Banens ekliptikkhelning 1,85°
Ekvatorradius (Jorden = 1) 0,532
Masse (Jorden = 1) 0,107
Midlere densitet 3,95 g/cm3
Midlere overflatetemp. ca. –55° C
Siderisk omløpstid 1,881 år
Rotasjonstid 24,623 timer
Aksehelning 25,19°
Måner: Phobos og Deimos

Anbefalt lenke

Videre lesning

Forfatter av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 16.11.2009.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Solsystemet

Kaare Aksnes Universitetet i Oslo

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.